Sjefete og dominerende storesøster

[Anonym bruker]

Jeg har tre fantastiske jenter. To går på skolen og en i barnehage. Alle har vært veldig omsorgsfulle, snille og hjelpsomme. Men i det siste har eldstejenta på 9 blitt mer og mer egoistisk. Hun forsyner seg grovt av mat, tar alltid siste rest, hun skubber unna lillesøstrene hennes slik at de faller - kun for at hun selv skal komme fram først. Hun lyver til venninner, avbryter når andre snakker og skal alltid ha rett uansett hva jeg og andre sier. Får hun ikke viljen sin blir hun sur og smeller dører. Når bestevennene hennes er på besøk sitter hun bare å spiller nintendo eller leser bøker. Hun ignorerer liksom andre, og det gjør meg fortvilt. Hun har alltid vært veldig pen, og det har hun alltid fått hørt av alle. Vi (foreldrene) har vært litt fortvilt over dette til tider, fordi vi tross alt har to til som ikke får samme skryt av øvrig familie og av kjente. Hun er veldig jålete, står lenge forran speilet og liksom beundrer seg selv. Bruker evigheter på å bestemme seg for hva hun skal ha på seg.

 

Hun er kjempeflink på skolen, og elsker å lese, skive og tegne. Hun har alltid blitt rost opp i skyene av lærere og av familien. Det er nesten sånn at jeg føler det har gått henne til hodet.

 

Får hun ikke sitte på plassen hun vil ved middagsbordet, styrter hun sint inn på rommet sitt og nekter å komme. Jeg setter ofte foten ned, og prøver å si til henne at da får hun være foruten mat. Først da kommer hun. Men dette er utrolig slitsomt. Må liksom true hele tiden for å få henne til å gi seg. Slitsomt.

 

Jeg er veldig nøye med å skryte av henne når jeg kan. Hun er som sagt veldig flink til så mye, og vi sier ofte at vi er glade i hverandre. Vi er en kjærlig familie som ofte gir klemmer og skryt. Hun får hjelpe til med lillesøster, og har aldri vist sjalusi overfor noen av søstrene.

 

Jeg prøver å snakke med henne når jeg mener hun er urettferdig mot søsken og venner. I dag hadde vi en runde med dette. Hadde en venninne på besøk. Og da tar hun totalt styringen. Jeg sa at hvis hun fortsatte slik, så ville hun ikke ha noen venner tilslutt. Jeg sa det var stygt gjort å skubbe unna andre, og bli sur når hun ikke fikk viljen sin. Prøver å forklare at vi som familie må ta vare på hverandre, og være snille mot andre mennesker. Vi må hjelpe og støtte hverandre, og ta hensyn. Men det går liksom ikke inn. Nå har jeg gitt beskjed om at hvis hun skubber unna søsken en gang til så vil det gå ut over lørdagsgodt. Men jeg tror ikke det hjelper.

 

Noen som har gode råd? Hva gjør jeg galt?

[Anonym bruker]

Hei hva med å snakke med læreren, helsesøster eller barne og ungdompsykiatrien ?