Bestilte endelig time til legen i dag for å prate litt (om deprisjon)..

[Slalotte]

Fikk time kl 12.40 i dag og satt der en time.. jeg tørte ikke å gå og si at jeg var kommet engang.. Satt i en time og grua meg.. Også gikk jeg bare.. De ringte meg ca en halv time etter jeg hadde godt og spurte om jeg kanskje ville komme tilbake, men jeg tørte ikke så jeg sa jeg kunne ringe på mandag og skaffe en ny time..

 

Bestemte meg der og da og bare holde ting inni meg når det skulle være så mye stress med å bare få det ut.. Men jeg kan jo ikke det, må jo ta meg sammen for sønnen min og samboern min.. Men det er ikke så lett..

 

Huff.. jeg sliter skikkelig nå..! har bare så lyst til å få det ut men jeg klarer bare ikke..

 

Skjønner ikke helt hvorfor jeg skriver dette her, men men samme det..

[PopUp]

Kjære deg (

Du har allerede tatt et kjempeskritt på rett vei!! Du er sterk!!

 

Klem til deg!

 

 

[Skravlefruen med huleboer]

Har du en fastlege som du stoler på ? Eller kanskje det er bedre for deg om du oppsøker en psykolog ? En lege vil gjerne "sette deg" på en lykkepille, og satse på at det vil løse problemene dine - mens du i bunn og grunn trenger å snakke om problemene og kanskje til og med klare deg uten disse pillene !

 

Hvordan er det i frohold til egenbehandling ? Skriver du ned tenker og følelser ? Har du prøvd å tenke på hva som kan være dine mål ? (Ikke sett deg for høye mål.. men små delmål) Har du funnet ut hva som er godt for deg..? Og hva som gjør hverdagen verre ? Tror du kanskje du kan finne løsninger - som kan hjelpe deg å mestre vanskelige situasjoner ? Vet du hvorfor du føler deg nedstemt/deprimert ?

Har du åpnet deg for samboeren din ? Vet han hva du tenker ?

 

Vil ikke at du skal svare på spørsmålene for meg :-), men kanskje det kan være godt for deg å tenke igjennom dette - som en start - og kanskje oppsøke en som er flinkere til å behandle deg psykisk enn fysisk ? Kanskje det er lettere å åpne seg for en som er vant til å lytte ?

 

Ønsker deg lykke til! og sender deg en varm klem - gåper det løser seg for deg.

 

 

 

[Skravlefruen med huleboer]

Ja, og som popup så fint skriver - du er allerede LANGT på vei - du har valgt å innse at du trenger litt hjelp på veien - og du er igang med å søke om det - du er kjempesterk! Stå på!

[Gjest]

Hei du.

Jeg vil anta at du kanskje har en venn eller venninne som kan brukes til dette, som en liten start. Du skriver jo her inne, kanskje ta det på mail med noen? Første skritt er alltid tungt, men jeg oppdaget det når jeg var deprimert at det hjalp å skrive det ned for deretter å spare på det. Når jeg endelig kom meg til legen tok jeg med et innlegg jeg en gang i tiden skrev på BiM. Ble tatt veldig på alvor og fikk all hjelpen jeg følte jeg hadde behov for.

 

[Gjest]

hva med å prøve å skrive ned alt til legen din og så få en time en i etterkant?? er ofte letter å skrive alt ned...og det er utrolig viktig å kunne stole hundre prosent på legen når man skal snakke om hva man føler, jeg har selv vært gjennom det her og mere til og vet det er vanskelig. men jo lenger du går dess verre blir det dessverre!!!

 

masse lykke til!!

[Slalotte]

Egentlig det at jeg ikke klarer å si noe.. Om noen skjønner hva jeg mener? Hjernen min sier at jeg ikke skal si noe, men hjerte mitt bryter snart sammen av å samle på alt..

Kanskje en ide og skrive det ned og ta det med til fastlegen.. Har alltid likt bedre å skrive enn å si ting ut..

 

Jeg må bare kaste meg i det rett og slett.. Jo mer jeg tenker på det dess to mindre har jeg lyst til å åpne meg..

 

Klarer ikke å prate med noen om det for jeg er redd alt kommer på en gang og jeg kommer til og gråte (og da er jeg sikker på at jeg ikke klarer å stoppe).. Samboern min har ikke peiling på hva som er feil.. Men han vet at jeg er ekstremt deprimert.. Jeg så han hadde lest litt om det på et forum og skrevet om meg.. Og da følte jeg som om jeg var en byrde for han og det vil jeg ikke..

Ikke kan jeg prate med mamma om det heller for hun sørger enda etter pappa døde..

 

Trenger rett og slett råd her.. Er på ville veier her.. Vet ikke om jeg orker mer rett og slett.. Jeg vet iallefall at jeg må ha hjelp.. Men bare det å vente helt til mandag er en evighet for meg..

[PopUp]

Du kan kontakte legevakten!

[Slalotte]

Der har jeg vært mange ganger før.. De er ikke særiøse for fem øre.. Og om jeg går dit så kommer jeg sikkert til å føle at ingen gidder å høre på meg uansett..

 

Angrer på at jeg bare gikk.. Men jeg bare følte en liten angst av å gå å bare si at jeg hadde kommet.. Tror jeg begynner å bli sprø..

 

Jeg får nesten bare prøve å ta meg sammen og slenge på meg en maske igjennom helgen.. Men har gått lenge nå så jeg nesten ikke klarer å holde maska.. Vil ikke belaste samboern min med dette..

[Skravlefruen med huleboer]

Kjære deg! Får helt vondt inni meg.. du har det jo ikke godt i det hele tatt - og samtidig gir du deg selv tilllatelse til å ha dårlig samvittighet for at du har det vondt! Uansett hvilken grunn det er - om det er en grunn - som har utløst denne depresjonen - så er det ikke din feil - det er ikke ett valg du har tatt og det er ikke du som i størst grad bestemmer hvordan du skal føle det. At du gråter - må du ikke se som ett problem eller ett svakhetstegn - det er en helt normal reaksjon i den fasen du er i nå. Hvem er det som ikke gråter når alt føles trist og håpløst? Kanskje du trenger å gråte - kanskje du trenger å få tømt tårekanalene før du klarer å snakke om det som er vondt, håpløst og trist.

 

Du trenger oppmuntring og støtte - at samboeren din har søkt om dette på nettet ser jeg som en stor sannsynlighet for at han vil vær edeg for deg - og gi deg den støtten du trenger. Han føler seg sikkkert "lost" han også - kanskje han gjerne vil hjelpe - men har problemer med hvordan han skal komme i gang - redd for å gjøre ting verre. Han ser deg ikke som en byrde - det nekter jeg å tro. Kanskje du er redd for at han skal avvise deg - eller undervudere din situasjon - forstår han deg (kanskje han kan være en støtte for deg hos legen/psykologen også) - så kan han kanskje bli din aller viktigste støttespiller.

 

Jeg blir veldig beskymret når du skriver at du ikke vet om du orker mer.. får lyst å krype gjennom datamaskinen og over til deg for å hjelpe deg. Har du ingen du føler du kan snakke med akkurat nå ?

Hva med å skrive ett brev til samboeren din?

[Slalotte]

Det som utløste det var da pappa døde for ca 1 mnd siden.. Har sliti fælt før den dagen også, men det var bare alt for mye.. Jeg gråt meg til søvn mange dager på rad(kunne jo ikke gråte foran emil)..

Jeg bestemte meg for å ta meg sammen selv om jeg helst ville dø for å hjelpe resten av familien..

 

Er ikke bare pappa, det er bare så altfor mange andre ting i tilegg..

 

Jeg vet at samboern min bryr seg men jeg er så redd for at det blir alt for mye for han og håndtere..

 

Har bare lyst til å rømme, men det hjelper ikke det heller for det blir ikke slutt på tankene mine uansett..

 

Værste av alt er at jeg går rundt og tro jeg er en utrolig dårlig mor fordi jeg sliter sånn.. Elsker gutten min over alt på denne jord men jeg klarer ikke å ta meg av han..

 

 

Kjenner det hjelper å skrive litt..

[PAVEEL]

sender deg en stoooooooooor klem jeg:-)

og om det hjelper å skrive her inne så gjør det. dib er en kjekk søppelbøtte:-)

[Skravlefruen med huleboer]

Slik du har det - kan på mange måter sammenlignes med hva som skjer med kroppen rent fysisk når den rammes av ett traume. En som f.eks opplever sirkualsjonssvikt, vil først oppleve å bli kald på bein og armer - fordi kroppen konsenterer blodomløpet til de stedene hvor kroppen er avhengig av det for å kunne fortsette. Slik er det også for deg - du er midt i ett traume - en form for krise - hvor kroppen din rent fysisk og psykisk kun kan klare å fokusere på en ting - og det er å holde deg stående på to bein. Du er nok livredd for å falle ned på fire, redd for å ikke stå oppreist og redd for å ikke klare å beholde den fasaden du så langt har klart å opprettholde. Tror jeg at du klarer dette over lang tid ? Nei! Og det er ikke det som er meningen heller. Ingen kan takle dette over lang tid. Du har vært midt i en krise - kanksje er du der enda - og du har ikke fått jobbet deg igjennom den.

 

Du er absolutt ingen dårlig mor - du er ett menneske. Du har ikke mer overskudd eller energi igjen nå - og som jeg beskrev over tappes denne energien din litt og litt for hver dag som går, og du vil tilslutt ikke klare å holde deg oppreist - om du ikke velger å søke hjelp; om det er hos profesjonelle eller om det er hos samboeren din.

 

Fortsett å skriv. Prøv å finne strategier for mestring. Forsøk å fokusere på det positive når du skriver - og hvordan du kan klare deg igjennom dette - hva må til for at du skal klare deg igjennom dette - hva kan omsider være en faktor for at du klarer å komme deg ovenpå depresjonen og at den kan slippe taket.

 

Du ville gått til legen for å behandlet en halsbetennelse som var så vond at du knapt klarte å komme deg opp av sengen om morgenen, ville du ikke? Fordi det er en sykdom, ikke sant?

 

En depresjon kan også være en sykdom!

 

[Cat.68]

Først og fremst vil jeg gi deg en god laaaaaaang og varm klem. Den trenger du. For det andre vil jeg si at du er et godt stykke på vei mot hjelpen bare gjennom å skrive om det, og at du anerkjenner at du trenger hjelp.

 

Du er ikke aleina , mange har vært der hvor du er nå og alle har følt den samme maktesløsheten, tomheten og fortvilelsen der langt inne i hjertet.Meg selv inkludert.

 

Jeg trur den største barrieren er det synet vi har på oss selve om at vi bør kunna ta oss sammen, at depressjon er en filleting, og noe vi kan håndtere på egen hånd. Så enkelt er det ikke desverre.

 

Depresjon er en sykdom, og ubehandlet depresjon kan bli farlig. Jeg synes du skal prøve å ta kontakt med legen din igjen på mandag. Ikke føl deg tvunget til å si alt som tynger deg hvis det er vanskelig. Det holder med at du forteller at du sliter og at du har problemer med å sette ord på ting. En dyktig lege skjønner det. Han vil gi deg et ark med en masse spørmål for å kartlegge hvor dyp din depresjon er. Den testen vil ikke handle om deg og ditt private i hele tatt.

 

JA kanskje du trenger antideppressive, ikke var redd for de. Det vil hjelpe deg til å komme så pass til overflaten slik at du lettere vil kunna samle trådene og snakke om det som er vanskelig. Be samtidlig om oppfølging og at du gjerne ønsker samtale terapi, men at det kan ta tid før du vil klare å åpne deg, men at du trenger NOEN til du kommer dit.

 

Ellers synes jeg du er kjempeflink til å sette ord på ting. Du gjør det jo her, Bruk oss frem til mandag, eller til du tar kontakt med legevakt om du trenger det. Her er det altid noen for deg. Du kan ta kontakt med meg på pm også om du vil.

 

Så til sist. Det faktum at din man søker informasjon om depresjon på nettet og at han snakker med noen om det vitner om masse omtenksomhet og at han ønsker å forstå og hjelpe deg. At du føler det som er belastning er nok heller en del av din sykdom. Så stå på! Jeg trur du fikser dette jeg. Klem!!

[Slalotte]

Takk Cat.68

 

Etter mange svar her er jeg sikker på at jeg kommer til å klare dette, selv om jeg har tvilen i meg..

 

Nå har jeg ligget i sengen og vridd meg og ikke fått sovet.. Skvetter hver gang lillemann våkner og da tlf begynte å ringe så skvatt jeg så fælt at jeg begynte å grine.. Vil ikke ha det sånn Så nå sitter jeg med dataen i fanget i senga til jeg blir så trøtt at jeg sovner forhåpentligvis med en gang..

 

Jeg har absolutt ikke noe i mot antidepresive, vil ha egentlig all den hjelpen jeg trenger.. Vet det er mange ting jeg trenger å få ut og snakke om.. Men det er jo der det ligger.. Jeg får ikke åpnet munnen min.. Jeg har så inderlig lyst men tenker jo tanken at dette trenger jo ingen å vite, jeg bare holder det for meg selv til det går over.. Men nå har jeg rett og slett nådd bristepunktet..

 

Er det vanlig å ha angst når man er deprimert egentlig?

Jeg tørr ikke å dusje, stå foran speil.. Og det værste er at jeg ikke klarer å være alene med lillemann i mitt eget hus.. Vi spiser frokost og kler på oss også skynder vi oss ut døra.. Hver morgenen er stress på grunn av meg.. Og det er jo ikke sundt for emil

[Cat.68]

Angst og depresjoner er gode følgsvenner desverre. Det er vanlig at de følges at. Ang din sønn, Du virker så bevisst din egen situasjon at jeg er nærmest 100% sikker på at din sønn ikke far ille av dette. Men over tid vil han nok merke at mamma er mye lei seg.

 

Du skal søke hjelp for DIN skyld. Vi som sliter med depresjoner eller har slitt med depresjoner vet jo at det oftest er pga ungene vi holder oss oppe.

 

Mere klem til deg.)