Noen gode råd? Mannen min er ikke glad i meg lengre.

[Anonym bruker]

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Men saken er at min mann nå "endelig" har fortalt at han ikke er glad i meg lengre, noe jeg har hatt følelsen av i veldig lang tid, men som han frem til nå har "bedyret" at han har vert. Vi har 2 små sammen, den yngste bare et par mnd gammel. Hele svangerskapet har han ikke vert der for meg, har nok sikkert ikke vert så koselig å bo sammen med heller da, har vel vert ei stor sippe hele tiden. Men jeg føler meg bare så utrolig sveket på det skjøreste punktet i mitt liv.

 

Han har vert frem og tilbake om han skal flytte fra oss, fra jeg var 34 uker på vei. Jeg sa han måtte bestemme seg, da jeg var utrolig sliten og ville nå ikke få så mye mer krefter etter fødselen. Så hvis vi skulle skilles måtte jeg begynne å pakke og sortere da, og finne meg en plass å bo, selge huset, etc, ville ikke få bedre tid når vi fikk baby i huset igjen. Han har vet veldig "hard " hele veien, ikke trøstet meg en eneste gang. Når jeg har fortalt hvor tungt jeg har det, har det endt i en stor krangel eller så har han ikke sagt noen ting, bare sett på meg og gådd.

 

Ihvertfall så bestemte han seg for å bli likevel da, jeg sa vi måtte ordne opp i våre problemer. Han er ikke så veldig intr i å hverken snakke om eller jobbe med oss. Jeg leder alle samtaler, sier ikke jeg noe - sier ikke han noe. For min del klarer jeg ikke å stole på han, han lyger om så mange ting, unødvendige ting. Bagatelliserer det når han blir "fersket", kan ikke skjønne hvorfor jeg blir sur bare for at han løg om en så liten ting. Jeg kan ikke leve i et forhold uten tillit, det ødelegger meg innvendig å aldri vite om det han sier er sant. Istedenfor å si at nå skal han skjerpe seg, og vise at han kan stoles på, har han nå snurt erklært at han sitter å venter på tillit.

 

Jeg har nå mine ting jeg og! han mener jeg ikke snakker fint til han. Jeg kan nok bli ganske intens når jeg snakker, men det er fordi jeg blir så utrolig frustrert over å ikke få noen respons. Han trekker på skuldrene og svarer som regel likegyldig "okay" når jeg forklarer hvordan jeg har det, og at vi må gjøre noe med situasjonen.

 

Vi klarer oss fint i det daglige, på det overfladiske plan. Men jeg trenger at vi har det litt dypere, han sier han ikke er den typen. Trenger ikke snakke løsninger på verdensproblemene jeg heller, men det går an å spørre hvordan hverandre har det, og faktisk være litt støtte når en har det tungt, for eks da jeg fikk tlf om at søstra mi, min beste venninde, hadde dødd, såg han på meg og gikk og tok seg en dusj, ikke engang en klem. Og den natten vi fikk beskjed om at hun sikkert ikke ville overleve, og vi måtte ta første fly til henne, jeg stod opp å pakket og ringte for å ordne fly biletter etc, så snudde han seg bare i senga og sa han måtte få sove, ingen trøst.. han har bedd om beklagelse for dette da, men får da fortsatt ingen trøst..

 

Ihvertfall så er jeg veldig innstillt på å få det til å fungere, ikke minst for ungene sin del. Jeg er veldig glad i han fortsatt. Han er ikke glad i meg, og vet ikke om han noen gang kan bli det igjen sier han. Han har absolutt ingen ideer på hvordan vi kan komme nærmere sammen igjen. Jeg har masse ideer, men ingen er visst gode nok. Ikke vil han få hjelp utenfra heller.

 

Det er ingen andre damer inn i bildet sier han, og jeg tror ikke det heller.

 

Noen som har gode råd til hva jeg kan gjøre for å rette opp i situasjonen?

 

Ble lang lesning dette...

 

[Anonym bruker]

Vet ikke så mye om dette, siden jeg ikke har vært igjennom det med barn... Ville bare gi deg en klem, det hørtes ut som om du trengte det. Dytter litt for deg, sånn at noen som har vært igjennom det samme kan finne innlegget:) Lykke til...

[KaMa]

Jeg syns det virker som du absolutt har bidratt til at forholdet deres er kommet dit det er. Du mener du også har dine ting, og kommer med eksempler og påfølgende unnskyldninger. Ikke videre ansvarlig. Han har da garantert minst like mange "gode" unnskyldninger for å være slik han er som det du har.

I et forhold så sitter ikke den ene parten og vet best hvordan ting og tang skal være. Det er et samarbeid som krever at begge lytter.

Dere virker som dere ville hatt godt av hjelp utenfra med kommunikasjonen deres.

Og slik du skriver, virker det som det er du som definitivt trenger mest hjelp, siden du ikke ser at din fremgangsmåte til nå har ført til en taus mann som ikke er glad i deg.

Trist at du opplever dette så tett på et svangerskap, men du bør få dradd øynene ut av rævva og prøve og se hva du selv har bidratt med til situasjonen, og dermed se hva det er du kan gjøre for å reversere utfallet.

[skorpionfruen]

Huff gir deg en klem jeg også. Ikke lett når man ikke står på samme sted i livet og dette blir ødeleggende psykisk for deg også. Vet ikke men han høres for meg ganske egoistisk ut, ikke lett å få det på skinner når han har en så dårlig holdning til det hele. Skjønner at det ikke er lett når dere sitter med små barn... Nei huff, prøv å ring familekontor kansje? De kan ha noen råd til hvordan man skal gripe ting fatt. Ofte er det bare kommunikasjon det står i! Ønsker deg lykke til jeg

[Anonym bruker]

Kommer ikke med en unnskyldning, bare en forklaring på hvorfor jeg reagerer på den måten.

Jeg vet det er et sammarbeid, og er gjerne med på å lytte, hvis han bare kan fortelle meg noe.

Jeg skjønner at det jeg har gjort for situasjonen ikke har ført godt frem slik det er ønsket og ment fra min side, derfor ber jeg om noen har noen gode råd?

[Slumdog]

Stått opp med galt ben først eller KaMa? Skjønner ikke hvorfor HI er mer "skyld" i at ting har blitt som de har blitt enn mannen og synes ikke du har nok informasjon til å si det. En mann som ikke kan trøste når søsteren dør? Vil da si han har temmelige store kommunikasjonsproblemer jeg da...

 

HI - lykke til videre, håper du/dere finner en god løsning.

[Gjest]

Hei. Dette hørtes ikke greit ut. Jeg er enig i at han burde vise deg mer omsorg, f.eks da søsteren din døde. Men det virker som at du har glidd inn i en rolle som offeret i forholdet, og ser på han som den som gjør det meste galt. Tror nok ikke det bidrar på å holde på en mann som er usikker på om han vil bli. Jeg tror de fleste menn liker sterke kvinner. Man kan selvfølgelig ikke være sterk alltid, men tror ikke det kommer noe godt ut av at du gjør deg selv til et offer. Jeg vil gjette på at det er grunnen til at han (kanskje) ikke har følelser for deg lengre.

 

Vet ikke om jeg har så mange gode råd, men prøv å la ting fra fortiden ligge, ikke ta opp igjen gamle krangler og urett. Du sier at han har beklaget at han ikke støttet deg en gangen du trengte det, da bør du også forsøke å akseptere og glemme det. Kanskje du beklage at du gjerne har vært vanskelig å være sammen med, hormonell i svangerskapet? Tror ikke det er lett å kommunisere hvis den ene parten bare anklager den andre, og den andre bare må be om tilgivelse. Dere bør nok begge ta ansvar for at det har blitt som det har blitt. Ønsker deg masse lykke til, håper det ordner seg for dere.

[Anonym bruker]

Huff, jeg føler virkelig med deg. Jeg har vært i en lignende situasjon selv for to-tre år siden. Jeg var ikke gravid da, men vi hadde et barn sammen.

 

Jeg fikk det siste året vi var sammen bare mer og mer følelsen av at han ikke brydde seg om meg i det hele tatt. Han hevdet at han elsket meg osv. men handlingene hans viste noe helt annet. Han var aldri hjemme og når han var det, provoserte han nesten frem krangler for å ha en unnskyldning til å dra ut.

 

Vi hadde vært sammen i over 10 år når det ble slutt. Jeg har aldri i livet følt meg så sveket noen gang som da, og jeg føler det slik enda. Fatter ikke hvordan noen kan oppføre seg slik mot noen man har delt så utrolig mye med. Jeg har det bra nå da, og har aldri vært så lykkelig før! Traff en ny mann etter et år, og vi har et helt annet forhold!

 

Jeg kjenner igjen det med hardheten som du beskriver om mannen din. Jeg var helt knust når han sa det var over mellom oss. Ingen trøst, ikke noen interesse fra hans side om å snakke eller prøve noen form for rådgivning. Noe jeg følte han skyldte oss etter så mange år, og at jeg alltid har vært der for ham. Men nå i ettertid ser jeg at det var slik det ofte var. Jeg stilte alltid opp for ham, men fikk veldig lite igjen.

 

En jul havnet jeg til og med på legevakten en natt. Trodde jeg hadde hjerteinfarkt. Han brydde seg ikke engang. Bare lå og sov og sa han var syk. Mamma måtte komme å hente meg i full fart. Heldigvis var det ikke noe alvorlig. Mest sannsynlig var det panikkangst. Etter å ha levd slik med usikkerhet og mye følelsemessig smerte over lengre tid osv tror jeg at kroppen min sa stopp. Hadde konstant hodepine, vondt i mange osv i den tiden. Jeg fikk null støtte fra ham. Gjorde det meste med hus og barn, mens han brydde seg om jobb og venner.

 

Jeg var overbevisst om at jeg aldri kunne finne noen igjen som jeg elsket like mye, eller som ville forstå meg slik han gjorde. Det er så feil som jeg noengang har hatt. Han var alltid mest opptatt av seg selv. Hadde jeg hatt en eksamen o.l spurte han meg ofte ikke engang hvordan det hadde gått.

 

Det tok meg et år eller to etter bruddet å faktisk se hvor mye det forholdet har såret meg, og hvor dum jeg var som ble så lenge. Og det tok lang til å innse at jeg tok feil av ham og oss. Det svir enda av og til når jeg tenker på hvordan han behandlet meg, og hvor mye jeg fant meg i.

 

Håper du bare lar ham gå. Jeg tror ikke han er verdt å kjempe for. Når ikke han er villig til å snakke med deg engang om tingene, er det jo en håpløs situasjon. Tror han sier han blir, men bare venter på at du skal si at nok er nok. Han vil neppe gi dere en ordentlig sjanse. Og du vil bare lide fremover med et falskt håp. Hadde han vært lei seg for hvordan ting er blitt hadde det vært annerledes. Men han er jo som du sier helt kald og utilnærmelig. Du kan ikke kjempe alene for forholdet.

 

Min ex løy også alltid om småting. Jeg kunne ikke stole på noe han sa. Man blir utrolig ødelagt av et slikt forhold. Jeg tok han gang på gang i løgner og ble en ekspert i å "spørre" ham ut. Noen som han igjen brukte mot meg, og sa ofte at jeg var så vanskelig å leve med osv. Han fikk ikke nok frihet, jeg var så kontrollerende osv osv. Han så aldri på seg selv og hvorfor jeg var så usikker. Jeg kunne jo stole på han. Er helt forferdelig å leve med slike personer. Man blir helt nedbrutt, får dårlig selvtillitt og mister troen på seg selv.

 

La ham gå du!! Er det ment at det skal være dere to, så blir det det engang igjen. Ikke vær redd for å gi slipp. Jeg klarte det ikke før jeg hadde mistet myyyyee selvrespekt. Jeg var ikke engang så forelsket i ham på slutten selv. Syns han var en selvopptatt, egoistisk og umoden dritt.Likevel så klamret jeg meg fast....Er helt utrolig!

[KaMa]

Neida, slett ikke stått opp med galt ben.

Slik jeg leser hovedinnlegget, så ser jeg åpenbart ikke det samme som den gjengse dib-bruker, at mannen kan vi kastrere og henge til tørk, mens mammaen får tusen kozer og klemzer og beskjed om hvor fæl mann hun har.

Slik jeg har opplevd mennesker og verden i løpet av de 34 årene jeg har levd, så vet jeg at det er ytterst sjeldent at en person lar være å trøste, "bry" seg og engasjere seg i partneren sin, med mindre det ligger noe under. Grunner til at man ikke reagerer slik som forventet kan være at man føler seg presset, at ens egne behov er blitt fullstendig forbigått, at man hele tiden blir møtt med kritikk og hvordan man burde være osv.

Uansett, jeg syns innlegget var gjennomsyret av selvrettferdighet og liten evne til å se at han garantert har minst like gode grunner til å oppføre seg slik han gjør, som hun har for å oppføre seg slik hun gjør.

Og så vidt jeg kan se, så er det hun som sitter igjen med skjegget i postkassen, da mannen ikke er glad i henne lenger.

..og uansett, dette er én side av et problematisk forhold. En side er som regel litt for lite til å gi noe troverdig bilde av noen som helst situasjon som innebærer mer enn ett menneske..

[Anonym bruker]

Selvsagt er det alltid to sider av en sak. Og det har jo også HI nok selvinnsikt til å innse. Spørsmålet er jo om hennes samboer har like stor selvinnsikt.

 

Uansett så mener jeg at det er hennes samboer som er det som svikter mest her. Hvorfor får han et til barn med henne om han ikke er glad i henne lengre. En slik følelse mister man sjeldent over natten. Har han gitt henne en sjanse til å vite om hans følelser før de har gått så langt så de har?

 

Han har svikter henne på det verst tenkelige tidspunkt! Uansett om de begge har sin del av skylden. Hun føler seg neppe mer verdsatt enn ham, men hun er i det minste villig til å forsøke å finne ut av ting.

 

Men ofte er det vel slik at en av partene har gjort seg ferdig med forholdet før den sier noe. Så står den andre der som et spm tegn og ikke skjønner noe. Og må gjennom sorgen over forholdet da, mens den andre på en måte har bearbeidet det før den lar den andre parten vite noe. Og det er dårlig gjort!! Hilsen anonym som har vært i en lignende situasjon lengre nede her.

[Slumdog]

Vel, jeg er heller ikke den gjengse dib-bruker som mener at "mannen kan vi kastrere og henge til tørk, mens mammaen får tusen kozer og klemzer og beskjed om hvor fæl mann hun har". Men uansett hvor kritisk, sur, urettferdig, bitchy etc. HI evt. har vært mot mannen sin synes jeg at det sier utrolig mye om en person at de ikke har empati nok (eller i det hele tatt) til å være der 100% for noen som akkurat har mistet søsteren sin, men heller vil SOVE faktisk..

 

Slik jeg har opplevd mennesker og verden i løpet av de 32 årene JEG har levd, er man ikke så kald mot noen man faktisk er gift/samboer med i en slik ekstremsituasjon uten at man har endel problemer med seg selv.. Ja, kan selvsagt være at HI har skjøvet han fra seg med oppførselen sin, der er jeg helt enig med deg, men reaksjonen hans er uansett ekstrem.

 

Uansett, er ikke sikkert vi er enig i det her eller noen gang blir det, men lykke til til HI og mannen.