Alt er så touchy rundt ordet "ste"..

[Anonym bruker]

Er man stemor, så er man egentlig forhåndsdømt på utrolig mye!

Det går igjen og igjen og igjen.....

En stemor skal ikke verken føle eller mene.

 

Er man mor, og er sliten av barna og sier dette høyt så får man medsukk.

Er man stemor og sliten av stebarna, da hater man stebarna.

 

Er man mor og setter grenser, beundrer andre deg.

Er man stemor og setter grenser, da hater man stebarna.

 

Er man mor som "setter bort" sine andre unger litt pga en fødsel, da får man forståelse.

Er man stemor som "setter bort" stebarna, pga en fødsel, da hater man stebarna.

 

Jeg kunne fortsatt med utallige eksempler, men poenget mitt er sikkert oppfattet..

Jeg setter det litt på spissen, men jeg er både biomor og stemor, og merker hvor tabu alt er rundt stebarna.

Jeg følger ivrig med på forumet her, og det er ikke få ganger jeg har sittet å nikket meg enig i mange av innleggene. Men så blir jeg like oppgitt hver gang av responsen folk får. ALLTID klarer noen å vri det om til at man enten er en sjalu, ond, egoistisk eller usikker stemor.

Hvorfor?!

Alle som har barn vet at man kan irritere seg dønn over de ofte, og man kan bli sliten og lei. Enda disse små menneskene er noe vi elsker over alt. Da er det vel ikke vanskelig å tenke seg at man ihvertfall får negative følelser rundt andres barn som man har enten på heltid, deltid eller x antall prosent samvær med?! Hvorfor kan ikke det bare være lov? Akseptert?

La folk få bruke dette forumet til å få ut frustrasjon. Vis litt forståelse, ha litt rom for at stemorsrollen kan være drit vanskelig innimellom.

Selv har jeg ofte ønsket barna mine langt vekk når det står på som verst. Og jammen har jeg øsnket det samme med stebarna!!

Man har helt andre følelser for egne barn, og jeg skal innrømme at jeg tåler mer fra de. De elsker jeg jo ubetinga! Beklager, men det samme gjelder ikke stebarna. Derfor er det fint at de har sine foreldre! Jeg er kona til pappaen dems, jeg er bare et menneske som gjør så godt jeg kan.. og det vet jeg at det er flere som gjør! Stå på, stemødre og biomødre! Dere gjør sikkert en kjempe jobb!

[Anonym bruker]

det forsvinner ikke med at en bytter ut ste med bonus, så langt der i fra.

[ana baroma]

Jeg tror vel egentlig at alle har en viss forståelse for at det er vanskelig å være en steforelder. Kanskje ikke alle steforeldre har den samme forståelsen for at det kan være litt vanskelig å være stebarn? Det jeg ofte reagerer på inne på disse forumene er at det brukes så sterke ord, så mange ondskapsfulle og grusomme meninger om disse ungene. Det er noe med å rette skytset for sinnet sitt mot rett sted - og ungene var der jo gjerne før man kom inn og ble steforelder. Dermed blir det feil for meg å lese at man haaaater stebarna, de er drittunger og man helst ville sett dem langt unna, i verste fall døde (så ekstreme meldinger har jo faktisk blitt lagt inn her). Det er forskjell på det og å bli irritert for noe et barn gjør/ikke gjør. Jeg kan godt bli irritert på guttungen fordi han ikke gidder å rydde rommet sitt før han drar til mor. Men jeg er jo like glad i han, skjønner?

Jeg tror at dersom man gjør ting med et snev av kjærlighet, så blir det lettere å få aksept for de grenser man setter for seg selv. Det er forskjell på å si at man trenger litt ro og fred rundt en fødsel og de første dagene hjemme, og å si at man ikke vil se snurten av stebarna før det har gått minst to uker:)

De fleste gjør nok en god jobb, og det viktigste er at man forsøker så godt man kan, og heller konsentrerer seg om det enn om hva alle andre måtte mene:)

 

 

[Anonym bruker]

Skulle nesten tro at det var jeg som hadde skrevet dette :-)

[Anonym bruker]

Om du leser innlegget over litt bedre så tror jeg ikke du hadde svart som dette...

 

poenget er jo at man ikke har noe man skulle sagt, har ikke lov til å være trøtt og sliten, har ikke lov til å ønske noen timer alene, ikke lov til å be barna gjøre noe +++ da Hater man jo barna.. Når man gang på gang prøver å ta dette opp, poengtere at det ikke har noe med barna å gjøre, men normale regler og grenser men ikke blir hørt, ja da blir man frustrert. Gjelder ikke bare bf, men biomor, besteforeldre, ja alle har en mening om at man hater barna om man har normale menneskelige følelser.

 

Ja, da kan det komme utløp for frustrasjon på disse sidene, som ÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ skulle ønske de ikke kom denne helgen!! Selv om du egentlig ikke hater dem, så kan det være slitsomt.. Og ekstra slitsomt blir det når man ikke kan ha menneskelige følelser!!

 

Utløp for frustrasjon er utløp for frustrasjon, da "hyler man ut"

Et lite "gida meg, nå er jeg litt lei gitt" er liksom ikke særlig utløp for frustrasjon!!

[smiia]

Er veldig enig med de anonyme stemødrene her i at man trenger et sted å blåse ut, og at man trenger et sted å slippe å holde maska og si de "rette tingene".

Men jeg er også veldig enig med TanteBassa i at man må "rette skytset for sinnet sitt mot rett sted". Og det er verken mot stebarn eller stemor. De kan være så urimlige som de bare vil, men de har jo ikke et ansvar for at du skal ha det bra. Hvem er det som har det? Jo nemlig; typen din. Det er han som må gå inn og ordne opp i ting, sånn at du kan leve med situasjonen. Gjør han ikke det, men lar urimlige biomødre og bortskjemte unger ture fram, så er det faktisk han du skal være forbanna på.

[smiia]

Sorry, mente "Og det er verken mot stebarn eller BIOmor"

[Anonym bruker]

Nåja, biomor kan i mange tilfeller bidra med sitt til å gjøre livet vanskeligere...

Klart man må ha lov til å være "sinna" på stebarn og. Det er jo litt av problemet at man liksom ikke har lov til det uansett hva de gjør/ikke gjør.. På samme måte som man kan bli sinna på egne barn..

[vimsan]

Jeg tenker på det slik:

 

-Er man mor, og er sliten av barna og sier dette høyt så får man medsukk.

Er man stemor og sliten av stebarna, da hater man stebarna.

*Ofte har man stebarna en helg på 14 dager... Hva er det å bli sliten av? Har man omsorgen for de blir saken en annen. Egne barn er der hele tiden (mer eller mindre).

 

-Er man mor og setter grenser, beundrer andre deg.

Er man stemor og setter grenser, da hater man stebarna.

*Dette kommer helt an på om grensene er rimelige. Har sett i mine-dine-våre familier at stebarna er de som hele tiden får kjeft og har strengere regler enn de andre barna i huset.

 

-Er man mor som "setter bort" sine andre unger litt pga en fødsel, da får man forståelse.

Er man stemor som "setter bort" stebarna, pga en fødsel, da hater man stebarna.

*Forskjellen kan kanskje være at man setter vekk egne barn i noen få dager, men jeg ser at de fleste her vil ha de første to ukene uten stebarnet.. Jeg satte bort datteren min den natten fødselen skjedde og 2 netter etter. Så reiste jeg hjem. Da var stesønnen min også der og vi fikk satt oss inn i den nye situasjonen sammen.

 

Det er forskjellene som gjør at jeg tenker at steforeldre minsliker barna. (Tror ikke det er mange som ærlig kan si at de hater de.) Hvis stebarn skal bli tilsidesatt av steforeldre til fordel for "kjernefamilien", er dette for meg å mislike. Hvis stebarn får mer strenge regler og grenser enn felles barn eller egne barn fordi det ikke er egne barn, er dette for meg å mislike. Hvis man blir sliten av stebarn fordi de er stebarn og fordi man ikke har formet de selv eller fordi de ikke er akkurat som man ønsket, da misliker man de i mine øyne.

Er ikke dette reelt i din situasjon, ser ikke JEG deg som en som misliker stebarnet/barna om det er en trøst:-)

[smiia]

Selvfølgelig er det mange biomødre som oppfører seg som noen hespetre, er ikke det jeg diskuterer her. Jeg snakker om hvem som skal ansvarliggjøres i forbindelse med at du skal ha en livssituasjon du kan leve med. Biomoren til dine stebarn har ikke bedt om å få deg inn i livet sitt, men det har typen din. Dermed er det ikke hennes ansvar å gjøre livet ditt levelig, det ansvaret har typen din. Det jeg mener med dette, er at hvis han lar henne ture frem og forlange det mest utrolige av han, slik at det går på bekostning av deg og evt fellesbarn, så er det hans ansvar å sette noen grenser for dama så dere kan leve deres liv på en ok måte.

Når det gjelder stebarn, så er det faren det peker tilbake til der også. Han skjemmer dem bort pga dårlig samvittighet over brudd etc, og hvis du prøver å sette grenser for dem, så får du kjeft av han. Barn er bare barn, de kjører på hvis de slipper unna med det. Hadde faren tatt ansvaret for å gi dem grenser og oppdra dem, så hadde dere ikke hatt noe problem - da hadde dere vært enige i grensene og hvordan dere skulle håndheve dem.

Så bli forbanna på den som har ansvar ovenfor deg, og slutt å forskyv sinnet deres over på resultatet av at mannen deres ikke tar ansvar for deg og deres nye familie.

Mye lettere å "hate" eksen og steungene enn å kjenne etter hvor skoen egentlig trykker...

[Anonym bruker]

dette er jeg enig med deg i at det blir feil om man misliker dem fordi de er stebarn.

men samtidig er det vel kanskje fordi de er stebarn og alltid i oposisjon, alltid mangel på respekt, det konstante hånet som gjør at det er slitsomt å forholde seg til dem.

det har nettopp vært et innlegg her om en jente som blir flau eller angrer på hvordan de behandlet sin stefar som alltid kun svart med å være snill og grei. jeg vet at noen av mine venninnersom vokste opp som stebarn har uttrykt lignende, lenge før de fikk barn selv.

særlig når en er i en sårbar situajson som i barseltiden kan de bli veldig tungt å måtte forholde seg til barn som det alltid er konflikt med. det kan vel gjerne være litt unødvendig.

[Anonym bruker]

Enig i en del her, men..

Har man ikke barn selv er det klart at man kan bli sliten selv om det "bare" er en helg. Andre ganger er det kanskje ikke barna man er sliten av, men man er rett og slett sliten av jobb eller andre ting. Man har ikke lov til å være sliten på samme måte.

 

Selvfølgelig skal det være samme regler grenser. Men det er det som kan være problemet. Venter mitt første barn nå. Jeg mener det er viktig at barna skal lære en del grunnleggende ting. Som at penger kommer ikke av seg selv, man må hjelpe til litt for å få penger til kino, klær +++ (en stund til det da..) Man må rydde opp etter seg, kan ikke vente at andre skal gjøre det, Noen ganger får man ikke viljen sin, noen ganger må man vente på tur ++ Blir feil om vårt felles barn skal ha litt regler og grenser, og være "fritt fram" for "helgebarn". Om en stund vil jo felles barn se dette og det blir feil forskjellsbehandling.

 

Når jeg ikke ønsker at de skal være her de første 2 ukene. Eller, rettere sagt til å begynne med, hvor lenge vet jeg ikke, kan like gjerne bli en uke.... Så er det en liten forskjell. Har ingen barn fra før, alt dette er helt nytt for meg. Usikker på mating, soving, bleieskift, ja alt. I tillegg til at jeg regner med å være sliten etter fødsel. Når det er sagt ønsker jeg heller ikke at min far f.eks skal komme på overnatting den første tiden...

 

Om jeg hadde vært gjennom dette før, enten hatt barn fra før eller om vi hadde flere fellesbarn er det ikke sikkert jeg hadde tenkt slik. Men, nå er jeg altså 34 år og venter mitt første barn og er usikker rundt alt. Er og på grensen til fødselsangst, noe som kanskje kan gjøre at jeg etter fødsel er ekstra sliten. (Har bestem meg for å gå gjennom en vanlig fødsel selv om jeg får temmelig panikk ved tanken) Dette vet jeg selvfølgelig ikke, men når jeg tenker på det nå, ser jeg ikke bort fra at jeg blir ekstra sliten pga. dette. Litt fordi du er psykisk utslitt allerede før fødselen kommer i gang...

 

Kan jeg spørre deg da, når du kom hjem med ditt FØRSTE barn, hadde du noen stebarn første helgen eller andre barn på overnatting første helgen når du kom hjem`?

[vimsan]

Det hade jeg. Jeg hadde lillesøsteren min hjemme hos meg. Hun skulle være hos meg to uker i sommerferien. Hun overnattet hos min andre søster den natten babyen kom. Jeg dro hjem fra sykehuset etter 14 timer for å hente henne hjem til meg siden søstere min bodde hos mamma da, og hun er ikke mamma sitt barn.

[Anonym bruker]

lille søster er vel ikke helt det samme som stebarn, dessuten høres jo det ut som om det var ditt valg, ikke noe andre pushet frem mot din vilje?

igjen må jeg si at jeg virkelig tror det er et viktig poeng som en ikke kan la være å ta hensyn til at det finnes stebarn som er veldig i opposisjon til steforeldrene, og sombevisst går inn for å sabotere enhver koselig stemning.

da mener jeg at ting stiller seg litt annerledes. kommer også selvsagt an på barnas alder.

[vimsan]

Om det er det samme vet jeg ikke... Men hun var den gang 7 år og et "problembarn" som aldri hadde fått grenser av hverken mor eller far, som var hyper, som nektet å godta at voksne bestemte osv..... Det var ingen som tvang meg, men det var enten hos meg eller hos barnevernets institusjon, så valget var ikke vanskelig.

Reagerer på det at du ser på stebarna som påtvungne barn. At de er barn noen med vilje påtvinger deg...? Men det er en annen sak.

 

Jeg vet at stebarn ofte vil sabotere.. Er stebarn selv og saboterte mye, men det var ikke et personangrep på stefaren min. Det var angrep på situasjonen. Det var heller ikke fordi faren min ba meg om det, for han orket jeg sjelden å snakke med eller være hos. Det fantes ikke regler der og det gjorde meg utrygg.

 

Dette er kanskje et dårlig bilde på det å være stebarn, men jeg forsøker likevel:

 

Du har en fantastisk og solid jobb i et firma. Jobben er trygg og du stortrives. Plutselig en dag deler selskapet seg. Du får to arbeidsplasser å forholde deg til. Men du venner deg til det, og etterhvert opparbeider du deg sjefsstatus på begge steder. En dag møter du en hyggelig, ny medarbeider, som smiler til deg og er en flott medarbeider.Ny i faget i forhold til deg, men det går seg nok til. Men plutselig (igjen) er denne hyggelige medarbeideren som du samarbeidet fint med blitt din sjef og har høyere stilling enn deg! Du må forholde deg til det dette mennesket sier og gjør når du er vant til å bestemme en del selv. Din tidligere sjef som lot deg ha mye mer kontroll, har tatt kontrollen fra deg. Hva gjør du?

Jeg for min del hadde sagt opp eller stått i mot den nye. Det er ganske umulig å si opp foreldre, selv om noen før har klart dette. Sånn følte jeg det når stefar kom inn i bildet i alle fall. Enten dropper jeg mamma, eller jeg prøver å bli kvitt han, for mamma er MIN.

[Anonym bruker]

Vi er ulike, og det er klart at man nok har sin lillesøster hvor alt. er barnevern. Det at du har en lillesøster som var 7 år tilsier kanskje at du også har litt erfaring med barn..

 

Hos meg er den erfaringen heller dårlig.. Stebarna her er ikke så små. Og for meg dreier det seg som sagt ikke om å ha stebarn eller ikke. Det dreier seg om å være i en veldig sårbar, usikker situasjon som er helt ny. Vil ikke ha noen på overnatting den første tiden, enten det er stebarn eller andre...

 

Føler rett og slett at jeg trenger ro til å hente meg inn etter fødsel og bli kjent med den nye situasjonen. Ved et evt fellesbarn nr 2 vet jeg jo ikke hvordan det vil være, da er situasjonen en helt annen for meg. Da er det ikke første..

 

Problemet er at mange biomødre glemmer at de var alene med første barn (ikke alle) Når de fikk barn nr 2 med ny mann var jo barnet der den første tiden.... Men, som sagt, er forskjell på første og andre barnet.

 

Synes det er ganske utrolig at noen kan forlange at jeg ska sette meg i enda en mer sårbar situasjon enn jeg allerede er ved å ha noen her døgnet rundt. Skal faktisk klare å "ta vare" på den lille som er noen dager gammel. Går liksom ikke å forklare til det barnet at om et par dager blir det litt roligere her, da går nok matingen bedre skal du se..

 

Stebarna er tross alt litt større og man kan forklare for dem at den lille krever mye, og at det er bedre om de overnatter når ting har roet seg litt ned..

[Anonym bruker]

For all del. Nå har jeg et lite stebarn som etter alt å dømme har endelig godtatt meg, det har tatt 3 år, men endelig har det skjedd. Og det er jo kun koselig og jeg er glad i barnet, for vi har det fint sammen, og det er slett ikke slik at jeg ønksker barnet vekk når jeg får egne barn, men samtidig tenker jeg, "hvorfor er det slik at "biomor" kan alltid kreve sitt barns beste, mens stemor kan IKKE det??!" for det er vel stort sett det, det dreier seg om; en mor som setter SITT EGET NYFØDTE barn foran??

 

anonym nå...

[Anonym bruker]

om det gjelder stebarna, eller om det gjelder andre familiemedlemmer, så hadde jeg nok heller ubetinget tatt dem inn, om alternativet var barnevernssituasjon. uavhengig av hvor vanskelig de var, og uavhengig av fødsel eller ikke fødsel.

men alternativene for disse barna er jo ikke sånn, det er enten snakk om å skulle være en litt lengre periode uten far, ved at en hopper over en samværs uke, eller at de skal tilbringe mesteparten av tiden hos farmor og farfar akkurat denne ene samværsuken. så alternativet er deres egen oppegående mor, eller kjærlige besteforeldre.

 

denne bedrifts analogien din passer heller ikke helt. for det kommer ikke en ny medarbeider inn, som forbigår deg, det er sjefen som tar inn en ny ansvarshavende sjef slik at vi vanlige ansatte får to ledere å forholde seg til, kan vi ikke begynne å surmule av den grunn. dette kommer naturlig ved at en er voksen og en er barn og begge skal leve i samme hus.

 

21:03

[vimsan]

Okei. Et dårlig bilde det, kanskje.:-) Men det er litt vanskelig å forklare hva jeg mener.

Jeg er enig med dere om at man vil ha den tiden litt alene. Virkelig. og det er sikkert ekkelt å tenke på at barn som faktisk ikke er ditt skal sitte å se på deres usikkerhet og svake øyeblikk. Man vil jo aldri at barn skal se en på det svakeste. Jeg nektet mitt eget barn å komme på sykehudet å besøke meg etter at jeg mesten døde etter en operasjon, for jeg vile ikke at hun skulle se meg svak, så jeg skjønner den.

Kan hende min argumentasjon er til fordel for barna, ikke foreldrene. Jeg tenker at de gjerne vil være der. Hilse på et søsken. Det var sånn jeg hadde det når jeg var 12 og fikk en lillesøster. Ble veldig skuffet da jeg ikke fikk komme på sykehuset, og ikke fikk komme til pappa på 3 uker og når jeg endelig fikk komme... så fikk jeg kun lov å se på ungen. Ikke snakke til henne og ikke holde henne. Ikke før det ble slutt mellom de to. Kanskje derfor jeg engasjerer meg i dette. Vet hvor vondt det er å glede segveldig for så å få en skikkelig på trynet.

[Anonym bruker]

Skjønner at det er flere sider av saken. Men synes faktisk at det burde finnes en mellom ting. Synes stebarn burde være velkommen på sykehuset, men ikke hele tiden og far skal ihvertfall ikke etterlate en sliten usikkert nybakt mamma alene på sykehuset for å prioritere samvær med stebarn akkurat i den situasjonen. Far og stemor trenger tid alene for å tilasse seg den kjempe forandringen som en nyfødt baby medfører. Mye bedre at man har den første helgen alene til å komme seg på. Pappaen må stille opp 100% og avlaste kvinnen sin som akkurat har født. Får man hvile ut etter fødselen stiller man sterkere når man får stebarna tilbake. Det tror jeg alle tjener på. Engasjerte besteforeldre vil ha mye bedre overskudd og tid til å gjøre stas på stebarna akkurat den helgen. Men stebarna burde være en av de første til å få se sin lillebror/søster og de burde få storesøster/storebror gave koslig om de er i fødselsannonsen i avisen også.

 

[*-*]

Mine stebarn skal selvfølgelig få komme på sykehuset som de første og nærmeste, noe foreldrene mine også skal. Hvis jeg jeg ikke orker noe annet, så skal i alle fall søsken og besteforeldre få litt tid. Men det er ikke sikkert det blir lange og mange besøk på sykehuset, der må vi se an formen. Stebarna mine skal selvfølgelig også få stikke bortom å hilse på flere i løpet av de to første ukene, men hvor ofte og hvor lenge må vi også se litt an, det er vanskelig å vite nå hvordan dette blir.

 

Mine stebarn bor hos oss halvparten av tiden, og er mine barn også. De gleder seg veldig til å få en lillesøster eller lillebror, og skal selvfølgelig være en del av det hele. Jeg har, sammen med min mann, ansvaret for stebarna mine halve min tid alltid, vi er en familie vi fire hos oss, og det skal vi fortsette med selv om det også kommer nye barn. Jeg gir mine stebarn mye, både av tid og kjærlighet, og mitt familieliv ble jo helt annerledes enn jeg hadde tenkt fordi den mannen jeg elsker har to barn fra før. Det er lett og vanskelig på en gang, fint og noen ganger dumt, og jeg er veldig glad i stebarna mine. Det er mange kameler å svelge, mye logistikk og kompromisser i forhold til mor, mye frustrasjon og mye glede. Klart det også er rart å ikke ha mannen sin for seg selv når man skal stifte familie.

De første to ukene etter fødselen når min mann også skal være hjemme ønsker jeg for oss selv. Jeg vil at min mann og jeg skal ha tid sammen hjemme, jeg ønsker meg rett og slett min manns udelte oppmerksomhet for en gangs skyld akkurat den første tiden. Det har ikke noe å gjøre med at jeg ønsker stabarna mine dit peppers gror, men jeg vil så gjerne at vi skal fokusere på noe annet enn matpakker, lekser, kjøring til ballet og speider akkurat de to første ukene. To andre barn i huset i sin mest aktive alder blir noe helt annet enn å få lov til å være i en liten spebarnsboble med min mann i bare to uker.

 

Hvis stebarna mine ikke hadde hatt noe annet hjem, eller de ville havnet på institusjon hvis ikke de bodde hos oss så hadde jeg selvfølgelig ikke tenkt tanken en gang. Men nå har de altså en flott og kjærlig mor som de bor hos halve tiden uansett, så da er det ikke noe problem at de bor der to uker etter fødselen. Det hender jo vi bytter ellers også hvis det er noe som dukker opp for mor eller oss. Jeg har allerede snakket med stebarna om at babyen trenger ro og at man er veldig sliten etterpå, sånn at de ikke bor hos oss igjen før etter et par uker når ting er rolig. Det hadde de ingen problemer med å skjønne. Jeg tenker at det ikke trenger å være noen motsetning mellom å inkludere særkullsbarn og det å få litt tid med bare babyen i starten, det kommer helt an på hvordan det blir lagt fram. Det at en nybakt mor, og ikke minst en førstegangsmor, får ro og trygghet i barseltiden er utrolig viktig, og kan egentlig ikke overvurderes. Hvis mor skulle ende opp med fødselsdepresjoner eller bli helt utslitt og fortvilet vil det i alle fall ikke kommer stebarna til gode.

Søsken skal selvfølgelig bli inkludert og må få være en av de første som besøker den lille! Men hvorfor det gjør noe at de ikke sover der den aller første tiden når de har et annet fullgodt og kjærlig hjem, det skjønner jeg ikke. Det kan vel hende at flere nybakte foreldre hadde valgt den løsningen dersom de hadde et annet fullgodt og likeverdig hjem til barna sine, hvor ungene uansett tilbrakte halve tiden.