Hvordan fortelle folk at man er deprimert?

[Anonym bruker]

Har fått i "oppgave" av psykologen min å si det til min mor, som tross alt bor i samme hus som meg, men jeg grier det bare ikke!

 

Hvordan sa dere det? Eller har dere ikke sagt det i det hele tatt? Klarer det bare ikke altså.., Er redd hun blitt skuffet eller lei seg fordi jeg det har gått så lang tid uten at jeg har sagt noe..

[Anonym bruker]

Det er vanskelig ja....! Jeg følte også at det var helt umulig å si det til moren min. En av dagene som jeg hadde vært hos psykologen min å pratet om dette, reiste jeg hjem til moren min. Hun hadde passet sønnen min for meg. Og da jeg kom dit var vi tre alene der. Hun var veldig rolig, og alt lå til rette for en sånn samtale. Jeg satt og tenkte og tenkte..... Kom fra til at det ville aldri komme en anledning senere som ville passe bedre. På en måte så la jeg følelsene mine litt til side, og tenkte at jeg bare ville si det, og se hvilke reaksjon jeg ville få tilbake. Prøvde å se på det som en spennende ting, og som en personlig utfordring. Var veldig nervøs, så jeg husker ikke helt hvordan jeg ordla meg... Begynte vel med; "Det er noe jeg vil prate med deg om....". Det vanskeligste er ofte å komme igang.

 

Jeg tror det er viktig for både sin egen del, og de rundt seg at man er åpen om psykiske problemer. Godt å slippe å "leve på en løgn". De rundt tror jeg lett kan oppfatte en deprimert person som sur og avvisende (det vet jeg ihvertfall om meg selv). Jeg tror moren din vil bli glad for at du er åpen og forteller henne om depresjonen din. Du kan jo si at du har dårlig samvittighet for det, men at det er så vanskelig å prate om.

Det ER vanskelig. Men jeg vet at du klarer det! Tenk så stolt du kan være av deg selv etterpå: )

[Anonym bruker]

Hopp i det. Jeg fortalte aldri til min mor hva som var galt, selv om hun visste om at jeg gikk til psykolog. Akkurat som du følte jeg det som veldig vanskelig. Nå er mamma borte og sjansen har altså løpt fra meg. Ingen god følelse det altså, så bare gjør det.

[Doxy *mama*]

Jeg har prøvd å være åpen og ærlig med mine nærmeste, og la dem vite at jeg sliter litt med svangerskapsdepresjon, og at jeg har fått noen som jeg prater med og som hjelper meg gjennoom det

Det var skummelt i begynneslsen, men etter hvert ble det lettere å prate om , og dess flere gang man gjentar ting, dess lettere blir det å forholde seg til problemet

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg har ikke en gang fått fortalt legen at jeg er deprimert, er alltid blid og "normal" når jeg er der. Hvordan får jeg fortalt det til legen og hvordan går jeg fram for å få snakke med psykolog, order legen det eller må jeg finne psykolog selv?

[Anonym bruker]

Legen kunne bare se det på meg hvordan jeg hadde det. De første gangene var jeg også bare glad og smilende, men så hadde jeg en dårlig dag og orket ikke å late som. Så fikk vi snakket litt om det og hun henviste meg til en psykolog.

 

Nå er det sånn at jeg egentlig ikke har noen problemer med å fortelle min mor det. Men det er det som kommer etterpå. Hun har sikkert mange spørsmål, og vil sikkert snakke masse om det, men det vil ikke jeg... Huff...

 

HI

[Anonym bruker]

Når det gjelder hvem man skal fortelle om psykiske lidelser til, og ikke, så tror jeg man er ganske forskjellige med tanke på hva som føles naturlig. Det spørs jo også litt hvilken relasjon man har til sin mor. Jeg møtte veggen tidligere i vår for første gang i mitt liv, og fant det uhyre vanskelig å fortelle om dette og å snakke om dette med venner av meg som selv ikke har vært "der", hvis dere skjønner. For jeg vet hvordan jeg selv så på dette med psykiske lidelser, før jeg selv brått møtte veggen eller lettveggen, eller hva jeg skal kalle det. Det er ikke det at man er fordomsfull og forutinntatt, men det er heller det at man kan så lite om denne typen problemer, kunnskapen er så liten hvis man ikke har kjent dette på kroppen selv, eller har nær familie etc. som har gjort det. Men nå er det heldigvis sånn i dag at stadig flere toucher borti psykiske utforinger - og vi er bare mennesker når alt kommer til alt, alle mann. Så all honør til de som tør å være ordentlig åpne - det viser en enorm styrke og selvtilitt, mener jeg. Jeg merker at det er noe jeg beundrer. Men man må kjenne hva som føles godt og best for en selv.