Hærregud så patetisk jeg er...

[Verbena]

Ja dette er jeg som skriver av meg dette istede for å bare blir sittende å tenke. Og skulle du være naboen min, vennen min eller bare en som vet hvem jeg er.... Ikke døm meg. Jeg vet at du i mange situasjoner ikke er noe bedre selv.

 

Tingen er at jeg og faren til gutta bestemte oss i juni for å gå hvert vår vei, vi er som gift for hverandre når vi forsøker å være kjærester.. Men vi fungerer veldig bra sammen som foreldre og venner. Uansett så er dette en vanskelig og komplisert situasjon som selvfølgelig er trist, det var jo ikke sånn her alt skulle enda. Men det har nå engang blitt slik nå.

 

Midt oppe i alt dette så har jeg en fantastisk kollega/venn som byr seg, spør hvordan det går, har en egen evne til å se når jeg bare trenger at noen smiler til meg eller sier at alt kommer til å gå bra. Vi har jobbet veldig tett sammen og kjente hverandre veldig godt før alt dette startet. Tilbrakte mye tid sammen, både på jobb (logisk nok) og privat. Trives i hverandres selskap og det føles naturlig å være på samme sted og gjøre ting sammen. Vi snakker om ting jeg normalt ikke ville snakket med mine nærmeste venner om engang. Og jeg er stortsett veldig åpen om det meste.

 

Ting gikk vel som det måtte gå og vi endte vel opp som et salgs par, selvom vi hadde den fantastiske "vi er bare venner" samtalen veldig mange ganger. Alt er jo så komplisert, vi jobber sammen, jeg står midt oppe i en seprasjon, jeg har barn og han har ikke flyttet ut fra barndomshjemmet enda. Forstår jo at han tenker seg om mange ganger før han tør å satse på meg, jeg ser den virkelig. Men det tar ikke bort den følelsen jeg får og alt jeg vet når vi ser hverandre i øynene.

 

Nå har vi den siste uka kun hatt kontakt på jobb, fordi at det ble veldig feil for oss å jobbe sammen og være noe mer enn bare gode venner. Men jeg savner han noe helt forferdelig. Savner å ha verdens beste venn her. Savner å ha den jeg kan snakke med alt om, som jeg kan ligge i armkroken til å bare sløve.Jeg savner varmen som blir i rommet når han er i det. Savner til og med de små teite kommentarene og alle de rare tingene han gjør for å liksom prøve å irritere meg. Og når vi er på jobb samtidig så ser jeg jo at han ikke er så glad og sprudlende som han normalt er. Han mangler det glimtet som jeg er så glad i.

 

Innerst inne så vil jeg bare at han skal være glad. Jeg gjør hva som helst bare han kan smile og være seg selv. Ville jo aldri dra han inn i dette. Vi er like gamle, men jeg har jo levd et dobbelt så langt liv som han virker det som. Jeg har opplevd mye tungt, fått to nydelige unger, flyttet ut fra foreldrene mine når jeg var 16 og har stått på egene bein siden. Han har på mange måter hatt det mye lettere, bor fremdeles hjemme på gutterommet(fordi at det er praktisk) og har alltid hatt sin plass i gjengen.. Aldri måttet ta ansvar for noe mye.

 

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men det er værtfall godt å skrive det ned. Huff.... føles som at jeg har hoppet tilbake til ungdomsskolen og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg eller hva jeg skal gjøre..

Men men... det ordner seg for snille jenter er det ikke det de sier?!

[Anne-B.]

Klem. Du blir ikke dømt av meg, jeg er bare litt lei for at jeg selv har så mye å gjøre og at jeg er sliten og trøtt resten av tida.

 

Jeg tror at selv de på 90 blir som fjortiser når de er forelska. Når man får "full pakke," som jo min samboer og fikk da han ble sammen med meg, er et stort ansvar. Mange følelser som skal sorteres for alle involvert, og man skal ta hensyn til både liten og stor. På mange måter en stor manndomsprøve som det ikke er sikkert at man klarer på et blunk.

 

Slik er det med de som har levd lenger enn sin alder, de modnes fortere. Livet er kunnskap og lærdom av både det gode og det vonde. Håper det ordner seg. Si fra om du vil finne på noe en dag.

[Verbena]

Tusen takk snuppa!! Det varmer ekstra når det kommer fra deg for du kjenner jo situasjonen enda bedre enn det jeg har skrevet her.

Det må vel bare ordne seg en gang... =) Det bare tar litt tid!

 

Mamma kommer i natt og blir her til fredag, så jeg går gjerne en tur i morgenkveld eller torsdagskveld... Onsdagen går bort i møte =(