Bekymrer meg for alt mulig!!

[Anonym bruker]

Nå er ungen min åtte mnd, og jeg har bekymret meg så masse, helt fra jeg fikk vite at jeg var gravid. Da var jeg selvsagt redd for å miste (har opplevd det før), og var senere redd for alvorlige sykdommer etc.. Nå har krybbedød plaget meg som en ond ånd stadig vekk..sover han, er jeg aldri 100 % avslappet, alltid litt urolig inni meg.. Grubler stadig på om han er for varm eller for kald.. Jeg er så inderlig glad i han, og det drar med seg så mye bekymring hos meg!! Skulle ønske jeg slapp det!!! Er det noen som har opplevd/opplever det på samme måten? Tar det slutt?? Hva kan jeg gjøre?? Er så lei..

[Anonym bruker]

Jeg vet akkurat hvordan du har det. Jeg evar sånn selv, og det er rett og slett et handikapp.

 

Da han var liten var jeg så bekymret for krybbedød at jeg kjøpte en sånn krybbedødsalarm. Jeg kjøpte den vel da han var 4 mnd og husker at jeg tenkte at det dummeste jeg hadde gjort var å ikke kjøpe den alarmen med en gang. Da slappet jeg plutselig mer av, sov om natten etc. Tror det er de beste pengene jeg har brukt.

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Takk for svar! Har tenkt på sånn alarm, men mannen min er veldig negativ til det. Han mener at det ikke løser de grunnleggende problemene mine med ikke å bekymre meg og gruble.. Hvor gammelt er barnet ditt nå?

[Anonym bruker]

snart 2. Brukte alarmen fram til han var 1,5 år. Jeg hadde ikke trodd alarmen ville gjøre stor forskjell men det gjorde den. Samboeren min var iallefall overlykkelig over at jeg plutselig fikk sove om natten, han slapp og bli vekket midt på natten for å gå å sjekke om han pustet etc.. Ja for så ekstrem var jeg.

[Anonym bruker]

http://www.target.com/gp/detail.html/601-8614815-4108149?ASIN=B000VS8WGA&AFID=Froogle&LNM=B000VS8WGA|Angelcare_Deluxe_Movement_Sensor_with_Sound_Monitor_2_Receivers&ci_src=14110944&ci_sku=B000VS8WGA&ref=tgt_adv_XSG10001

 

denne brukte jeg. Bestilte fra USA

[Anonym bruker]

Ja, da høres det ut som pustealarm var rett i dere tilfelle. Jeg er ikke fullt så ekstrem (hehe:), men jeg har altså denne gnagende uroen inni meg.. Tenker at hvis ikke jeg blir kvitt det, så vil det kanskje forfølge meg?? Og jeg vil jo ikke skape et engstelig barn heller..å, er så frustrert!!

[Anonym bruker]

Sånn er det å elske! Det skal gjøre litt vondt:-)

[Anonym bruker]

hei.jeg vett hvordan du har det,har det akkurat på samme måte.min elste er to år og mini 9mnd.med første mann var jeg oppe flere ganger på natta for å sjekke at han pusta og ikke hadde trillet over på magen.nr 2 er jeg ikke så ekstrem,men hvist han ikke er våken eller jeg hører han prater til vanlig tid om morgenen kjenner jeg akkurat som en klo rundt hjertet og må da inn å vekke han.nei uff det er en belastning.tenker også på han eldste,liker best å være tilstede å passe på selv,ser føre meg de verste senarier.liker feks ikke at svigermor eller andre har ungene med i svømmehallen/ut i båt,liker best å kjøre barna selv,er redd hvis de skal ut på biltur i bhg,er redd det meste faktisk.å er garentert sikker på at jeg hadde blitt sinsyk i hode hvis noe hadde skjedd med mine barn.

[Anonym bruker]

Jeg har det på samme måte som dere. Jeg tror ikke jeg hadde klart å leve viss jeg mistet barnet mitt. Alt er en potensiell fare. Jeg blir helt sliten av det og føler meg 15 år eldre. Men det var værre første året. Nå slapper jeg litt mer av selv om hun er snart to og da er jo egentlig alt enda farligere.

 

Mannen min bare nyter henne og koser seg. Skulle gjerne hatt det sånn.

[Anonym bruker]

Takk for alle svar. Godt å vite at en ikke er alene, samtidig som jeg synes synd på dere alle sammen!! Hadde vært kjekt å vite om noen har kommet seg UT av denne bekymringen..??

[jentelykke + guttelykke]

Er det ikke litt sånn mammahormoner som herjer da? Jeg bekymrer meg veldig mye jeg også, og gråter av alt som har med små barn å gjøre-mest triste ting, men også flotte ting som fødsel. Jeg tenker mye på at ungen min kanskje ikke har det bra nok/kan bli lei seg osv-da stikker det i hjertet.

 

Jeg var helt ekstrem etter fødselen, men føler at det blir bedre og bedre. Hvis dette ikke går over, og du føler at det hidrer deg eller barnet i daglige gjøremål, så ville jeg kontaktet HS eller lege for råd.

 

Som en annen her skrev, som jeg er helt enig i, "det gjør vondt å elske"!