Jeg er visst en uoppmerksom og dårlig mor...

[Anonym bruker]

Fikk meg en støkk i dag... Var påi annen etasje med min datter på 16 mnd. Så snudde jeg meg et øyeblikk og strakte meg etter et klesplagg jeg skulle ha med ned. Da for hun plutselig ned trappen... Rullet ned hele trappen! Har aldri vært så redd i mitt liv før! Jeg hylte og løp etter, men fikk ikke tak i henne... Da jeg kom ned løftet jeg henne og vi gråt og gråt begge to mens jeg kjente litt rundt på henne om hun hadde brukket noe eller skadet seg... Det er det desidert verste jeg har opplevd i mitt liv, og kun min feil! Hun kunne skadet seg skikkelig! Heldigvis slapp hun unna med en liten kul i panna. Hun var i storform etterpå, og tror hun mest bare ble redd. Ingen andre skader på kroppen.

 

Men jeg har veldig vondt når jeg tenker på hvor galt det kunne gått. Er så sint på meg selv for at jeg kunne være så uoppmerksom å sette henne i fare på denne måten. Jeg kommer aldri aldri til å være så uoppmerksom igjen! Det skjer så fort, det som ikke skal skje...

 

Måtte bare lufte tankene mine her. Tror ikke jeg klarer å fortelle noen om dette... Det er så fryktelig!

[Anonym bruker]

Å, du er nok ikke den første.......

 

Men det er ikke slike episoder folk helst forteller mest om fra hverdagen sin! : )

[Anonym bruker]

Vet du, noe tilsvarende har skjedd meg også. Du har min fulle sympati. Jeg tror med hånden på hjertet jeg kan si at jeg aldri har vært reddere eller hatt mer panikk. Det var helt grusomt. Jeg hadde mareritt i lange tider etterpå og kan fortsatt våkne opp svett om natten etter mareritt der jeg ser hun faller. Jeg har snakket med fastlegen om det, for jeg slet sånn og jeg tror det ble et slags traume hos meg. Han synes jeg var tullete og sa at sånt skjer hele tiden. Greit nok, men hadde hun falt litt annerledes kunne livet hennes, og mitt vært over.

 

Det er 3 år siden det hendte nå.

 

Ha iallefall ikke skyldfølelse, ulykker skjer. Håper ikke jeg har gjort det værre. Ville bare si at jeg skjønner hvordan du har det. Jeg snakker aldri om det til noen. Det er kanskje greit å legge til at babyen var på sykehus en stund, men har ingen varige men

[Anonym bruker]

Min mor ga meg beskjed om å gå ned i stua og slutte å sippe når jeg kom inn fra lek med brukket håndledd. Hun reagerte ikke før morgenen etter da jeg dyttet henne til side inne på badet for å få spydd. Hun tok meg med til legen, fikk bekreftet stygt håndleddsbrudd og følte seg _grusom_ lenge etterpå.

 

Dette fortalte hun beskjemmet til en venninne av seg som bare lo og mente at min mamma ikke var det minte fæl i forhold til henne.

 

Hennes datter på fire hadde, etter utallige skjenneprekener og forsøk på å gjemme kjellernøkkel, dratt dukkevogna etter seg ned ei lang kjellertrapp i stein, snubla på toppen og landa på bunnen med vogna oppå seg. Vera, min mors venninne, hørte rabalderet, røska bort til kjellertrappa, og ble så lettet over å høre ungen brøle (da var hun i alle fall i live) at hun sprang ned trappa, rev vekk barnevogna og løftet ungen etter skuldrene og ropte "hva har jeg sagt om å gå i trappa?!" Ungen brøler enda verre, og det var slett ikke rart, med brudd i begge kragebenene er det ikke helt optimalt å bli løftet etter skuldrene nei ;-)

 

Dette er slikt som skjer med alle, det gjør deg ikke til en dårlig mor =)

[Hegemor og Marcusgullet]

Seriøst??? Ungen datt ned kjellertrappa og d første hun gjør er å løfte ungen opp etter skuldrene og kjefte på??? Hvor jævla blåst og idiot går d ann å bli????? Er faktisk lov til å bruke hue litt da!!!!!!! Sorry altså, men nå ble jeg skikkelig provosert!!!

[Anonym bruker]

Hva har dette innlegget på denne tråden å gjøre egentlig?

[Anonym bruker]

Tusen takk jenter, for svar og sympati. Ja, dette kan vel hende selv de beste foreldre. Men man føler seg jo bare så elendig når slikt skjer... Så stikker det sånn når jeg tenker på at jeg kunne mistet min lille datter på grunn av min uforsiktighet... Sannsynligvis tåler barna mer enn man tror... Jeg tror jeg hadde slått meg mye mer hadde jeg ramlet ned hele trappen...

 

Føler meg litt bedre nå. Snakket med mannen om dette da han kom hjem på kvelden. Var redd jeg skulle få den skyllebøtta, men jeg følte at det var riktig å fortelle det. Han ble ikke det minste sint. Tror han så at jeg hadde hatt det vondt og at dette var en fryktelig opplevelse som hadde gått veldig innpå meg...

 

Var uansett veldig godt å få sagt det. Man dømmer kanskje seg selv hardere enn andre, og da er det godt å få tilbakemeldinger som er litt mildere... Hvis dere skjønner..

 

HI

 

[Anonym bruker]

Huff, er virkelig grusomt når slikt skjer, men som flere sier, du er ikke den første, og blir ikke den siste som opplever dette.

 

Ville bare gi deg et lite tips, lær datteren din å gå i trappen.

Da vet hun hvordan hun skal oppføre seg i trappen og går ikke bare rett utenfor hvis hun kommer til en trapp uten grind.

 

Har selv et barn på 16 mnd, som har gått i trappen en stund, er ingen problem.

Vi har faktisk ikke grind på trappen, da det bare ville blitt en falsk trygghet, har eldre søsken som løper opp og ned og ikke husker å lukke etter seg.

Så da fant vi ut at det er best å lære hvordan man gjør det i trapp.

Fungerer utmerket her. (alle har for så vidt blitt opplært til trapp når dem var litt over året, og har aldri hatt stygge ulykker, minste har falt en gang i trappen, før vi lærte h*n de, men ble fanget opp midt i.)

[Anonym bruker]

Fint å lære barna å gå i trapp selv, hvis de er den typen unger som er litt forsiktige av seg, og ikke bare stuper utfor hvis de har det travelt... Da ville jeg ha foretrukket grind.

 

Bare vær obs på at små barn som går trappa alene kan falle mellom trappetrinnene (hvis det ikke er en lukket trapp da) og bli hengende etter hodet. Har skjedd med et søskenbarn av meg blant annet.

[Anonym bruker]

Satt i øverste trappetrinn i sted, mens datteren min var oppe på gulvet og dyttet ned store pakker med bleier. Hun er veeeldig forsiktig av seg, så vi har som regel hundre år på å reagere før det skjer noe farlig. Hun er litt over 14 mnd. Men plutselig dytter hun bleiepakken med så stor kraft at hun detter ned på øverste trinnet, i en litt rar vinkel om dere skjønner. Himmel og hav så j***** det var!!!!!!!!!!!! Jeg var så lei meg og stressa! Men så nesten med en gang at det gikk fint, var bare litt "redd-gråt" og ikke smertegråt, og virket helt fin etterpå. Men gud, for en dust jeg var, leke ved trappa (jeg satt jo i trappen selv og sperret for, så hun kunne ikke dette ned, men likevel var jo det ikke bra nok).

 

Jeg har forsøkt å lære henne å gå i trapp, men hun er så forsiktig med alt mulig og nekter å øve,,, bare begynner å grine og vil bli båret.

 

[Anonym bruker]

Vi trener nesten daglig på å gå i trappen, men jenta mi er litt treg motorisk. Under en mnd siden hun begynte å gå, så balansen er ikke helt på topp.

 

I tillegg er hun ikke av det mest forsiktige slaget...

 

Vi pleier ikke være så mye i annen etasje. Dermed har vi ikke grind oppe, bare nede...

 

HI

[Anonym bruker]

jenta mi trillet utenfor trappen i barnevogn hun... den tok salto ned trappene.. det var jævlig! jeg kan fremdeles se det for meg pg nå er det 5 mnd siden...

[Anonym bruker]

For det første var denne historien forkortet litt ned for å ikke skrive en roman her. For det andre misset du helt poenget her og for det tredje har det noe med panikk å gjøre. Hun var så avsindig lettet over at ungen var i live og ikke hadde brukket nakken eller ryggen at hun rett og slett ikke vurderte muligheten for at kragebenene kunne være brukket.

 

Når du snakker om å bruket huet; prøv det sjøl en gang. Det er forøvrig mer enn nok med ett utropstegn og ett spørsmålstegn. Når du ikke får til såpass en gang gidder jeg ikke ta deg spesiellt seriøst. Tulling.

[Anonym bruker]

Da jeg var nyfødt fikk min sju år gamle kusine trille meg fram og tilbake på en flat gressplen, mens mamma holdt øye med henne. Plutselig så mamma vogna velte og jeg fløy ut av vogna og landa i gresset. Men ble ikke skada i det hele tatt. Kusina mi skrek mer enn meg, men mamma fikk jo hjertet langt opp i halsen selvfølgelig. Hun hadde jo ikke sett for seg at det kunne skje noe sånt.

 

Uhell skjer, for det meste går det bra, og vi lærer av dem.

[Anonym bruker]

Som oftest går det heldigvis overraskende bra. Minsten min sparket seg rett ut inngangsdøren og ned stein trappen på utsiden på en sånn sparkebil da hun var ca 18 mnd. Har aldri vært så redd i hele mitt liv. Og alt var min feil. Skulle bare fort ut en liten tur med søppel posen og hadde ikke lukket døren ordentlig... heldigvis ble det bare en stor kul i pannen.