Min historie (fra stebarn til stemor)

[mylinny]

Etter å ha lest en del innlegg her inne fikk jeg lyst til å fortelle litt om meg og min historie.

 

Da jeg var 11år ble mine foreldre skilt. Det var et brudd som kom veldig brått, ingen, verken jeg eller mine søsken hadde oppfattet at noe var galt. Det gikk veldig inn på meg spesielt siden jeg var eldst.

 

Kort tid etter finner mamma seg ny kjæreste, som jeg var veldig skeptisk til. Grunnen til det var at jeg hadde hørt rykter om at han var årsaken til bruddet mellom mamma og pappa, derfor bestemte jeg meg tidlig for å HATE han, og fikk min yngre søster mer eller mindre med på det. Jeg skal love dere vi ikke har gjorde det lett for han. Det ble ikke bedre av at mamma, som jeg tror slet med en del dårlig samvittighet overså alt for mye og lot oss slippe unna med så mye dårlig oppførsel at jeg blir helt kvalm av å tenke på det i dag.

 

Men min stefar behandlet oss aldri dårlig, han var tvert imot alt for snill med oss, med tanke på hvor dårlig vi oppførte oss. Stillte alltid opp når vi trengte noe, hjelp med lekser, kjøring til og fra gav oss til og med lommepenger osv. Han gjorde mye mer for oss enn vår egen far, men fikk aldri noe igjen for det.

 

Jeg vet vel egentlig ikke helt om jeg har et klart stort poeng med historien min, men det jeg ihvertfall vil si er at jeg i ettertid har sett hvor dårlig vi behandlet min stefar, og jeg kommer alltid til å ha dårlig samvittighet for dette. Jeg vet at dette kunne vært unngått hvis mamma hadde satt litt mer grenser for oss istedenfor å la oss gjøre mer eller mindre som vi ville pga at hun hadde dårlig samvittighet for at hun reiste. Mamma hadde hatt et forhold, men det var ikke grunnen til bruddet, det er sjelden det, det ligger som regel noe mer bak. Hun gjorde det på feil måte og det gikk ut over oss alle, men det har jeg for lengst tilgitt henne for.

 

Jeg er idag selv stemor, og har vært litt heldigere enn jeg fortjener. Mine stebarn respekterer meg på den måten jeg burde respektert min stefar. De er ikke alltid engel barn, men det er det ingen unger i verden som er eller skal være. Verdens herligste i det ene øyeblikket og sutrete og kranglete i det neste, med andre ord helt normale unger. Og når de er hos oss respekterer de mine beslutninger like mye som faren sine. Altså vi er likestillte voksne. Dette gjør tilværelsen mye roligere for både voksne og unger. Jeg ser en klar forskjell på hvordan stemningen er hos oss i forhold til hvordan det var hjemme hos mamma.

 

Så mitt råd er vel egentlig (etter mye fram å tilbake her) til alle dere med stemor/stefar til barna deres: Ikke la dårlig samvittighet ødelegge for barnas oppdragelse, gjør det klart ifra første stund at stemor/stefar skal bli respektert like mye som deg selv. Det er det beste for barnet!

 

[Anonym bruker]

Synes dette var veldig bra jeg :-) Er i mitt andre forhold med stebarn, og problemet har vært at jeg mener far (helgepappa) kan være for snill og aldri sette grenser.

 

I begge tilfellene har jeg prøvd til å begynne med, men med en far med dårlig samvittighet som ikke vil sette grenser/ha regler er det vanskelig.

 

Har ofte spurt "men ønsker du ikke at barnet skal lære litt om det og det?" jo, selvfølgelig er svaret. Men, da må man jo gjøre noe med det.

problemet er vel ofte at det sitter foreldre med dårlig samvittighet på begge sider, og begge skal være like snille og ha like lite grenser.

 

Har prøvd å forklare at det må jo være samme regler for fellesbarn og dine tidligere barn. Kan vel ikke være sånn at det gjøres forskjell??

 

Vet ikke helt hvor jeg vil jeg heller, men min opplevelse er at vi som er ste ofte blir oppfattet som om at vi ikke liker barna når vi prøver å sette litt grenser. Grenser vi ønsker for egne barn også...

[Anonym bruker]

ja det er nok mange mødre som lider av sirkuspappa syndromet, og det er nok derfor de ofte er i mot at det kommer noen inn utenfra som ønsker å sette grenser. når begge foreldrene føler det er greit at alt flyter liksom.