Jeg vet i dag......

[Verbena]

at om jeg skulle valgt igjen, så burde jeg ha ventet med å få barn. Misforstå meg rett, jeg elsker guttene mine over alt på jord... Men etter 4år og 8mnd som mamma, så vet jeg at jeg ikke var moden nok den gang til å bli mamma. Selvom jeg faktisk trodde at jeg var det.

 

Jeg er fremdeles "bare" 23år. Jeg har to nydelige gutter, eldstemann ble født noen mnd før jeg fylte 19 og nr 2 kom når jeg var 20. De er fantastiske begge to og får alt det de trenger, de har mat og klær og de får kjærlighet og omsorg så det holder. Men de har vært nødt til å oppleve mye, desverre fungerte ikke jeg og pappaen deres så godt sammen som man skulle håpe. Og nå etter 5år sammen er vi på god vei fra hverandre. Dette er tungt og vanskelig både for oss voksne og gutta, men midt oppe i alt så er jeg utrolig glad for at de er to og alltid vil ha hverandre.

 

Jeg har tenkt mye de siste måndene og det er først nå, etter nesten 5år som mamma at jeg er voksen og moden nok til å ha det ansvaret det faktisk er å være mor. Når man er voksen og moden nok for dette ansvaret kan man faktisk aldr ivite før man har stått her å sett tilbake. Noen har kanskje den modenheten når de er 20 andre ikke før de er 35. Når man burde få barn er idividuelt, ut fra erfaringer, ønsker og behov og ikke minst utfra hvem man er som person.

 

Vi er alle bare mødre som gjør det vi tror, mener og håper at er det beste for våre barn. En god mor har ingen alder og den perfekte mor eksisterer ikke. Vi gjør så godt vi kan, alle sammen. Men vi er bare mennesker og ingen av oss er perfekte.

 

Så, neste gang du får lyst til å slenge en kommentar om unge eller gamle mødre: tenk deg om en ekstra gang. Vi er alle bare mennesker som elsker ungene våre.

 

Gratulere du er den beste mammaen ditt barn kunne fått!

[Gjest Sauen er på tjukka igjen=)]

Det er en stor egenskap å kunne innrømme at man i perioder har hatt det vanskelig, og at man innimellom har hatt vannet noen halvmetre over hodet. Men det er jo sånn livet er, og en ting har jeg fått lære: problemer er alltid bare midlertidige, mens de tingene vi virkelig sitter pris på alltid er der med oss!

 

Jeg var selv også ung når jeg fikk jenta vår, 20 år gammel.

Mange ganger har jeg tenkt at jeg er altfor ung for oppgaven, og jeg skulle gjerne hatt en pauseknapp, der jeg kunne pauset ut Anniken for noen år fremover. Men så tenker jeg - hva skulle livet vært da? Jeg kunne hatt noen år til uten de verste bekymringene, jeg kunne levd livets glade dager og bare tenkt på meg selv, men når jeg kjenner livet som mamma frister det ikke lenger. Jeg har helt sikkert gått glipp av mye, men det har jeg heller aldri kjent - og da savner jeg det heller ikke.

Jeg har det altfor bra nå til å ville bytte det ut, med alle de gleder og bekymringer barna bringer med seg.

Jeg hoppet ut i voksenlivet med begge bein og begge armer, og hittil har det gått veldig godt. Så får alle og enhver bare gjøre det beste utav livet sitt, for alt vi får gir oss muligheten til å skape noe fantastisk!

 

Jeg hørte noe her inne som jeg kom til å tenke på:

Ikke visste jeg at disse dagene som kom og gikk var selve livet.

 

Og det er sånn det er - livet består av så utrolig mange gleder og sorger, og vi bør prøve å leve i det utgangspunktet vi har fått - og ikke i fremtiden, fortiden eller det livet vi kunne fått=)

 

Du er nok en super mamma for barna dine - det er vi nok alle=)

[Krusemynthe]

Noen ord til ettertanke, både fra deg og fra "Sauen".

 

Jeg har fått tre barn, var 22 med førstefødte, 28 med nummer to og 35 nå med nummer tre. Og jeg kan i hvertfall se at jeg er en annerledes mor nå enn for 13 år siden.

Og det rare er; det var som 22åring jeg var "verdensmester". Nå er jeg mer ydmyk for oppgaven, og ja, nok litt mer bekymret og granskende også.

Mener egentlig ikke at den ene egenskapen er bedre eller dårligere enn den andre, men har gjort meg noen tanker om at livet er dynamisk og at hver tid har sine fordeler og ulemper. Med nr. 1 levde vi feks på studielån - og nå med nummer tre (og ny pappa) har vi to gode lønninger og alt det matrielle på plass. Penger er ikke avgjørende for hvem du(jeg) er som mor, men det kan ha litt å si i forhold til hvor lett det er å være den man ønsker eller hvordan man prioriterer. Og vet du - det var nok lettere å være super-mor med litt trangere budsjett, for da måtte jeg liksom prioritere de nære ting - hjemmelagde julegaver, ferier på hytta (til mine foreldre, selvsagt) m.m. Nå er det veldig enkelt å kjøpe seg noen snarveier.

 

Vet ikke om det er alderen min, antall barn, økonomiske forutsetninger eller antall års erfaring som drar meg videre, men jeg føler fortsatt det er en utvikling i "meg som mor". Jeg har f.eks tenkt at jeg kommer til å slite som tenåringsmor - simpelten fordi tenåringer provoserer meg - men nå er det 2 mnd til min lille førstefødte er tenåring, og det er faktisk helt greit!

 

Dette ble mye rare tanker i diverse retninger, og jeg vet ikke helt hvor jeg vil eller ville da jeg startet å skrive. Men en god liten tankestund var det! Så takk, Verbena, for din åpenhet!

[Attpåklatten :-)™]

Ville bare si at dette var utrolig fint å lese, alle tre innleggene:-)

 

Jeg har også vært både ung, midt i mellom og moden mamma og enhver alder har sin sjarm, sine utfordringer og sine gleder:-)

 

Dere har sagt det meste:-)

 

 

[haater husarbeid]

Jeg ville også valgt å vente med å få barn hvis jeg hadde visst hvordan det ble. Ikke fordi jeg var umoden, men fordi samboeren faktisk ikke er moden nok til å bli pappa før NÅ når minsten er 2 år.....

Jeg har nå klart meg på et vis og barna er fantastiske de, men hadde jeg valget, ville jeg ventet.