Hvordan forholde seg til hans andre barn??

[Anonym bruker]

Det er ikke så lengesiden meg og samboeren min flyttet sammen.jeg har 2 barn fra før,og han har 2.og nå har vi en på vei.

Jeg synes ofte det er slitsomt og stresset når barna hans kommer.De er så hypre,og det er nesten som samboeren min girer dem opp..

Vet liksom ikke helt heller hvordan jeg kn gripe inn i en situasjon der jeg ser at barna gjør noe galt.tør liksom ikke blande meg for mye.

(jeg gjorde det en liten periode,og da klikka det for han til slutt,og det ble en kjempe-krangel)

Men fordiom føler jeg at jeg har et ansvar når de er her,og vet at han ønsker jeg skal ta del i ungene.

off...gruer meg hvergang han ska ha dem...å nå som jeg er gravid og kvalm også,gjør det ikke saken bedre...

hva skal jeg gjøre?hva kan meg å samboer gjøre?

[Anonym bruker]

Du bør snakke med ham og si det du har sagt her..

At du lurer på hvor mye han vil du skal engasjere deg i oppdragelsen, og hvor evt grenser går..

 

Det er det beste vil jeg tro - at dere snakker sammen og blir enige om retningslinjer.

 

Samme gjelder jo da på dine barn, hvor går grensene for hva han kan ta tak i..

[Anonym bruker]

Åsså må det jo være samme grenser og regler som gjelder for både mine, dine og våre barn... Dere bør nok bli enige om noen felles regler som gjelder alle barna.

[*-*]

Ja, jeg ville tenkt at dere først og fremst må sette dere ned å bli enige om ett sett regler og grenser som gjelder alle barna i huset. Så må dere ta et lite allmøte med alle barna sammen og fortelle hva dere to er blitt enige om, at de grensene og reglene gjelder for alle og at begge de to voksne har lik rett til å bestemme. Barna trenger ikke være så store for at de helt fint kan skjønne det. Men det viktige er jo at dere to er helt enige om det først da.

Hvis mannen din bare ser barna sine annenhver helg mens dine er der hver dag kan jeg skjønner at han ønsker å gjøre litt ekstra stats på dem eller gi dem litt ekstra oppmerksomhet når de er på besøk. Det hadde du også sikkert ønsket hvis det var dine barn, Man må jo ha grenser for det, men det blir jo som i ferier for eksempel, man gjør litt ekstra hyggelige eller morsomme ting. Dere kan jo prøve å bli enige om noe ekstra hyggelig som kan skje de helgene barna hans er der, men at det er noe som ikke skal gå utover fundamentale regler som leggetider, bordskikk, høflighet osv. Kanskje man kan gjøre samværshelg til ekstra koselig for både fastboende og samværende barn, med filmkvelder, fellesturer, spesielt god mat eller annet. Hvis ikke dere får det til kan kanskje pappa gjøre noe alene med sin barn et par timer en gang i løpet av helgen, slik at han får gitt dem litt ekstra oppmerksomhet da og på en måte fått roet behovet sitt litt?

[Anonym bruker]

ja det var lurt, hverdagsbarna får tross alt lov å være med å feire når festbarna kommer, om ikke festbarna skal bort med kun pappan å finne på noe ekstra kos da selvfølgelig

 

 

[Kreoline]

Ja, de andre barna i familien trenger kun 12 gråværsdager uten gleder, mens far venter på at familien hans skal bli komplett og sola atter kan skinne på familien og man kan finne på noe kos og gøy. Tenk så forferdelig om stebarna gikk glipp av noe, da er det bedre at det ikke skjer noe ellers i hverdagen for fellesbarna.

 

[Anonym bruker]

Lindsay

Du som vanligvis er så reflektert, fornuftig og alltid kommer med gode svar... DETTE var dårlig sva fra deg..!

[Anonym bruker]

jeg mener at han er barnslig, om han ikke godtar at du snakker til barna hans, eller at du skal føle at du ikke kan snakke til dem når de gjør noe galt i tilfelle de krangler.

vel jeg ville ha krnaglet på ting når han snakker til dine. jeg ville tillatt egne barn å gjøre ting du vet irriterer han, som han er i mot, og ikke tolerere at han snakket til dem.

alltid når du da protesterer så ville jeg referert til hans utsagn i den sotre krangelen dere hadde.

 

jeg vet det er fryktelig barnslig, men når han er så barnslig som han er, så nytter det jo ikke å prøve å nå frem til han på et normalt voksent nivå, da må du ned på hans nivå, så forstår han nok hva du mener.

 

deretter så kan du si, ser du hvor koselig vi får det hjemme, når voksnemennesker går rundt å oppfører seg som selvsentrerte drttunger. skal vi begynne på nytt igjen, det er jo litt lurt at vi står sammen om ting nå når vi skal få en deilig liten baby sammen.

kom så skal vi legge fint til rette for en liten engel og også lage det fint til for alle barna våre.

[*-*]

Hehe, okay da, det kom kanskje litt dårlig ut. Men jeg mente det ikke så ille som det kanskje hørtes ut som, eh. Selvfølgelig skal det ikke være noen festbarn og noen hverdagsbarnm var ikke det jeg mente, skjønner jo at det bare forsterker problemet. Jeg tenkte mer at jeg skjønner far også, og at det man gjerne vil gjøre noe ekstra ut av de to helgedagene man først ser barna sine. Vi har stebarna min 50% så det blir heldigvis ikke så stor følelse av savn eller mangel på kontakt. Men jeg husker jo at jeg syntes det var slitsomt særlig i starten at mannen min ble veldig opptatt av at alt skulle være så hyggelig og fint når de kom, og at de i en periode ble vant til å få all oppmerksomhet hele tiden når de var hos oss. Dette har roet seg mye, og nå har vi et ganske vanlig hverdagsliv uten spesielt mye styr når ungene er her. Men det jeg mente var at vi gjør ofte noe spesielt ut av helgene vi har sammen likevel, på en annen måte enn når vi ikke har barna. Det er taco og fredagskos, det er familiehelg og turer eller annet hyggelig. Jeg merker at jeg gleder meg til det selv også. Og i vanlige familier så gjør man sikkert mye det i helgene uansett, så da blir det sikkert det samme når barna kommer, Jeg tror jeg tenkte litt på at fastbarna var mye mindre, sånn som de vil være hos oss, men det er jo selvfølgelig ikke tilfelle her. Jeg skjønner jo at jevngamle fastbarn må få ha samme kos om ikke stesøsknene er der. Men jeg tenkte liksom likevel at det blir hva man gjør det til, kanskje man kan klare å vri det litt til stas for alle at samværsbarna kommer i stedet for slit liksom? Forutsatt at regler for legging og oppdragelse gjelder for alle barna uansett.

Men jeg har ikke noe problem med å se at det der er veldig vanskelig og jeg er heller ikke i samme situasjon. Jeg bare tenker at det hjalp oss veldig mye å drive med bonding-aktiviteter første året vi bodde sammen, opplevelser og morsomme ting, for å skaffe litt felles minner og følelse av tilhørighet. Så må man jo på banen som oppdrager som steforelder, men hvis det er den første og eneste rollen man får i forhold til barna så tror jeg det er vanskelig. Det er ikke lett å drive med oppdragelse uten at det ligger en form for kjærlighet i bånn.

[Anonym bruker]

min samboer har tre barn fra før. sammen har vi to barn. her er det en viss aldersforskjell.

 

når jeg ikke har sett mine barn på en stund, eller den eldste jeg har vært borte et par helger i løpet av hans korte liv, vil jeg alltid finne på kos og ekstra når jeg kommer hjem. både fordi jeg har hatt baby med meg bort, og fordi jeg savner guttungen. så jeg er jo med på den om å gjøre litt ekstra

 

men det er visse ting som ikke helt funker like bra i stefamilier, som i andre familier. jeg opplever at en i stefamilier har en millimeter på dråpen rettferdighet, som andre blir sprø av å leve med.

 

det er jo fint å ha muligheten til å kose seg vher helg. det er sikkert greit der mor og far jobber 8-4 på hverdager, og ikke har for mye på tapetet resten av tiden. mange av oss derimot har et helt annet program oghar litt av en kabal som skal gå opp.

det er jo noe som har ting å bety både når det gjelder hva en gjør i helgene og også i forhold til fleksibilit og ekstra samvær.

 

hovedproblemet til hi virk det jo som er at hun og mannen ikke er enige om hvordan atmosfære og temning de skal ha i huset når hans unger kommer. og de heller ikke er enige om regler, og i tillegg til at de ikke er enige så har hun ikke noe hun skal ha sagt for da blir det krangel.

det er jo en uholdbar situasjon.

 

slik skal det ikke være i en famlie, far og mor skal ha lik autoritet og lik respekt hos barna. hvilke signaler sender detut til fellesbarn og denne damas særkullsbarn at mor blir behndlet dårlig. jeg mener at noen må banke vett inni hode på denne mannen, om det er hun selv, familievern kontoret eller annen rådgivningstjeneste.

 

hos oss var det svigermor som kom meg til unnsetning. vel egentlig ikke meg, men hun greide å få øynene opp på mannen min, om at sånn som ungenehans oppfører seg går det faktisk ikke an å ha hjemme. han hørt mer på henne, enn på meg. for jeg var vel bare ute etter å hakke på ungene hans.

 

mulig det ikke går an å oppdra uten at det ligger kjkærlighet i bånn, ikke vet jeg, men det er ikke lett å opparbeide kjærlighet til noen som behandler deg respektøst heller. samme hvor unge de er.

[*-*]

sant, sant:)

kjipe unger er det vanskelig å bli glad i uansett, og foreldre må mer på banen for å sette grenser og stramme inn der barna oppfører utover all vanlige sosial omgang. selv om foreldrene er skilt må barn likevel lære noe om hvordan man oppfører seg mot andre mennesker. for å få det til å funke tror jeg man er nødt bli helt enige om regler først og så må forelderen til barna først og fremst sørge for at disse blir fulgt. pappaen her har for eksempel langt mer å gå på enn stemoren har, det er ikke alltid lurt å være superoppdrager før man kjenner ungene ganske godt. men det er her pappaen må kjenne sitt ansvar hvis han har tenkt å få det til å funke i nyfamilien. det er ikke rart det er mange sure stemødre hvis fedre lar alt flyte, og mye dårlige forhold blant stemødre og stebarn hvis hun alltid må være badguy og stebarna ikke får tilsnakk når de oppfører seg kjipt mot stemor..

[Anonym bruker]

Så enig, så enig! Min mann har to fra før (tenåringer), det samme har jeg (småskolebarn). Nå venter vi vårt første felles barn. Når mine barn er her, er det hverdager med lekse, grønnsaker, plikter og kos. Når hans kommer, er det tv, playstation, godterier og mutthet. Han har god kontakt med mine barn, og er aktivt med i oppdragelsen. Hans barn svarer ikke når jeg forsøker å snakke med dem. Under måltidene sloss de for å slippe å sitte på samme side av bordet som meg. Far gjør ingenting, selv om jeg i årevis har forsøkt å få han til å snakke med dem om det som skjer. Noen som har et godt råd (eller to)?

[Anonym bruker]

Det får være måte på hva man skal finne seg i, anonym 15.19. Ungene slåss for å slippe å sitte sammen med deg ved bordet? Og ikke svarer de deg?

 

Vet du, jeg er egentlig veldig tålmodig og tåler en støyt, men det der hadde jeg aldri funnet meg i. I mitt hjem skal jeg behandles med respekt, på lik linje med far.

 

Hadde jeg vært deg hadde jeg nektet å ha de ungene i hus før de begynner å oppføre seg. Forklar mannen din hvordan du har det, og at det ikke er holdbart slik du har det nå. Still et ultimatum; enten må han ta tak i problemet og lære ungene et snev av normal folkeskikk, eller så får han finne en annen løsning for samvær med ungene (som innebærer at de ikke kommer hjem til dere, men er sammen en annen plass).

 

Det får være måte på hva man skal finne seg i!!

 

Håper du tar tak i dette - jeg blir trist av å lese at noen må oppleve å bli behandlet som dritt i sitt eget hjem.

 

Åhhh, nå ble jeg sint altså!!!

[Anonym bruker]

Det er det jeg føler; at jeg blir behandlet som dritt i mitt eget hjem. Mannen min er helt fantastisk på de fleste områdene, men når det gjelder sine barn virker det som om han nærmest er blind. Sist de var hos oss var han meget stolt over de to, fordi de hadde sagt "hei" til meg da de kom (hørte at han formante dem om å hilse da de sto i gangen....). I det siste har jeg snakket minimalt til dem....sikkert veldig lite pedagogisk riktig, men...Blir egentlig provosert når han sier at "nå går det jo så mye bedre. Jeg ser fremskritt. De sa jo hei til deg!"

Forstår at han ønsker et godt forhold til sine barn, men er skeptisk til om veien å gå er gjennom "dere får gjøre som dere vil hjemme hos oss"....

[Anonym bruker]

Blir aldri lett det her. Far her også ser virkelig ikke hva barna driver med.

Men jeg ser jo hva mine barn driver med. ??

rart at de blir helt blinde fordi om de ikke har dem 100 %

 

Jeg pleier bare vise han hvordan andre på den alderen er,

og i bøker å sånn at dette ikke er normalt.

Pluss at han vet jeg ikke tillater det rett å slett..

Så han må bare gjøre noe med det.