Er dere alle i "lykkerus"?

[Vannmann35]

Virker som om alle her inne er i "lykkerus" fordi dere har blitt gravide? Selv føler jeg faktisk ingenting... Følte ingen spesiell glede da jeg så to streker lyse mot meg, selv om det var planlagt - var mer litt sånn "se det ja, tenkte jeg det ikke - ja da er en ny fase i gang"... Følte meg helt avslappet til det egentlig. Tenker bare at det blir spennende å se hvordan det går, håper jo det går bra, men klarer ikke å juble nå... Føler det er så langt frem i tid til barnet kommer. Er det bare meg som svever på en rosa sky, og som ikke er "ekstatisk"?

[Anonym bruker]

Lykkerus og lykkerus... Vel,jeg hadde IKKE forventet å få en positiv test når jeg testet. Tok testen for 2 dager siden,så dette er ganske nytt enda Jeg ble mer sjokka enn i lykkerus,og jeg sitter vel enda her litt sjokka. Dette er virkelig noe jeg og sambo ønsker...er vår 1 Har bare ikke klart å vende meg til tanken enda,så har liksomt ikke nå ordentlig forhold til dette å være gravid,men det kommer nok! Er glad for å være "på tjukka",men livredd for JEG skal jo faktisk bli mamma

[Peders mamma]

Konstant bekymra for et eller annet ! Jeg hadde samme som deg da jeg testet meg, trodde jeg skulle reagere annerledes, men jeg var rolig og veldig avbalansert...utrolig nok!

[Anonym bruker]

Jeg har det på samme måte. Vi har jo alltid tenkt at vi ønsker oss barn etterhvert, men jeg har aldri vært opptatt av barn egentlig. Så da vi ble gravide på 1.ste forsøk, ble reaksjonen mer sjokk enn glede. Vi har enda ikke fortalt det til de kommende besteforeldrene da jeg ikke orker masse gratulasjoner og styr og mas. Har hatt mer enn nok med egene tanker og bekymringer.

 

Kanskje det er alderen som spiller litt inn? Jeg blir 30-vet ikke hvordan det er med dere andre? Tror jeg verdsetter frihet litt for høyt:) Uff, får prøve å tenke at livet blir bedre med barn, men jeg går mest rundt med tanken om at NÅ ER LIVET OVER!

[WPW]

Hei!

 

Er innom fra 3. trimester:) Fikk plutselig så lyst til å ta en titt inn her, og så leste jeg innlegget, og kjente meg så UTROLIG godt igjen!!! Før jeg ble gravid forventa jeg at jeg skulle juble rundt i stua som en gal ved synet av de to strekene på graviditetstesten, men da jeg så resultatet føltes det bare så naturlig. Deretter tenkte jeg at "når jeg kjenner de første sparkene kommer nok reaksjonen og lykkerusen", men det også føltes helt naturlig. Alt har føltes helt naturlig til nå (da mannen min kjente første spark, da vi hørte hjertelyden for første gang og ultralydene vi har vært på - har blitt mange pga morkaka mi som ligger litt lavt), men jeg merker at det som har endret seg er tryggheten min. Og med den har gleden og forventningene kommet mer og mer. Nå har jeg seks uker igjen til termin, og ting føles fortsatt veldig naturlig, men det føles også mer og mer virkelig. Men kjenner meg bare så godt igjen i innlegget ditt.. Akkurat som du sier at "ja, nå begynner en ny tid"..

 

 

 

 

 

[Vannmann35]

Så godt å lese at det er flere som meg - begynte å føle meg litt alene når jeg så alle de ekstatiske innleggene her... Følte meg unormal... Det har kanskje noe med alder å gjøre ja, vi har jo snakket og tenkt på dette så lenge, og vært innstilt på at vi skulle bli foreldre - uten at vi har stresset av den grunn... Først nå var liksom tiden inne, og da føles det nettopp "naturlig" - som å gå inn i en nye fase i livet. Vel, det blir i alle fall spennende å se hvordan det blir med en ekstra person i huset :-)

[Anonym bruker]

Godt å se det er flere som har det på samme måte. Jeg var veldig glad da testen var positiv, men så har ting liksom roet seg. Verken gla eller lei meg over graviditeten. Innimellom stresser jeg veldig og lurer på hva i all verden jeg har begitt meg ut på. Vil jeg/kan jeg oppdra barn og er barnefaren den rette for meg? Graviditeten var planlagt og tiden er absolutt inne (har også bikket 30), men klarer liksom ikke å bli ekstatisk over dette. Håper ting kommer etter hvert når man kjenner liv og magen vokser!

[Anonym bruker]

SÅÅÅÅ godt å lese at jeg ikke er den eneste... Jeg var kjempeglad med en gang selv om det ikke var planlagt. Nå er jeg verken glad eller lykkelig... Det hender faktisk til tider at jeg skulle ønske jeg bare kunne miste det... det er skikkelig stygt å si, for jeg har jo ønsket meg dette lenge, men føler ikke den lykkerusen som alle snakker om. Jeg tenker også som deg anonym 18:36, er barnefar den rette for meg? Jeg må jo liksom være sikker på det nå, men det verste er at jeg faktisk ikke vet. Nå er jeg 10 uker på vei, og jeg kan jo ikke ta abort. Det blir jo helt absurd!!!! Jeg fatter ikke hva som skjer oppi hodet mitt, jeg burde vel skamme meg. Men synes virkelig ikke det her er noe stas i det hele tatt. Jeg orker ikke se på barneklær eller utstyr en gang.. huff... føler meg forferdelig!!! (

[Anonym bruker]

Svar fra anonym 18.36.

 

Ja, ikke sant. Man føler seg helt forferdelig. Jeg har også tenkt at det hadde vært greit om jeg mister, for da slipper jeg forholde meg til alt sammen. Abort kan jeg jo ikke ta siden ting var planlagt og jeg vet at fosteret allerede begynner å bli et lite menneske.

 

Hovedproblemet er nok at jeg tviler på forholdet til samboeren min. Håper i det lengste at det er hormoner som gjør ting så vanskelig nå, og at ting blir bedre etter hvert.

 

Ønsker alle lykke til og håper gleden kommer til oss til slutt!

 

[Anonym bruker]

Svar til anonym 20:22, fra anonym 19:46. Jeg også tviler litt på forholdet.. og håper også det bare er hormoner!!! Jeg var kjempelykkelig i starten, for nøyaktig en mnd siden, men nå er jeg bare så trist og lei, og orker nesten ikke kose samboer, eller kysse han. Håper virkelig det er hormoner som er i sving, for dette er vondt..( Jeg også tenker som det, nå er det faktisk et foster, det er noe ordentlig.. huff hva skal vi gjøre???

[Pike 28 ♥alene med 2 søte små♥]

Jeg gikk å gråt og skalv halve dagen etter å ha fått positiv test, men tror ikke det har noe med alderen å gjøre! Det har nok noe med 2 års pøvetid... Har 5 pergotime-kurer (1 enkel, 3 doble og 1 trippel), 1 prøverørforsøk og da 2 kunstig insamasjoner bak meg! Så jeg var psykisk sliten etter alle hormonene jeg har tatt det siste året, og jeg hadde begynt å instille meg på at vi ikke kom til å få flere barn! Så den positive testen var en utrolig lettelse! For godt til å være sant og ENDELIG var den lange prøvetiden over! :-D

[høno71]

Hei! Kjenner meg igjen....

 

Vi hadde vært sammen i 10 år da vi bestemte oss at det var på tide å få barn....hadde ikke sånn lengsel etter barn, men når en nærmer seg 30 var det på tide med nr 1 iallefall. Mens jeg gikk gravid i 2001 spurde "alle" om jeg ikke gledet meg, "dette blir så gøy" osv

Jeg følte som verdens verste mor som ikke gledet meg vilt og uhemmet over å være gravid....når babyen kom etter en tøff fødsel kjente jeg heller ingen umiddelbar morkjærlighet - var bare opptatt av å bytte bleier, mate, ta vare på gutten....huseker ikke når jeg endelig kjente morkjærlighet for barnet...tok sikkert uker!

 

I 2004 fikk vi en jente - gledet meg hele svangerskapet og elsket prinsessa fra første sekund! Tror det har med at jeg da følte meg konfortabel i mammarollen, trygg på at dette kunne jeg/vi mestre osv.

 

Nå er jeg veldig spent....håper mest av alt at barnet er frisk....! Tror babyen får to supre storesøsken og den lille blir plukkande bortskjemt av kos og kjærlighet!