Hva hadde dere gjort i min situasjon?

[Gjest]

Skal prøve å gjøre historien kort...

 

Jeg har en datter på snart 10 år. Hun har aldri sett sin biologiske far, da jeg var ganske ung da jeg fikk henne, og faren so bodde 60 mil unna valgte å ikke ha kontakt. Dette såret meg mye, var alene med jenta til hun ble 5.

 

Da giftet jeg meg, med verdens snilleste mann. Han ser på datteren min som sin, og hun kaller han pappa. I alle år har jeg sendt bilder av jenta, prøvd å ringe, men aldri noe respons fra barnefaren. Jeg har virkelig prøvd alt, for at han skal interessere seg. Da jeg var gravid var det mye tull, foreldrene hans ringte å skjelte meg ut (Hvorfor tar du ikke abort osv) og fortalte meg at han hadde vært forlovet i 2 år. (Til meg sa han at han hade vært singel i ett år)

 

Datteren min har spurt mye, og jeg har svart at vi var unge den gangen og at derfor var ting vanskelig. un har vært mye sint på sin biofar, og sagt at hun hater ham ettersom han ikke er "glad i henne" som hun selv sier. Jeg har hele tiden forsvart han med at han var ung den gang, men at han sikkert angrer seg nå, og at omhan bare hadde møtt henne hadde han nok angret mye.

 

For noen dager siden, sendte jeg han en mld. (Har ikke snakket med han på 9 år ca, da i en krangel hvor jeg sa rett ut hva jeg mente)

Bidraget var ikke kommet, og jeg bare lurte om han hadde betalt.

 

Han ringte opp igjen!!! Beklaget at ikke bidraget var betalt, men at han lovet å gjøre det med en gang han kom hjem fra en jobbreise.

 

Han sa videre at han visste han hadde vært dum, og at han hadde kunnet tenkt seg å treffe datteren sin når det var mulig. (Han reiser mye gjennom jobb)

 

Jeg fikk helt sjokk.

Jeg sa at jeg måtte tenke på det, og jeg var ikke annet enn høflig å grei i telefonen. Han fortalte meg at datteren min hadde 2 søsken, (Hun har ingen søsken her hjemme) og han sa også at han hadde tatt vare åp alle bilder.

 

Nå er jeg så i tvil om hva jeg skal gjøre.

vi har hatt det så bra nå, vi 3 som bor sammen som en familie.

Og datteren min ser virkelig på mannen min som sin pappa.

 

Noen råd mottas med takk!

[Guttemamma til tusen :)]

Dæven!! Hva med å ta det opp me mannen din, så kan dere sette dere ned med jenta deres å diskutere det sammen med henne!

 

Hvis hun ikke vil så er jo saken klar, men hvis hun vil så er det viktig å gjøre henne klar på hvilke følelser som kan komme opp, og at deg og mannen din er der for henne! (prat mye med henne om dette i forkant og ettertid, og ikke gi henne for mye forventninga t denna "pappaen") Tenker mest på at hun bør få møtt søsknene sine!

[HopsiDeisy]

Om du lar dem møtes vil jeg råde deg til å være der under hele møte. ikke gå fra jenta di, ha gjerne med stefar. Synes også jenta di er stor nok til å bestemme litt av møtet selv, feks om nye søsken/stemor skal være der. Da er det trygt for jenta di, og hun kan føle på situasjonen sammen med dere.

Så får dere bare se hva som blir det neste...Om han bor langt unna er det jo ikke så lett å ha hyppig kontakt.

I forhold til bidrag han skylder deg, er det noklurt å få hjelp av noen rådgivere. Advokat/jussformidlingen/sosialetaten

 

Lykke til

[Gjest]

Det er faktisk søskene jeg også tenker på....

 

Mannen min er ikke glad for denne telefonen, men som han sier, hun kommer til å prøve å ooppsøke han før eller siden alikevel... så det er greit for han. Har ikke snakket med datteren min enda. Mamma og pappa er skikkelig i mot det.

[Nicita73]

Ikke en grei situasjon å havne i nei, føler med deg.

Men nå er datteren din 10 år, jeg syntes hun selv burde få velge hva hun vil gjøre, snakk masse om det som nevnt ovenfor, hvilke følelser som kan komme, hvilke valg hun kan bli stilt ovenfor. Og presiser at pappa`n hennes ikke kommer til å tro hun er mindre glad i han selv om hun velger å treffe sin biologiske pappa. Det er viktig for barn å høre, det er mange rare tanker som svirrer rundt i hodet på disse små.

Er nok viktig for henne å få møte sine søsken, nå som hun vet hun har de der ute.

Lykke til med valgene dere tar:)

[Mockanin]

Som du selv sier så var dere unge den gangen. Det kan være mange grunner til at han reagerte som han gjorde den gangen. Kanskje var han så ung at han ennå var under innflytelse av foreldrene sine? Du sier jo at dem kontaktet deg og var lite hyggelige.

Det er nok store sjanser for at han mener det når han sier at han angrer. Kanskje han ikke har tatt kontakt før fordi han var flau over sin og foreldrenes oppførsel mens du var gravid. Etter hvert som årene har gått har det nok blitt vanskeligere og vanskeligere å ta kontakt.

Nå når du sendte sms fikk han den "åningen" han trengte til å ringe deg.

Om datteren din vil treffe faren sin, så synes jeg du skal la henne gjøre det. Invitere han på besøk til dere først kanskje. Da er datteren din på trygg grunn.

Det verste du gjør er å ikke si noe til henne om dette eller nekte henne å møte han. Datteren din vil før eller siden få vite om det, og da kan hun vende seg mot deg.

 

Skjønner godt at dette er vanskelig for deg og mannen din. Men husk hun vet hvem som alltid har vært der for henne. At hun får treffe faren sin og etter hvert søskene sine er bare et pluss for henne.