Gravid med førstemann og freakin out!!

[Anonym bruker]

Bare meg som synes dette er skummelt? Gravid med førstemann og kjenner jeg får litt angst... Hvordan skal dette gå?

Merker hormonene er begynt å regjere og jeg føler meg sliten, trøtt og gråter for ingenting... og kanskje jeg ikke er klar for dette i det hele tatt. Har så lyst til å glede meg og kose meg med graviditetet men ser heller mørkt ut. Er jeg egoistisk som tenker på alle de tingene jeg må gi opp når det kommer en tredjepart inn i livet vårt?

Alt er liksom rett ellers: hus, stasjonsvogn, faste trygge jobber, alderen vår synes jeg også er perfekt - men det hjelper meg svært lite nå.

 

 

 

[Yarn]

Ikke bare du som syns dette er skummelt, nei!

Å tenke på alle tingene du må gi opp når dere får ny sjef i huset, kjenner jeg også igjen. Men ikke et øyeblikk kjennes det som offer i dag med en liten ettåring i huset!

Jeg venter nå nummer to, og faktisk kjenner jeg mer panikken nå, hehe. Kanskje ble det litt tettere enn smart er?

Skulle nok benyttet anledningen til et par glass vin litt oftere, kjenner jeg, men nå får jeg pent vent et år til, og jeg vet det er et lite offer i denne sammenheng.

[MyOwn]

Jeg tror nok hormonene våre driver ap med de fleste av oss. Prøv å tenke på det når du føler det utenfor, at det er bare kroppen som tuller med deg.

 

Hvis alt ligger til rette, du og mannen har det godt sammen og dere ønsker dere barn, hva er problemet da? Det går sikkert kjempefint, men klart det er skummelt!

[Anonym bruker]

Du er absoullt ikke alene.... og som MyOwn sier, hormonene driver ap med oss. Jeg var kjempeklar for barn og har mast i 1,5 år, og så blir jeg gravid og jeg får fullstending panikk!!!! Det veksler mellom lykke, glede og fullstendig panikk. Så vet akkurat åssen du har det. Men det går nok over. Vi må jo bare blir klare.. men litt uvant å tenke på alt vi ikke lenger kan gjøre... Sånn er det å få barn..

[såpebobledama]

jeg skulle sterilisere meg om 1,5 år,når jeg endelig skulle være gammel nok. Rett og slett fordi ejg aldri har villet ha barn,og ikke er i stand til å ta abort. Er for abort, men har ikke sinnelag til å gjøre det selv. Vi har vært sammen i 7 år, men bor ikke i eget hus, har en ustabil jobbsituasjon på begge to,jeg har ikke lappen, eller utdannelsen jeg ville ha.

 

Jeg har liksom akkurat begynt på voksenlivet, og synes dette er det mest skremmende i verden.

Jeg føler meg også veldig egoistisk. Som om jeg ikke er min egen person lenger. Jeg griner mye, er sinna, og sliten, og folk vil presse meg tilbake i en stressende jobb som har et svært svært dårlig miljø.

Jeg er redd,og føler meg veldig utsatt, og får dårlig samvittighet for alt dette.

 

Du er ikke alene.

 

men jeg tror ærlig talt at det kommer til å bli bedre. Jeg klarer ikke annet enn å glede meg innimellom, før skrekken tar meg. Jeg tror det ordner seg. VI må bare gjennom dette, kanskje det er laget sånn,at vi MÅ gjennom dette,for å faktisk legge de tankene bak oss,og bli klare til å bli mammaer.

 

Tror det ordner seg. Klem

[Dolla&Heidi&spire]

Det er helt vanlig å få litt panikk!

DETTE GÅR OVER! OG ALT KOMMER TIL Å ORDNE SEG!

 

LYKKE TIL!

[Anonym bruker]

Høres veldig kjent ut! Kommer slike tanker hos meg også...Har visst om graviditeten i to uker nå, og er veldig glad, men synes også det er veldig skummelt samtidig...Det var ikke planlagt, men allikevell ikke super overraskende, siden jeg sluttet på pillen i mai..så vi tok det liksom som det kom:) Men nå sitter jeg her, med en spire i magen, og det er så surrealistisk..! synes ikke det er egoistisk å tenke på hva en gir slipp på..men tror at vi får så mye mer:)

 

Lykke til alle!