Ulykkelig og trist...:(

[Anonym bruker]

Hei alle dere med spirer i magen!

Jeg er snart 10 uker gravid, og får forferdelig dårlig samvittighet når jeg skriver dette her.. men jeg er bare trist og lei meg og klarer ikke å glede meg over det som har skjedd.. Jeg har ønsket meg barn lenge, og når jeg ble gravid så reagerer jeg slik? Alle forventer at jeg skal være glad og superlykkelig, men jeg er jo ikke det. Det er så trist... Så synes jeg så synd på sambo, han er så forelsket og glad om dagen, mens jeg orker nesten ikke at han tar på meg... hva er det med meg? Er det hormoner eller holder jeg på å miste følelsene for han? Jeg føler meg helt forferdelig.. stakkars lille spire... huff.. er det andre som har det slik?

Håper på noen svar for jeg er helt fra meg... :/

[ikø29]

Hei... Det er trist at du har det slik og det er ikke lett å vite ha du skal gjøre. Har du vært hos jordmor eller lege? Spesielt jordmor vil kanskje kunne gi deg noen råd og tips? Det er vanlig å være nedstemt i begynnelsen av graviditeten samtidig som jeg har en oppfatning av at det er viktig å ta det på alvor slik at det ikke får utvikle seg..

 

Jeg håper du får hjelp til dette og at du klarer å snakke med samboeren om det.

 

Jeg ønsker deg all mulig lykke videre..

 

Trøsteklem i fra meg

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar ikø29.. Jeg har ikke snakket med lege eller jordmor om dette. Har nevnt det så vidt for samboer.. Men han forstår jo ikke dette med hormoner.. vet ikke om noen gutter gjør det.. Jeg skal ikke til lege før 31.oktober, så jeg får se om jeg kanskje bestiller time før.. Klarer ikke snakke med noen om dette, synes det er så rart..:/

[VinterSol+2]

du, det er helt normalt!

 

det betyr ikke at du ikke skal ta det alvorlig! hormonene gjør mye rart med en. en tror lissom på forhånd at en skal klare å "hanskes med" disse hormonene, men det er jo ikke sånn det fungerer!

 

når hormonene skaper følelser hos deg, så føler du det faktisk sånn! og det må du ta på alvor.

skaff deg hjelp! jordmor eller lege vil kunne hjelpe deg!

hvis du har noen, feks en eldre kvinne eller noen som har god tid til å lytte, kanskje det også hjelper?

 

I mitt første svangerskap, ble jeg overrasket over hvor ensomt det var å være gravid jeg. jeg følte at alle så ned på meg fordi jeg var gravid, og at ingen kunne forstå hva som foregikk inne i kroppen min.. og det kunne de jo heller ikke, forsåvidt..

det er vondt å kjenne på en sånn ensomhet.

 

jeg hadde god hjelp i lange samtaler på telefonen med min mor og med min "svigerbestemor" samt andre gravide nettvenninner.

 

det er viktig at vi er ærlige rundt dette med om hvordan vi har det. en skal lissom fikse alt som gravid nå om dagen. aller helst skal en jobbe fullt til den dagen en føder, en skal ikke klage, en skal se smashing ut, en skal ha overskudd og være superlykkelig, samt sexgal og ikke selvsentrert..

-det er et idiotisk ideal.

 

det du gjennomgår nå er som en ekstremsport for kroppen å regne, også for psyken.

få det ut. alt du tenker på. bruk gjerne de av oss som er her inne!

 

klem til deg!