Er det bare meg eller?

[Fire i juni]

Venter fjerde, har ønsket meg en til, men når det nå ser ut til å være en realitet er følelsene mildt sagt blandete.... Er så urolig for alt mulig, hele familiesituasjonen, økonomien, helsa, de andre ungene mm - vet nesten ikke hva det er som jeg ikke er urolig for. Føler meg rett og slett i ubalanse og reagerer sterkere på alt mulig, kan ikke huske at det var slik med de andre. Kan våkne på natten og ikke få sove igjen, ligger og vrir meg mens tankene kverner i hodet mitt.

Men så, innimellom, på dagen, kan jeg strutte av overskudd og selvtillit og det er ikke den ting jeg ikke fikser.

Er det noen av dere andre her som opplever disse voldsomme svingningene og kjenner seg redd for det som skal komme? Trenger noen trøstende ord fra noen medsøstre

[Emil vil bli storebror]

Dette går nok bra! Ingen svangerskap er like, og dessuten er det nok ganske vanlig å veksle mellom panikk og lykkefølelse uansett om det er første eller fjerde barnet. Storesøsteren min har fire unger fra 4 til 15 år. De har levd stort sett på en inntekt og kontantstøtte og klart seg bra økonomisk for det. Søskenene er veldig sammensveiset og er flinke til å hjelpe hverandre. Jeg tror det er egenskaper de lærer seg bare hvis de er en del søsken.

Ellers er det jo sånn at en klarer det som en vil klare, og jeg håper at du finner roen til å kose deg gjennom svangerskapet og glede dere over hvor heldige dere er som får enda et medlem i familien.

Ønsker deg masse lykke til!

[Anonym bruker]

Med den forskjellen at jeg venter første barn - opplever jeg det akkurat som deg :-/ Klarer ikke helt å glede meg, da angsten for det som skjer/kommer tar litt overhånd til tider... Sover dårlig, da jeg ikke klarer å ligge tankene fra meg helt. Har ikke så mye trøstende å komme med, men du er hvertfall ikke alene, det er nok mange som oss !

[Torshov!!]

Hei du. Vi er flere om det er en trøst! Godt å se at andre også er bekymret. Venter nr. 3 som jeg egentlig har ønsket med en stund...men har ikke fått mannen helt med på notene før forrige måned og så satt'n på 1. forsøk... både glerer og gruer... går dette bra... får jeg barnehageplass... har vi nok plass...hvordan vil de andre to på snart 6 og 9 ta nyheten....

 

Vet at arbeidsgiver IKKE vil like dette. Er leder på en lite avdeling i en bedrift med flere i svangerskapspermisjon i dag samt at det er nærmest forventet at jeg som leder prioriterer jobben høyt (noe jeg gjør også) og ingen tror jeg kommer til å få flere barn... Vil ikke at noen skal vite noe før det er helt sikkert at ting går bra.