Det er ikke så greit nå, må lufte litt tanker

[Anonym bruker]

Vi har et barn på 3 år og et til på vei. Vi har stort fint hus, to biler og fine jobber begge to. Vi har vært sammen i seks år og stort sett så har vi det bra.

 

Det er litt vanskelig å sette fingeren på hva som plager meg. Men det er vel egentlig humøret til samboeren min. I perioder kan han være veldig sur. Uten at jeg helt skjønner hvorfor, har tenkt at han kanskje er sliten for han har en krevende jobb og kan ha lange dager.

 

I disse periodene så snakker han nesten ikke til meg, han er helt normal og hyggelig mot alle andre bortsett fra meg. Når jeg prøver å få igang en samtale svarer han bare med ja og nei. Stiller jeg spørsmål eller sier noe som normalt ville gitt et utfyllende svar med mage ord tilbake så svarer han ikke i det hele tatt. Han ser ikke på meg, han sier ikke hei når han kommer og hvis han sier noe til meg så er det noe frekt eller noe han kritiserer eller klager på.

 

Syns dette er veldig slitsomt, og når jeg spør om det er noe som plager ham så sier han bare nei. Jeg gråter mye i disse periodene, som egentlig kommer oftere og oftere, og er redd han kommer til å gå ifra meg. For hvorfor skal han bli her hos meg som han er så lite fornøyd med som han gir inntrykk av?!

 

Jeg gjør det jeg kan for å blidgjøre ham, jeg kler meg fint smiler og ler og er hyggelig selv om han ikke er det. Jeg rydder og vasker og lager god middag til ham.

 

Jeg får aldri ros, dette gjelder hele tiden, han sier ikke noe fint til meg. Når i har pyntet oss for å dra ut feks så kan jeg si at han er fin, da svarer han bare "vet det..." uten så mye som å se på meg.

 

I går kom han hjem etter å ha vært borte med jobben siden mandag. Han var sur fra han kom inn døren. Jeg startet som vanlig å prøve å blidgjøre ham etter alle kunstensregler. Men etter som kvelden kom og han ble bare surere og surere ga jeg opp. Nå er jeg lei, og i dag har vi ikke sakket sammen på hele dagen.

 

Jeg gidder ikke smiske med ham mer, han skal få samme medisin tilbake. Jeg kommer ikke til å gå ifra ham, men går han i fra meg får det bare være. Det er ikke så lett slik det er nå heller. Jeg tenker over alt jeg sier og gjør, analyserer det først slik at jeg kan finne ut om det vil gjøre ham surere eller ikke. Det holder ikke, skal jo ikke være slik!?

 

Dette ble veldig langt og sytete, men jeg må bare få sagt det til noen, kanksje noen har litt tilbakemeldinger?

 

Hilsen RedEyes

[Anonym bruker]

Huff, dette høres ikke noe gøy ut. Jeg tror du tenker helt riktig, nå har du prøvd å stryke ham medhårs så lenge uten at det har fungert at det er på tide at du virkelig setter foten ned for den slags oppførsel. Har ødelegger jo dagene for deg fullstendig.

 

Jeg tror faktisk jeg hadde sagt det til ham rett ut hvis jeg var deg. Altså: "Nå er jeg så dritt lei av at du er sur og ukoselig og ikke inkluderer meg, og jeg finner meg ikke i det lenger. Jeg har forsøkt å være positiv og gjøre mitt for å skape en god stemning uten å få så mye som et smil fra deg, men nå er det slutt. Det er ikke bare mitt ansvar å få dette forholdet til å fungere, og hvis du ikke er klar til å ta litt eierskap til kommunikasjon, glede og trivsel i forholdet vårt, så får du bare seile din egen sjø. Jeg bryr meg ikke lenger!"

 

Lykke til, og husk, du fortjener mye bedre enn dette, så du har faktisk ingenting å tape!

 

Hilsen Abi

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar Abi!

 

Jeg har tidligere tatt det opp med ham, men jeg tror nok at jeg må være mer direkte og si noe slik som du skreiv ja.

 

For det er helt riktig, han ødelegger dagene mine. Må ligger baret vårt og sover, han er hos en venn og hjelper ham med noe bil-greier og jeg sitter her og gråter...

 

Jeg har lyst å være sammen med en som vil at jeg skal ha det bra. En som gjør det han kan for at jeg skal være lykkelig. Og det er iallefall ikke den mannen her....

 

RedEyes

[Anonym bruker]

Det er forferdelig å ha det sånn. Jeg har det på litt samme måte til tider om enn ikke helt likt.

Jeg synst det blir helt feil å degge rundt mannen din. Du må vise litt muskler, sette foten ned og rett og slett skremme han litt.

Han får i det minste forklare hva som foregår i hovvet på han.

Har hørt noen menn kan opptre slik hvis de har en annen på si. Men for all del.. ikke sikkert det er det som plager han.

Noen menn blir ekstra hyggelige og noen blir ekstra kalde når de er utro.

Men nå var ikke målet mitt å psyke deg mer ned her.

Men det er ikke kjekt å ha det slik. Godt mulig han lider av en form for depresjon eller annen destruktiv tankegang. Men å la det gå utover deg og være grei med alle andre er sjofelt.

Ønsker deg lykke til!

 

[Anonym bruker]

Kjære deg!

Min mann kan også være forferdelig sur i perioder. Nå har jeg begynt å fortelle ham hva det gjør med meg, og spørre om han er slik på jobben også, eller om det bare meg han er så sur mot. Og hva har jeg gjort for å fortjene en slik behandling?

Det har faktisk ført til at han tar seg sammen.

Håper din mann også vil gå i seg selv, når du ikke finner deg i oppførselen hans.

[Anonym bruker]

Jeg har så klart tenkt på utroskap. Men samtidig så skjønner jeg ikke helt når han skal ha tid til det. Da må det isåfall være at han drar til henne når han sier at han skal noe annet... Og det er vel kanskje det de gjør...?

 

Nei, jeg må virkelig snakke med ham i kveld etter at barnet har lagt seg. For jeg har fysisk vondt i hjertet nå, og slike følelser skal ikke en som sier han elsker meg gi meg!

 

Tusen takk for svar alle sammen, dere har faktisk gitt meg mot til å stå opp mot ham.

 

RedEyes

[Anonym bruker]

Veldig bra for deg at du innser at du fortjener å være sammen med noen som har sin lykke som førsteprioritet. Den personen finnes, så det er bare snakk om å ha mot nok til å gå ut og finne ham! Hvis ikke samboeren din tar seg sammen er det faktisk mange hyggelige, ordentelige og greie gutter der ute som vet hvordan man skal behandle en kvinne

 

Ingen fortjener å bli behandlet sånn, da har du det faktisk bedre alene. Og det er heller ikke noe særlig for barnet deres å oppleve denne dårlige stemningen. For å understreke poenget ditt når du tar det opp, vurder å ta med deg barnet og dra til foreldrene dine noen dager hvis du har den muligheten - si at nå er grensen nådd, og du må ha en pause fra oppførselen hans. Da får han surmule alene noen dager, så kanskje han får tenkt litt og tatt seg sammen.

 

Abi

[Anonym bruker]

Hei!! Jeg må bare si at jeg føler med deg!! -Og så må jeg også si -been there, done that!! Vi hadde det akkurat likt etter vi fikk nr 1. bortsett ifra at ingen av oss hadde jobber hvor vi var borte fra hverandre i lange eller korte perioder. Du har kanskje hørt om syvårs krisen? -Ja, jeg vet det høres søkt ut, for det samme tenkte jeg da enkelte kom slengende med den da vi hadde våre problemer. Det som egentlig er kjernen er at dette kan skje når som helst, -men det skjer oftest når man har vært sammen så lenge at hverdagen stort sett går av seg selv. Man har blitt en vane for hverandre og kanskje mener den ene eller begge parter at den andre burde forstå og "lese" hva de tenker og føler til enhver tid. Samtalene forsvinner fra samlivet, for man vet da alt om hverandre, -tror man! -Men samtalene må tilbake! MANGE menn spesielt får hetta når kvinnene sier: -vi trenger og ta oss en prat, -men det er faktisk ofte fakta. Man må snakke sammen, selv om det føles vanskelig og man helst vil vri seg unna. Det som er viktig er at man ikke gjør nettopp det, -vrir seg unna. For da er løpet kjørt slik jeg ser det.

Hos oss smalt det så kraftig at jeg til slutt skulle flytte ut!

-Det var ikke slik at jeg ikke elsket ham lenger, men jeg følte at han ikke satte pris på meg, faktisk følte jeg enkelte ganger at han foraktet meg! -For hva? -Ja det vet jeg fortsatt ikke. Men hadde han ikke fått den oppvåkningen som han gjorde da, og hadde vi ikke tatt de samtalene som vi gjorde da, så hadde ikke vi sittet her i samm hus i dag, -for vi fordelte både hus og hjem og jeg skulle flytte fra ham. Jeg klart ikke mere. Alt jeg forsøkte og gjøre for oss nærmest lo han av. Han rakket ned på meg blandt andre, selv om han i ettertid ikke kunne skjønne at han faktisk kunne gjøre noe sånt.

 

Vi hadde nådd sålangt at vi var helt utkjørte begge to, men i samtalene våre var vi bevisste at begge skulle få si hvordan de følte det uten invendinger fra den andre. " jeg føler at du ikke tar hensyn til meg, -heller hjelper alle andre enn meg og ikke ser det jeg gjør" Slike ting må man tåle og si og også få høre tilbake, selv om man kanskje ikke føler at det stemmer. -Det er hva den andre føler men får høre i slike samtaler,- ikke nødvendigvis fakta, -men slik de opplever det. "Du bare driter i meg og er heller med alle andre enn meg. Du ser ikke det jeg gjør i hjemmet eller utenfor. Du undervurderer alt jeg gjør og opphøyer alt du selv gjør" Slike ting finner nok de fleste i sine forhold innimellom, men det er så viktig og ikke la tingene bli for store!! Da klarer man ikke og se forbi dem! Jeg har i ettertid sett at vi er så glade i hverandre at vi nok aldri ville blitt de samme om vi hadde gått hver til vårt. Og så lenge det ikke er virkelige hensynsløse ting inn i bildet og man faktisk klarer og snakke om problemer, så blir det ofte lettere og ta opp ting etterpå også. Og gresset er ikke grønnere på den andre siden nødvendigvis heller. Som man ofte tror når det står på. Man vet hva man har men ikke hva man får.

 

-Det er slitsomt mens det står på som værst, men et oppgjør må man nesten ta alikevel. Hvis ikke er det lite man kan gjøre for og redde forholdet. Man må finne tilbake til hverandre igjen. Ordne barnevakt og dra på slike gamle date steder man gikk på da man var nyforelsket og finne tiilbake til de følelsene. Se på barna og snakk om hvor mye de betyr for dere, -dere har det sikkert likt der! Finn emner hvor dere møtes og har felles interesser. Det kan gjøre underverker! Plutselig ser du hvor kjekk han er med bowlingkula i handa og med konsentert blikk ;-) Og han ser hvor søt du er når du kommer leende mot ham med bowling sko i ulekker match med den stilige drakten du valgte for deres " long time no see nite out without kids" .

 

Håper det hjelper og høre at dere ikke er alene om og slite i perioder. Men at det går ann og finne ut av det! Ble langt svar, men jeg ønsker dere alt godt!!

 

Vi har forresten 3 barn nå og et godt samliv. Livet går fortsatt litt opp og ned, men aldri så langt ned igjen. Ingen dans på roser, -men vi setter pris på hveandre og har lært og vise det, -begge to!

[Anonym bruker]

Tusen takk, det er faktisk godt å høre at man ikke er alene.

 

Jeg tok det opp med ham i går, riktignok etter at vi hadde lagt oss og det var mørkt i rommet.

 

For å gjøre en lang historie kort så sa jeg at nå var det nok, og at dersom han ikke ble mer hyggelig mot meg så dro jeg. Han fortsod at han ikke hadde vært så god mot meg som jeg fortjener og han ble oppriktig lei seg og skjønnte endelig alvoret. Han gråt faktisk litt, og jeg har aldri sett ham gråte før! Og han fikk sagt litt om hvordan han har hatt det, og kom med ulike følelser og ting som har skjedd i det siste som gjør at jeg kan forstå at han ikke har hatt det så bra selv. Men det unnskylder ikke oppførselen hans, og det var han enig i.

 

Han har vært helt annerledes i dag. Og jeg tror virkelig den praten i går gjorde underverker.

 

Takk, nok en gang for seriøse, oppmuntrende og støttende svar fra dere alle!

 

No more RedEyes

[Anne-B.]

Flott at du har bestemt deg for det. Si det til han og. Når han går rundt som en surkuk og ikke vil si hva det er, mens du prøver å lage koselig stemning rundt dere, så kan han bare ha det så godt. Du har helt rett, det skal ikke være slik.

 

 

[Anne-B.]

Klassisk eksempel på at man bør lese hele tråden før man svarer.

 

Så bra!