Orker ikke ha stesønnen alene

[Anonym bruker]

Er det noen andre her inne som har det slik?

Min samboer sier aldri nei til å passe mine barn hvis det er noe jeg skal noen timer eller dager, men jeg orker bare ikke passe hans sønn!

Ok, dette blir veldig partisk selvfølgelig, men dette er saken:

Mine barn blir satt grenser for og stilt krav til, med det resultat at de kommer bra overens med andre folk - barn og voksne. Får ofte høre at de er veldig koselige og høflige barn.

Min samboers sønn er helt vill, og jeg blir skikkelig sliten når han er her. Han maser og maser, ofte med sytete stemme, og skal ha farens - og andres også for den saks skyld - oppmerksomhet hele tiden. Han løper og raser rundt ute som inne, og havner ofte i konflikter med andre barn. Ting ble litt klarere for meg i dag, da samboeren min fortalte at guttens mor ikke klarer å sette grenser for han. Han får stort sett innfridd alle ønsker, inkludert å være oppe til langt på natt (han er 7 år). Leggingen er jo et kapittel for seg selv, gutten står opp 5-10 ganger hver kveld etter at han egentlig skulle lagt seg.

Iallefall, jeg synes gutten er en håndfull, og får ikke en avslappende helg når han er her. Samboeren min sier ofte ja til å ha han ekstra også, uten å spørre meg, så i perioder er han her hver helg. Har full jobb og tre unger selv, så jeg merker energien ebber ut og jeg blir grinete. Men jeg rives mellom å se min fulle rett til å slappe av i helgene, og min plikt til å stille opp for stebarn - spesielt når samboeren er så grei med mine. Den største utfordringen, for å komme tilbake til det jeg innledet med, er når jeg må ha han alene, gruer meg noe helt sinnsykt!

Noen som kjenner seg igjen, har kommentarer?

[Anonym bruker]

Hei, skjønner det er vanskelig. Jeg har det imidlertid helt omvendt. Når jeg er alene med mitt stebarn er det den beste tiden. Fordi h*n hører mye mer på meg enn på far, far setter ikke nok grenser og går inn i sirkus modus. Barnet blir skikkelig kravstor og sytete. Men når vi er alene gjør vi koslige ting sammen men roligere ting og barnet er mye roligere og oppfører seg. Jeg sier som oftest ja til ting som går på tidsbruk med barnet. Men sier jeg nei, betyr det nei og det vet h*n derfor blir det ikke noe sutring med meg. Mitt råd er vel at du gir stebarnet ditt akkurat samme grenser og krav som dine barn har. Prøv å finn en ting han liker å gjøre som dere to kan gjøre sammen. Husk det er ikke barnets skyld at de vokne har bortskjemt han. Sett deg i respekt, men gi også mye tid og kjærlighet.