vanskelig

[Anonym bruker]

Har to flotte stebarn på 16 og snart 18. Gleder meg til at de flytter for seg selv og står på egne bein. Da skal det ene rommet bli til et kontor/gjesterom og det andre skal husets yngste familiemedlem som skal ha det som sitt soverom. Så skal jeg og mannen få mer voksentid. MEN hvorfor er det slik at når jeg sier dette så er jeg den "slemme stemoren" mens venner og andre som sier det samme om sine biologiske barn blir møtt med forståelse?

[Anonym bruker]

Fordi en ikke kan likestille stefamilien med kjærnefamilien, og fordi en ikke kan sammenline stebarn med egnebarn.

 

Ting som er helt uproblematisk i kjærnefamilien er veldig vanskelige i stefamilien. En kan ikke se på hva en gjør i forhold til egne barn, en kan ikke sammenligne hvordan en behandler stesøsken-halvsøsken-søsken.

 

Sett ordet ste inn i sammenhengen så funker ikke vanlige regler og normer og syn på rettferdighet. Når en erkjænner det da kommer en litt videre. Om ikke så finner en aldri gode løsninger som funker for alle.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner godt hva du mener. Har eget barn på 16, samt stebarn på 15 og 18 i tillegg til felles i magen. Jeg gleder meg veldig til 18-åringen skal ut, selv om det er en grei ungdom. Men greie ungdommer i dag, er ofte slumsete med rydding og bortskjemte med henting og bringing og andre ting som det blir mindre av når de får mer mav ansvaret selv. Vi har akkurat bestemt at 18-åringen, som er lærling nå skal betale litt hver måned som vi tvangssparer til egen bolig for han....

Jeg er en typisk snill person som vil at alle skal ha det bra, men det er viktig å passe på seg selv også. Og det er ikke ondt å ønske de eldste ut, det er jo også å anerkjenne at de snart er store nok til å prøve seg litt på voksenlivet, Tror jeg.....