Føler meg alene om fellesbarnet

[Anonym bruker]

Jeg og sambo har et fellesbarn, og han har to fra tidligere av.

Saken er at jeg føler meg veldig alene om fellesbarnet den uka de er her. Det er så vidt han enser gutten vår, og det er sjelden han i det hele tatt er inne å sier natta til han. Nå er han såpass liten at han frstår nok ikke dette så godt, men han blir jo større..

Hvis det er ting som skjer i barnehagen hans, så drar jeg alltid alene, for han kan ikke ta seg fri fra jobben (hvis det er på dagtid), og hvis det er på kveldstid så må han følge opp barna sine på ett eller annet, om det er å kjøre de på treninger eller noe annet.

Jeg begynner å bli mektig lei. Han stiller ALLTID opp hvis det er noe som skjer på skolen dems, eller andre ting. Selv om moren også skal dit.

Hva er vitsen med å være sammen med faren, når jeg føler meg som en alenemor alikevel? Eksen er jo aldri alene på ting som har med dem å gjøre! Akkurat som de er viktigere. Dette plager meg så mye at jeg griner meg i søvn hver natt. Er rett og slett skikkelig såra. Har tatt det opp med han, men da sier han bare at han har to andre unger også som han må stille opp for. HAN HAR DA TRE UNGER SOM HAN SKAL STILLE OPP FOR!! Og den uka han ikke har de, kan han da konsentrere seg om vår! Da kan vel han komme i første rekke!

[Anonym bruker]

Glemte å si at han tar seg også alltid fri fra jobb hvis det er noe med dem! Selv om moren skal dit.

[Anonym bruker]

har akkurat det samme problemet og har faktisk bestemt at dette orker jeg ikke mer. Må jo legge til at det er mange andre grunner også, men med dette på toppen synker rett og slett mitt ønske om et liv med han. Det er så jævelig sårende å alltid stå alene med alt. Mens eksen stiller han alltid opp for. Sist det var foreldremøte fikk jeg beskjed rett etter middag at han måtte dra og hente eksen og kjøre til skolen på foreldremøte. Det at vi hadde stebarnet og en syk fellesbaby tenkte han ikke på en gang. Jeg ble ikke en gang spurt om jeg kunne passe stebarnet mens han og eksen dro på foreldremøte og lekte happy family.

[Anonym bruker]

Hva er det egentlig som rører seg oppe i huet på de der mannfolka?

Mens man er i et forhold med dem, så virker det som om de bare lar det skure og gå. Men straks man blir en eks, så er de på pletten både for deg og unger... uforståelig. Skulle gjerne hjulpet deg å knekke koden for hva det må til for å få han til å skjerpe seg mens dere enda er et par... hardt mot hardt kanskje?

 

[Anonym bruker]

Jeg hadde ganske enkelt sagt:

"Dette gidder jeg ikke mer, flytter ut jeg, så du stiller opp for vårt barn og"

Hvor gamle er barna hans forresten?

[Anonym bruker]

De er 8 og 11 år. Vår felles er snart ett og et halvt år..

Er det ikke helt på trynet at man må skille seg for at far skal ta ansvar og for at man skal bli hørt?! Jeg er så bitter på han.

[Anonym bruker]

Det suger bigtime...

Men min erfaring med menn er faktisk at de jobber best under press. Det vil si at de må bli stilt krav til og holdt litt i øra, ellers sniker de seg gjerne unna der de slipper unna med det.

Ekser har ikke noe å vinne på å være snill mot barnefaren lenger ikke sant, det er heller de som sitter med korta fordi de har hovedomsorgen. Sikkert mange biomødre som tar igjen for et langt samliv med å spise kameler, ved å la typen gå gjennom et helvete for å få beholde kontakten med unga. "Nå skal han faen meg få igjen for alle de gangene han har latt meg ta foreldremøter, våkenetter, you name it".

Skjønner dem litt også... forbanna tull at enkelte menn ikke kan ta seg i nakken selv og se hvor de må trå til, uten å få kniven på strupen.

[Anonym bruker]

jeg og vår felles flytta ut, når han var året. flytta innigjen etter et halvt år, under forutsetningen at vi skulle bli to om ting, og han vet jeg mente alvor. ting har endra seg, og vi snakker om den tida som den mørke perioden da så mye var galt. men gud for et press han var under. han greide ikke være fornuftig og rettferdig når det gjaldt særkulls.