Dere som har høflige, snille og veloppdragne barn..............

[Anonym bruker]

hva har dere lagt vekt på i oppdragelse, regler osv?Og hvordan viser dere deres barn kjærlighet?

[Anonym bruker]

Hæ? Dette ble jeg forvirret av!

[Anonym bruker]

Hvorfor det?

[Anonym bruker]

De som har det er nødt til å true ungene med noe.

[Gjest]

Snill=sjokolade

Ikke snill =ikke sjokolade

 

enkelt og greit, funker som faen

[Anonym bruker]

gi barna kjærlighet, kjærlighet og atter kjærlighet, så kommer folkevettet av seg selv.......

[blittmamma07]

Masse ligger i genene.

Mitt veldig veloppdragne barn har hatt konsekvente faste grenser hos far og litt løsere hjemme hos meg.

 

Trøsten til de med litt mer bøllete barn er at barna aldri blir "pellet på nesen"

[blittmamma07]

og kanskje legge til at kjærlighet er overøst i alle de 14 år hun har levd. fra alle kanter!

[Anonym bruker]

Dette spørsmålet fikk jeg av helsesøster i dag...og jeg ble svarskyldig..

Har ikke gjort noe mer enn å gi barnet mitt masse kjærlighet ved å sette klare grenser,og være en god mor på godt og vondt!

Har ikke hatt en særlig bra barndom selv,og jobber helt klart utfra dette at mitt barn skal ha det godt i barndommen,uten å bli en bortskjemt dritt unge... Den gyldene middelvei er vell et bra utgangspunkt

 

Tror egentlig ikke det finnes noe fasitsvar på spm ditt,alle barn er jo forskjellige...men helt klart kan man forme barnet litt..

[Anonym bruker]

Kjærlighet, faste rutiner og klare grenser- med unntak.. Men herlighet, barnm er da forskjellige! Min er veldig aktiv og utprøvende, tester grenser som fy! Men da er det det her med grenser som man gjentar og gjentar... Hjelper men tar tid.

Aller viktigste er at man elsker barna sine.

[dama]

om vi har litt trøbbel hjemme, så oppfører de seg i det minste ordentlig ute blandt folk..

 

og hos oss har vi kjørt nulltoleranse på negativ oppførsel.

alltid vært konsekvente, og aldri feid ting under teppet.

 

vi har alltid snakket med barna våre om følelser. alltid spurt "hva tenker du?" "hva føler du?"

 

har vi hatt konfrontasjoner, har vi måttet sette foten ned, har vi alltid tatt en prat med de etterpå for at de skal forstå hva som skjedde.

og da spør vi alltid "skjønte du hvorfor vi blei sinte nå?" "hvorfor tror du ting ble som de ble?" og "hva kan vi gjøre sammen for at det skal bli bedre"

vi voksne har alltid bedt om unnskyldning hvis vi har vært urimelige eller vi har "klikka."

vi har innrømt overfor barna at voksne også kan ta feil.

 

vi har gjort det vi kan for å prente inn i dem at det eneste som gjelder er kommunikasjon for å løse konflikter.

 

vi har alltid inkludert alle barna i (nesten) alt vi gjør.

forteller dem mange ganger om dagen at vi elsker dem, og koser og klemmer og susser masse.

 

vi leker med dem, og snakker og diskuterer med dem.

vi snakker sammen og hører på hva barna har å fortelle, ikke bare avfeier dem.

 

barna våre har mye omsorg overfor hverandre, det er veldig deilig å oppleve at de kan glede seg over hva en av de andre får og ikke bli sure og furtne fordi de ikke får oppmerksomhet selv.

de oppriktig gleder seg på de andres vegne, de elsker hverandre.

 

vi har heller ikke opplevd søskensjalusi.

 

og andre mennesker forteller oss at de opplever barna våre som høflige, glade og lykkelige og sprudlende barn.

 

vi(jeg) har gjort det jeg kan for å lære dem å glede seg over de små tingene i livet, hver minste lille ting som kan tilføre positivitet i livet deres.

 

på toppen av dette er eldstemann litt vel pessimistisk for min del, kjenner jeg kan være ganske utålmodig på det av og til. men jeg må jo respektere han for det...

yngstemann er rusa på livet, har alltid vært det.

hun simpelthen elsker å leve.

hun i midten er den søte snille i familien vår, optimist hun også.

 

 

men fyyy flate som jeg klikker av og til når de flyr i tottene på hverandre eller de ikke gidder å høre på hva jeg sier..

 

alle familier er sikkert både det ene og det andre, både positive og negative....

vi har litt av hvert, men forhåpentligvis mye mer positivitet enn negativitet.

[Anonym bruker]

Jeg forsøker visselig å innprente avleggerene mine høflighet, godhet, kardemommeloven og andre gode ting, men så tilkommer barnas personlighet, vitebegjær og uhøflige ærlighet. Som min sønn sa til sin bestemor igår: "du skal snart dø.", "hvabehager!?", "jo, for du er jo gammel, og når man blir veldig gammel så dør man." Verken høflig eller snillt av ham, dog med mer enn en kime sannhet i seg.

 

Hva legger dere i Snill forresten? Og mye av det vi kaller "uhøflig" er for små barn bare ærlighet. Er det uhøflig av en 4 åring å spørre hvorfor en fremmed dame/mann har så stor mage/sitter i rullestol/bruker stokk/kjører slik en rar bil/etc, eller er det bare et ærlig spørsmål? - burde foreldrene gripe inn med en gang, beklage og dra barnet med seg, eller burde foreldrene gi personen en anledning til å svare barnet?

 

Hvordan definerer dere "veloppdragent"? - og hva kjennetegner et barn som er uoppdragent? Og NÅR er det greit å si at et barn ikke eier oppdragelse, er uhøflig og slem/ er veloppdragent, høflig og snill?

[Anonym bruker]

Masse kjærlighet og klare grenser er en god oppskrift.

Unger som får gjøre hva de vil blir sjelden glade og frie.

 

Hvis vi selv sier takk for maten og er gode med hverandre smitter det ofte over på barna.

[Anonym bruker]

signerer innlegget til deg "dama"

 

Vil legge til at jeg tror, at barn som har snille,empatiske og omsorgsfulle foreldre,så er vel sannsynligheten stor for at barna tar etter å blir "make"

Ihvertfall har mine barn tatt etter meg,og dem får jeg mye skryt for;-)

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Må bare kort legge til, at man godt kan gjøre alt "riktig", men likevel ha en liten "bølle" i hus. "Gatas skrekk" som gir andre barn neseblod og sånn... Og det er så vondt, så vondt, når man blir "mistenkt" for å oppdra "galt"...