Redd for å elske barn nr 2 mest.

[Anonym bruker]

Jeg er gravid med nr 2. Og jeg gleder meg til det kommer. Ikke lenge igjen, og plutselig begynte jeg å tenke, enn hvis jeg elsker dette barnet mer.

 

Grunnen til at jeg er redd for det er fordi jeg er sammen med en ny mann, en mann jeg elsker og forguder. BF til nr 1 er ikke inn i bildet, min nye mann er som far til mitt første barn, Nr 1 er blidd pappa sitt gull (altså min nye mann). De har et spessielt bånd og han sier han føler nr 1 er hannes biologiske barn.

 

Så dere skjønner dette er en spessiell mann, han har stilt opp som far til mitt første barn i 3 år nå. Nå venter vi vårt barn nr 2.

Er så redd for at dette barnet vil bli elsket mer av meg. Jeg var alene lenge før jeg traff denne fantastiske mannen. Og biofar har ikke gjort det lett for meg. Han har skapt problemer lenge og sprer onde rykter. Han sier vi nekter han kontakt, men sannheten er at han ikke vil ha kontakt.

 

Jeg elsker mitt første barn, men ble plutselig så redd for at det nye barnet skal bli elsket mer. Siden det rett og slett er ''rett'' far til dette barnet....

 

Jeg skjemmes av tanken. Hvorfor tenker jeg slik?

 

Er det noen andre som har vært i lignende situasjon og tenkte noe av det samme? (sikkert ikke, hvem tenker sånn?)

[Gjest Sauen er på tjukka igjen=)]

Nå har ikke jeg to barn enda, men jeg tviler egentlig på det. Jeg har aldri hørt noen si at de er mer glad i et barn enn et annet, heller ikke på anonymforum osv=)

Det er helt vanlig å tenke sånne tanker i svangerskapet, men hvis du tenker veldig mye på det og føler at det sliter på deg, kan du jo kanskje ta det opp med jordmor e.l.? Hun har sikkert hørt lignende før=)

Lykke til med svangerskap, fødsel og ny baby i huset=)

[Anonym bruker]

Takk for svar....

 

Grunnen til at jeg er bekymret er jo fordi det er en annen far til dette barnet. En mann jeg ELSKER av hele mitt hjerte.

 

Er vel ikke noe grunn til bekymring. Er nok bare jeg som tenker for mye, kanskje hormonene er i spinn.

[Anonym bruker]

Stopp og tenk så mye.

[Anonym bruker]

Hehe, det er vel lettere sakt enn gjort

 

HI

 

Men prøve skal jeg

[Anonym bruker]

Det er ikke en ukjent problemstilling dette. Jeg har en søster som føler litt på det samme. Hun blir også irritert på den eldste gutten, når hun ser for mye av den biologiske faren igjen i han, sider ved han som hun mislikte. I resten av barna ser hun sider av mannen hun elsker, håndbevegelser, blikk, uttrykk. Hun sier at det er annerledes, hun sier derimot at hun elsker alle barna like mye, men at ting er annerledes. Det er ikke kjærligheten som er annerledes, det er forholdet. Hun aksepterer at det er slik, og tror nok ikke hun er den eneste som føler i de baner, men at det er vanskelig og forbudt.

 

Jeg har også sett det diskutert her før, da om menn som føler annerledes for barna de får i forholdet de er i, som de har kontakt med hver dag, som de har fått deltatt i livet til, og som de har valgt å få med en dame de elsker. Da er det veldig negativt omkring dette. Og ingen som tror det er mulig.

 

Men det kan vel lett misforståes, det dreier seg ikke om mangel på kjærlighet sier min søster, det er mer et savn. Men hennes barn har også mye kontakt med sin biologiske far, jeg tror nok at det er annerledes da.

[Anonym bruker]

men herregud,man skal da vel ikke la det gå utover barnet at man hater\misliker faren dens???

man kan da ikke gå rundt å tro at man skal elske et barn mer eller mindre bare på grunn av faren?

i så fall sier det alt for mye om din evne til å være mor(nå mener jeg ikke deg direkte HI)

 

synes det hele høres veldig merkelig ut...

[Anonym bruker]

Ja syns også det er rart, men på en måte er jeg kjempe redd for at jeg skal føle det slik.

 

Jeg elsker mitt første barn over alt på jord, h*n vil alltid være spessiell siden h*n er min første fødte.

 

Men er så redd siden denne gangen så er det så anderledes. Mange gode følelser. Sist graviditet var det ingen glede siden jeg var med egoistisk mann som syntes synd på seg selv hele tiden. Forholdet røk rett etter fødsel, og på 5 år har han sett barnet 3 ganger. Det var tøft å være alenemor, og jeg er utrolig heldig som har en mann som vil ta imot mitt første barn som sitt eget.

 

Med min nye mann er det mye glede. Vi har det så flott sammen vi 3 og vi alle gleder oss til det nye barnet.

 

Men plutselig kom tanken. Det er så mye kjærlighet rundt dette ufødte barnet, og slik var det ikke sist, da var det bare min kjærlighet.

 

Håper noen kan forstå hva jeg mener, er vanskelig å forklare. Og det er en vanskelig tanke å bære. Men innerst inne vet jeg at det ikke kommer til å bli sånn, men redselen er der.

[Meesah og HattiFnattene♡]

Du vil ikke elske det nye barnet mer, men anderledes. Ingen kjærlighet er lik. Dessuten vil du den første tiden ha den "nyforelska" følelsen.

 

Jeg kan fortelle hvordan det føles for meg.

Jeg har tre barn. Ei på 5 1/2, og to gutter som er to år.

Datteren min elsker jeg intenst og voldsomt. Hun var mitt første barn, faren hennes stilte ikke opp, så jeg følte jeg måtte elske henne for to. Samtidig har vi et til tider vanskelig forhold. Vi er veldig like, og vi har mistanker om at hun har ADHD. I perioder sliter hun meg ut. Men jeg elsker henne. Hun er helt fantastisk, lynende intelligent ( ikke bare jeg som sier dette altså..hehe...), humoristisk og vi deler mange interesser, som bøker, sang, turgåing osv..

Samtidig er hun vanskelig, sta, vrang og sliter med impulskontrollen.

Jeg føler meg levende når jeg ser på henne. Hver dag er jeg takknemlig for at JEG har fått en så varm og utrolig unge. Hun ga meg livslysten tilbake, og hun er min største inspirasjon.

 

Min ene gutt (tvilling 1, kan man si) er skikkelig mammadalt. Han er rolig, avslappet og kosete. Lett å ha med å gjøre (om enn noe lat). Trasser lite, men furter og klenger desto mer. Det driver meg av og til fra konseptene. Jeg elsker ham på en roligere måte enn datteren min, samtidig som jeg føler en slags tilhørighet med ham, føler det med de andre ogå, men ikke på akkurat samme måten. Dette er gutten som helst skal bo hos mammaen sin til han er 40, og det er best han ikke får seg kjærester;-) Han har glimt i øyet, og overrasker oss stadig vekk med nye ord, refleksjoner og fakter. Av og til føles stunder med ham som en stille oase, i forhold til mine to andre viljesterke unger. Vi har et litt annet bånd siden vi har hatt noen turer på sykehus sammen.

 

Min andre gutt, "yngstemann", elsker jeg som om han skulle være minstemann, selv om han bare er 8 min yngre enn broren sin. Han er en selvstendig og sta liten gutt. Han kan bli veldig sint og slå og si "dumming". Han snakker masse, elsker å gå tur (som moren sin), er utegutt så det holder, en ivrig fotballsparker (vårt neste fotballhåp..hehe) og en skikkelig skøyer. Han er også pappagutt. Selv om mamma foretrekkes når noe er trist eller vondt. Han er tilbakeholden på puss og kos, men det føles desto mer spesiellt når man får. Han liker også å lese (som meg og eldstejenta) og kan sitte i lange stunder på fanget mens vi leser. Han sjarmerer meg, og får meg til å føle meg heldig.

 

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg elsker alle barna mine like mye, selv om kjærligheten føles forskjellig. De er herlige, og får meg til å kjenne at jeg lever.

Jeg tenkte nesten som deg. Jeg var redd for at hvis jeg skulle få flere barn, ville jeg ikke klare å elske de like mye som datteren min. Rett etter fødselen ble jeg mildt deprimert, og hadde i en periode mest lyst til å ta med meg jentungen og dra fra de. Heldigvis tok det ikke lang tid før morskjærligheten slo inn for fullt.

Likevel må jeg innrømme at mens jeg føler at jentungen er BARE min (selv om samboeren min har fungert som faren hennes siden hun var et og et halvt), så er gutta VÅRE. Jeg ville hatt mindre problemer med delt samvær når det gjelder gutta, enn når det gjelder henne (fælt å si det nesten) ved et evt brudd. Det ville føltes verre.

Dette er min opplevelse av å elske flere barn

 

 

[Anonym bruker]

Kanskje ikke helt det samme, men da jeg var gravid med nr 2 var jeg redd for å ikke elske henne like høyt som jeg elsker førstemann... Tenkt jeg umulig kunne ha nok kjærlighet til begge

 

Det viste seg å ikke være noe problem når knøttet kom ut, det var mer enn nok til begge to!

 

Det er nok bare "gravid tanker" du har. )

 

 

[Anonym bruker]

Tusen tuseb hjertlig takk for svar, og takk for at du tok deg til å svare på en så fin og utfyllende måte.

 

Takk takk, skal huske dette, skal ta det med meg videre.....

 

Takk takk

 

HI