Det er så vankelig!

[Anonym bruker]

Jeg synest det er så veldig vanskelig at min samboer har et barn fra før. Jeg ønsker av hele mitt hjerte at dette barnet aldri ble lagd. Det er vanskelig å skulle være kjærlig og god mot et barn som bare har tillit til pappa og som surver og skriker hvis jeg prøver å hjelpe med bading, tannpuss o.l. Ingen ting av det jeg sier teller liksom, hun ser alltid på pappa for å sjekke om det er noe å bry seg om. Jeg blir veldig sint men føler at jeg ikke kan bli sint på henne, fordi det ikke er min unge. Føler at jeg som stemor må gi alt det en vanlig mor må gi (tid, tålmodighet, kjærlighet........) men får ingen ting tilbake.

Nå kommer vårt første felles barn om kun noen uker og jeg gleder meg selvsagt til dette. Men jeg ser mange store utfordringer... Når vi kommer hjem fra sykehuset ønsker jeg fred og ro sammen med mitt nye barn, ønsker ingen storesøster (som jeg ikke føler egentlig er søster til mitt barn) som skal henge over oss, være sjalu og mase og surve. Det orker jeg bare ikke! Dessuten er hun småsyk hele tiden (hoster og er snørrete, spiser aldri frukt og grønnsaker så jeg mener det er selvforskylt fra foreldrenes side), og jeg vil ikke at mitt nyfødte barn skal bli smittet.

Jeg skulle bare så inderlig ønske at min kjære samboer som jeg elsker skulle oppleve det å bli pappa for første gang sammen med meg, og at vi tre ble en liten og helt ny familie.....

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt.. Hvor gammel er hun da? Far bør jo så tidlig som mulig fortelle/forklare henne at når hun er hos dere så bestemmer du like mye som han..

Og, ja så lenge hun er hos dere kan du si fra du og. Dere er to voksne som bestemmer der. Når dere får felles barn nå må det jo være samme regler som gjelder for begge etterhvert.. Men, alt kommer jo litt an på hovr gammel hun er.

 

Her er de 13 og 18, og er annenhver helg. Men, de 2 første ukene når vi kommer hjem fra sykehuset skal det være bare oss!! ferdig med sak... De kan godt komme innom på dagtid, men har ikke tenkt til å ha noen på overnatting.

 

Er første for meg, og i tillegg til å være sliten etter fødsel regner jeg med å være usikker på både amming og andre ting. Da gidder jeg ikke ha noen her døgnet rundt.

 

Såpass hensyn må det tas! Har sett flere her som skal ha de 2 første ukene alene..

[Anonym bruker]

Nå er det altså sånn at samboern din *har* ett barn fra før, og dette barnet kan jo ikke være så stort heller, hvis det trenger hjelp med tannpuss og bading. Kanskje dere skulle venta med å få barn? Til dere så om ting funderte bedre? Er mange nok her inne som "gir opp" og tar med seg fellesbarnet etter en stund, visstnok pga stebarna... Hvis man ikke takler at mannen har vært gjennom alt med svangerskap og fødsel før, burde man kanskje funnet en uten barn fra før...

[Anonym bruker]

Hvor mye samvær har dere, og hvor gammel er datteren hans?

Jeg forstår deg så godt, kjære deg! Jeg følte det akkurat slik selv.

Man har funnet en man virkelig elsker og vil dele livet sitt med, og det at han har barn fra før tenker man at man vil og skal klare. Dessuten ser man heller aldri alle utfordringer som kommer sammen med det at han har barn fra før. Det er UFATTELIG mange følelser man skal takle. Det er perioder der man føler alt så uoverkommelig at man bare vil gi opp. Man ønsker barna fra før vekk, og nesten fortrenger at de eksisterer. Men, så er det nå slik at barnet/barna er der og allltid vil være der, så man må bare akseptere det. Det finnes ingen snarvei. Man må gjøre noe med innstilllingen sin.

Han har et barn fra før, som han er glad i. Men han kommer til å bli like glad i barnet deres! Og selv om han har vært gjennom dette en gang før, så vil ikke det si at denne gangen ikke blir spesiell for han. Denne gangen er det med DEG! Nå er du sikkert full av hormoner og tenker veldig negativt om alt, og jeg skal ikke pynte på sannheten, for sannheten er det at det sikkert kommer til å bli tøft etter fødselen også. Du har et barn du skal bli kjent med og ta vare på, alt er nytt for deg, og du ønsker at bare dere tre skal være en familie. Dropp den tanken først som sist. Dere tre er kjernefamilien, ja, men det andre barnet er også en del av familien. Du vil ikke se på henne som storesøster til barnet ditt, men sannheten er at hun vil være halvsøsteren. Du er selvsagt ikke langt nær så glad i henne som du kommer til å bli i barnet ditt, og det er helt ok. Det er ikke meningen heller. Du kommer sikkert til å ville ha henne langt unna ditt barn, og ikke ønske at de skal få noe forhold, men la det være opp til barnet ditt. Kan hende hun blir en flott halvsøster som vil hjelpe til. Det tar ikke bort realiteten om at det er du og kjæresten din som er de viktigste personen i livet til det kommende barnet. Det er en stor gave dette å få barn. Gled deg. Ikke ødelegg tiden med destruktive tanker! Den er for dyrbar til det. Ikke la henne ødelegge den. Det er hun ikke verdt! Hver gang det kommer en negativ tanke, så erstatt den med to positive. Jeg vet det er vanskelig, men PRØV!

Og dette med at du ikke føler at hun hører på deg osv, er nok veldig normalt rundt omkring. Det kommer seg. Etterhvert vil du bli en del av hverdagen hennes, og en voksenperson hun vil forholde seg til. På godt og vondt. Men gi det tid.

Bestem deg for om du vil være en slags reservemor for henne, eller om du kun vil være "kjæresten til pappaen hennes". Begge deler er like greit, men bestem deg. Jo større del du lar henne være av livet ditt, jo større del vil du være i hennes liv. Snakk med samboeren din om alle vonde tanker, og få han til å være en støtte. Dette klarer du hvis du virkelig vil

Lykke til med svangerskapet og fødsel! Kommer til å bli en flott tid! Nyt det:)

Klem

[Anonym bruker]

Dere blir en helt ny og liten familie

[Anonym bruker]

Forstår deg godt, har det så å si gansk likt.

Bortsett fra at her i huset bestemmer jeg like masse som pappen, hadde jeg ikke fått kunne si fra til barnet når ting er feil eller at det ikke får lov til det, så hadde jeg heller aldri giddet å bruke noe tid sammen med det...

Vi skal også ha en liten om bare noen uker til, å jeg har sagt at vi da ikke skal ha stebarnet, for dette blir nytt for oss begge to,å tar nok på både fysisk å psykisk etter fødsel (på godt å vondt)

å når far da tar ut fødselspermisjon, så er ikke det for å tilbringe de to ukene med hans tidliger barn, men for å "bli kjent" med vårt nye barn å for å hjelpe meg med ting også.

Da er det bedre for både oss å stebarnet at stebarnet kommer litt senere når vi er klar for det, å ikke er helt utslitte å stressa, da får også stebarnet mer oppmerksomhet enn det hadde fått om det hadde komt de første ukene etter fødsel...

For vet at når far har barnet så ønsker han å være mest mulig med det, å det passer ikke rett etter fødsel.

 

Må legge til at det ikke er ofte stebarnet er her uansett si det bor i Danmark, så det blir ikke noe sånn at " nå har vi fått ny baby, så nå får ikke du komme lenger" om dere forstår.

 

[£iten_i_magen]

Jeg ser det er flere her som ikke vil ha stebarnet der de to første ukene etter at de har kommet hjem med en nyfødt. Da lurer jeg litt på hva dere gjør når det andre fellesbarnet kommer? Skal ikke det første fellesbarnet deres få være hjemme da? Er helt enig i at det jo ER mer slitsom å ha barn i huset som krever oppmerksomhet i tillegg til den nyfødte. Men... det er vel en del av realiteten ved å få FLERE barn da... Synes den type ordning er utrolig ekskluderende...

[Anonym bruker]

Men nå har det seg jo slik at stebarn har man ikke født eller hatt den første tiden. Når man er førstefødende så er det jo....første gangen!

Da er alt nytt, og man trenger ekstra tid til å finne ut av amming og alt annet som er nytt. Når man får flere unger så er man jo litt mer erfaren. Jeg har ett barn, og hvis jeg skal ha nr 2, kommer jeg til å spørre om enten foreldrene mine, venner eller søsknene mine kan ha henne litt, så jeg kan få litt ro og fred rundt meg. Det er jo ikke for å unngå at storesøster skal få bli kjent med den nyfødte.

Men som mye annet, kan man ikke sammenligne stebarn med sine egne. Når man akkurat har født, så er det siste man orker å ha andres barn oppå seg. Husker tiden etter min fødsel. Orket ikke besøk av mine nærmeste engang. Men stebarna skulle liksom henge oppå meg. Jeg hadde ikke guts nok til å kreve å være alene noen uker. Skulle ønske jeg hadde hatt det.

[Anonym bruker]

Som 19.10 skriver, så er vi førstegangsfødende, jeg for min del har aldri skiftet en bleie engang, når da alt blir nytt så synes jeg mor far å baby skal få litt tid for seg selv..

Men vet om mange som lar eldre fellesbarn være hos besteforeldre ol de første dagene en får en ny baby i huset, så hvorfor er det noe galt i om stebarn er en uke å to mer hos mor da..

 

 

[Anonym bruker]

Helt enig i at man skal kunne være uten stebarn den første tiden. Små storesøsken blir ofte sjalu og ekstra survete og oppmerksomhets-krevende. Jeg ønsker IKKE å ha en slik en hengende over meg og mitt nyfødte barn, og det som for første gang er MIN EGEN familie. For første gang er jeg en viktig del av familien, og ikke satt på sidelinjen sånn jeg er i forhold til stebarnet.

Selv om det kanskje høres litt egositisk ut, så er jeg sikker på at det er sant: Man tåler mer klenging og sutring og masing hvis det kommer fra ens eget barn enn fra et som man ikke er mor til!! Derfor kan man gjøre forskjell på stebarnet når den førstefødte kommer og sin egen når den andre kommer. Mener jeg!

[*-*]

Jeg tror det kan gå fint an å snakke med stebarna om dette jeg. Barn trenger ikke være så store før de kan skjønne mye. Man kan si at små barn trenger mye ro, at de kan gråte mye og være litt forvirret etter å nettopp ha blitt født, at det kan være vanskelig å få barna til å spise osv. Jeg syns man også kan si ta jeg selv som mor har ikke født barn før og trenger litt tid å bli kjent med barnet og på å venne meg til hvordan jeg skal gjøre ting. Kanskje man er kjempesliten etter fødselen og kanskje man ikke får sove noe særlig. Da er det fint at stebarna kan være hos moren sin så lenge og så komme evt litt på besøk på dagtid et par ganger de to første ukene, men ikke sove over eller bo der før to uker har gått. Jeg tror det er viktig å involvere de større barna og få dem på lag, tror de helt fint kan forstå dette og ikke trenger å få noen såre følelser hvis de man snakker ordentlig med dem om det.

 

Det er stor forskjell på å få sitt første barn, da mor til stebarna fikk sin første hadde hun også tid og ro alene. Dette kan godt brukes som eksempel. Hvis det er både fellesbarn og stebarn i familien fra før så er det litt vanskelig å bruke disse argumentene uten at stebarna føler seg ekskludert. Da ville jeg nok prøvd å få avlastning til alle barna eller ingen.

[Anonym bruker]

Er en Stooor forskjell på å få dette barnet og evt ett fellesbarn til.. Nei, har ikke tenkt til å sende bort det barnet vi får nå om vi får ett til. Kanskje de førte par dager hos bestemor, det får vi se når den tid kommen.

 

Men, den store forskjellen er at det nå er første barn for meg. Ja, jeg er usikker på amming, bleieskift, soving. Ja, det meste. Da blir det ekstra påkjenning å skulle ha stebarn her på overnatting. Ikke bare dem, men hvem som helst. Folk må gjerne komme innom, men overnattingsbesøk er jeg ikke interessert i de første ukene. Eller, vanskelig å si de første ukene, man må se det litt ann.

 

Ikke bare er det nytt for meg, men det å få barn sammen med meg er nytt for bf. Vi skal bli kjent med barnet sammen og finne ut av hva/hvordan vi skal gjøre ting.

 

Om vi får et fellesbarn til er ikke ting LIKE nytt og ukjent.

[Anonym bruker]

Jeg forstår deg så ubeskrivelig godt.. Har det slik her også, og jeg ble totalt overkjørt etter fødselen. Stebarnet skule renne ned døra så og si med engang vi kom hjem fra sykehuset. Hun var skikelig ufin i munnen til meg under svangerskapet og jrg fik henne totslt i vrangstrupen. Nå tre mnd etter fødselen, er jeg så langt nede. Dattera til samboeren min er her annen hver helg + at det blir avtalt lengre ferier bak min rygg. Nå har ting blitt så vanskelig og uutholdene for meg at jeg tenker på å ta med meg min lille datter å flytte for meg selv. Det som skulle være vårt kjærlighetsbarn blir satt i skyggen for den regjerende sjefen på 11. Jeg takler ikke mere dritt slenging fra den kanten og er helt ødelagt når samværshelgene nærmer seg. Blir rett og slett kvalm av å se ilder av den nesevise jenta. Jeg mistenker også at hun er slem med babyen min. For hver gang de to er i et rom alen, så begynner babyen min å hyl gråte. Så jeg våker nå over babyen min natt og dag når hun er her. Jeg er sliten og trøtt, men får ingen dialog med min samboer når det gjelder dette. Jeg blir bare ledd opp i ansiktet og fnyst til. For meg er det bare tre i familien her.. at jeg kan værer så iskald mot denne 11 åringen er også det at hun ikke er min samboers biologiske barn. Samboeren min har bare tatt henne til seg etter endt forhold med mora. Så for meg finnes ikke denne jenta i familien vi skapte sammen. Jeg hater henne rett og slett! Så det beste for meg er nok å pakke og dra...

[smiia]

Nok et eksempel på feilplassert misnøye. Du skriver det selv;

"Jeg er sliten og trøtt, men får ingen dialog med min samboer når det gjelder dette. Jeg blir bare ledd opp i ansiktet og fnyst til."

Hvem er det som er problemet her egentlig?

Stebarnet? Eller er det samboeren din som umyndiggjør og latterliggjør deg som egentlig er problemet?

Tror du denne jenta ville ture fram på den måten hvis hun ble satt noen grenser for? Tvilsomt, iallefall ville du følt deg respektert og hørt av samboeren, du ville følt at dere var et team, og dermed ville jenta blitt lettere å svelge.

Så se nå på problemet ditt som det det er; du blir ikke tatt på alvor av samboer, og han dilter etter eksen sin forgodtbefinnende - trenger å finne ut hvor lojaliteten hans ligger.

 

[Anonym bruker]

Vil bare si at her i huset er alltid stebarnet velkommen, h*n er ikke her så ofte, (jeg som skrev litt lenger oppe at stebarnet bor i danmark)

å jeg har ingen problemer med å ha stebarnet her til vanlig, jeg er kanll glad i den lille til samboeren min, å savner at h*n ikke er her mere..

Så hos oss har det at jeg vill ha de første ukene alene med samboer å baby ingenting med at jeg missliker hans tidligere barn å ikke vil ha h*n i hus eller noe sånn, men rett å slett av den grunn at jeg føler jeg kommer til å trenge fred å ro den første tiden, å føler at når stebarnet første kommer til oss,noe som ikke er så ofte så fortjener h*n den oppmerksomheten h*n kan få, noe jeg vet vi ikke kommer til å klare å gi stebarnet 100% de første 2 ukene...

Så hos oss har det at vi vil ha de første ukene for oss selv ingenting med noe negative tanker om stebarn å gjøre, er så glad i h*n som det går ann å bli i barn som ikke er dine egne,eller ser jo på h*n som litt min også da..

 

Å det gjeller ikke bare stebarnet så ikke "får" komme her rett etter fødsel, både min mor å søster har snakket om at de ville komme her å sove noen dager etter den lille er komt, men de fikk blankt nei fra min side, jeg vil ikke ha noe overnatting i det heletatt i begynnelsen verken fra min slekt eller fra hans slekt..

 

 

[£iten_i_magen]

Skjønner at det er vanskelig og at man er usikker som førstegangsfødende. Men jeg ser rollen min som stemor helt annerledes. Stebarna er "mine" barn også, og like mye mitt ansvar. Ser det ikke slik at jeg får mitt første barn, da jeg har en mann med barn som bor hos oss, får jeg FLERE barn... Og selv om de er mine stebarn, er de fars ektebarn. Skulle egentlig likt å høre fra en biomor her... Hva om stefar skulle bli pappa for første gang og sa til mor at han ikke orket å ha hennes barn der de første (fjorten!?!) dagene... Der skulle jeg likt å være en flue på veggen.

 

Å ha stebarna der kan vel neppe sammenlignes med overnattingsgjester. De hører jo til hos dere, og er en del av den helt nære familien, akkurat som det barnet du nå skal føde kommer til å gjøre.

 

 

[Anonym bruker]

Hva med å bare bli enige om at det er helt tydelig at folk har forskjellige følelser når det gjelder sånt som det her? Og det nytter ikke å argumentere folk til å få andre følelser.

 

[£iten_i_magen]

Men vi er da på et debattforum... Hvis man ikke kan skrive dersom man ikke har de samme følelsene/tankene som HI, blir det veldig veldig ensformig...

[Anonym bruker]

Jo da, så lenge argumenteringen ikke bærer preg av "jeg har rett og du tar feil" (viser ikke til noen spesiell her). Man må faktisk akseptere at folk har forskjellige følelser ovenfor og synspunkter på ting.

Dessuten, to "dine, mine og våre barn" familier kan være veldig forskjellige, både i hvordan biomor, steunger og ikke minst typen din forholder seg oppe i det hele.

[Anonym bruker]

Nå er det jo ikke akkurat stefar som skulle gått 9 mnd med kvalme, ryggvondt og andre plager, og føde unger, amme den og ha hovedansvaret for den nyfødte den første tiden heller da.... Prøv å vær saklig!

[£iten_i_magen]

Er det usaklig å poengtere at det må være utrolig sårende for far å føle en forventning om at ungene hans ikke skal få lov til å komme i begynnelsen? Jeg tror at å nekte stebarna å komme må koste mer i det lange løp, enn det smaker de få dagene det er snakk om...