Jeg har visst brystkreft med spredning...

[Anonym bruker]

Det høres så farlig ut.. skal legges inn på mandag og opereres.. Har ikke sagt noe til sambo heller... Vet ikke hva jeg skal si til han... Jeg bare sitter her og gråter, og holder rundt ungene mine... Vet ikke hvem jeg skal snakke med... Vil ikke snakke om det heller... Hvorfor meg??? Hva skjer med guttene mine da..? Jeg er ikke 30 år enda..! Jeg som har de små paddene da... Har jo ikke pupper... og nå skal jeg fjerne ene?? Jeg vet jeg må tenke positivt, men akkurat nå er alt bare dritt... Syns det har vært nok dritt i livet nå... Skulle ønske guttene mine var sambo sine, men det er de ikke.. Jeg orker ikke tanken på at guttene skal vokse opp med faren sin. Jeg kaster opp når jeg tenker på det...

[Anonym bruker]

Kjære deg! Det finnes foreninger for folk med brystkreft. Tror de tar kontakt, eller du får adresse/tlf.nr. på sykehuset. Snakk med dem.

Har du foreldre/søsken? Snakk med dem.

Og samboer skal jo være din støtte nå, du må bare orke å fortelle han det. Vet han ikke at du har vært hos lege?

Sender deg alle varme tanker!!!

 

[Gjest]

Moren min gikk gjennom dette tidligere i år. Hun måtte ha to operasjoner for å få bort alle spor av kreft. En mnd med stråling etterpå.

 

I sommer fikk mannen min en lymfekreft diagnose, han hadde en svulst på 11x8 cm i brystet. Han har gått på cellegift til nå, og nå skal han over på stråling han også.

 

Kreft er en enormt skremmende sykdom. Man tenker det verste, og man blir bunnløst redd. Det har vært jævlig vondt å se reaksjonene til våre nærmeste, når de har fått høre hva som feilte mannen min. Mange trodde at han skulle dø, mange tror det sikkert enda. Men faktum er at veldig mange overlever, legene kan masse i dag, og både mamma og mannen min har bare fine ting å si om kreftavdelingene og menneskene som jobber der.

 

Jeg føler så masse med deg, råder deg til å fortelle dette til mannen din med det samme! Han må jo få vite det uansett, og det er ikke sunt å gå rundt å være redd alene. Ønsker deg masse lykke til!! Når sjokket har lagt seg og du kommer i gang med behandling vil du føle deg tryggere.

 

*klem*

[Anonym bruker]

Nei, ingen vet det... jeg er "aldri syk" selv om jeg har vært kraftig syk, og har aldri plaga andre med mine symptomer. Så føler jeg meg helt fin nå, og har ikke vondt noe sted, og føler meg bare sutrete..

Har fått ett telefonnr på sykehuset, men har ikke lyst til å ringe dit.. Har ikke lyst til å prate med noen heller.. Har lyst til å late som ingenting... at alt er bare bra fortsatt...

Har søsken, men de er bare veldig unge enda, og foreldrene er opptatte med sitt.. Har noen veldig gode vennnner, men har ikke lyst til å plage de heller.. sambo blir dritredd, det vet jeg, og da kommer dette til å være ett tema... Nei, jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre... Jeg føler på meg at nå er det slutt, og tanken på at jeg må forlate de deilige ungene mine river meg sønder og sammen...

[birrisj05.02.09]

Kjære deg, skjønner det er vanskelig, men du må IKKE gi opp! Du har barn og samboer og de trenger deg uansett! Og fortell samboeren det, han skal liksom være en støtte, så ikke vær redd for det! Du skal ikke gå gjennom noe sånt alene!

Og det du skriver om at du ikke har pupper - det er jo ikke noe negativt.. da vises det ikke like godt at du har fjerna det ene.. tenk positivt! Dette kommer du til å klare!

Vend deg til solen, og du ser ikke skyggene!

[Anonym bruker]

Uff så grusomt! Jeg føler virkelig med deg!

Sikkert mange tanker som spinner rundt i hodet nå ja.

Har du fått vite hva det er spredning til?

Det er jo gode prognoser på brystkreft, så selv om det er tøft, så må du prøve å mobilisere alle krefter du har på å være sterk. Tenk positivt!

Prøv og kom deg en tur ut, og nyt høstværet, og tenk at neste høst er du ferdig med behandling, og kan se fremover!

"Tenk positive tanker, tenk positive ord, og det positive gror!"

Si det til samboeren din, og ikke vær redd for å "belaste" han for mye. Forskning viser nemlig at de som har nære pårørende rundt seg som de kan prate med, blir oftere friske enn de som er alene med kreften.

 

Vet ikke om du er tror på Gud, men jeg skal i hvertfall be for deg om, at du skal bli frisk!

 

Masse, masse lykke til!

 

[Anonym bruker]

Kjære HI

Du må ikke være redd for å fortelle om dette. De aller fleste syns det er godt å gi en støttende hånd i slike situasjoner. Hvis det var din nære venninne som hadde kreft, ville du føle det som en belastning å støtte henne? tvert imot! Før eller senere må de få vite det og da vil det være sårt å tenke på at du ikke sa fra.

 

Det å lytte er det viktigste de kan gjøre. Det er sunt å få ut alle de skremmende tankene så du kan komme videre og tenke positivt. Later du som ingenting kommer de bare å henter deg inn seinere!

 

All medfølelse herfra - du har en tøff tid foran deg, men dette SKAL du klare - om ikke annet så for barnas skyld!

[Rorrimamma]

Hei HI

 

Jeg har levd med svulst i kroppen i flere år, og fikk nettopp vite at den har vokst for første gang siden den ble oppdaget i 2002. Men jeg kan love deg det hjelper å snakke om det til din nærmeste (jeg er også ganske stille om det til mamma, pappa og søsken), og jeg har lært meg å tenke postitivt.

 

Send meg mail hvis du vil høre min historie, har spørsmål eller vil ha råd!

 

Klem

[Anonym bruker]

Huff så leit.. Klemmer og medfølelse fra meg!! Ikke gi opp!!!

[Anonym bruker]

Kjære deg

Har vært med på dette på nært hold. Søster måtte fjerne ene brystet og fikk senere påvist spredning til lymfeknutene (spredning i en av dem), måtte ta en operasjon til, der de fjernet 8 stk. Hun har vært gjennom cellegift og stråling. Er i beg. av 30-årene. Hun har vært tapper, og vært veldig bevisst på å tenke positivt. Er nå friskmeldt, men må følges opp de neste 5 årene, dvs. sjekke selv og ta mammografi på andre brystet.

 

Skjønner nesten ikke hvor hun har tatt styrken fra, men hun bestemte seg fra starten å ta opp kampen og holde seg så positiv som mulig. Samlet rundt seg folk som var til støtte, og skjermet seg fra folk som stjeler energien rundt seg.

Brystkreft er den krefttypen med best sjanse for overleve, rundt 90 % nå, det er godt og viktig å tenke på.

Ønsker deg alt det beste, du trenger og fortjener all støtte fra dine nærmeste nå. Stå på, og kjemp! Dette skal gå bra.

[toa med 2 jenter og spire:)]

off.får meg også til å grine,hehe....det går nok bra.tror du greier og fortelle det når du har fått det til å synke inn.og jeg tror alle rundt deg vil vite det og støtte deg fortest mulig.vil du ikke at det skal være ett tema,så si ifra om det,men tror nok det hjelper godt og få snakke om det.snakk om det når du føler for det og det er jo bra å få det fort vekk ut av kroppen.trodde det var lite sjans og få brystkreft når man amma,mange ganger og lenge da,men stemmer kansje ikke det da.eller at jeg har lest feil.du må ha lykketil!og skrive her inne vis det gjør deg bedre.nyskjerri åssen det går med deg framover da:)

klem

[Anonym bruker]

Sist januar fikk jeg kreftdiagnose - måtte fjerne et organ og 18 lymfeknuter. Jeg måtte bare tenke ut hele tankerekka med sykdom, død og begravelse. Var i kjelleren i to dager og så reiste jeg meg og tok dag for dag.

De verste var de som kom og sa "herregud, så forferdelig, stakkars deg!". Slike folk orket ikke jeg å snakke med. De beste var de som holdt kjeft og lyttet til meg. Jeg var ikke interessert i synspunkter. Jeg var interssert i det legene hadde å si, det jeg selv fant på internett (man kan bli gal av å lese på internett - 87% overlevelse leses som 13 % dødelighet osv).

Sjokket kom først, så fortvilelsen men så kom kampviljen. jeg kjente ikke meg selv igjen - jeg trodde jeg kom til å dø av bare sjokket om jeg skulle få kreft. Men, det skjedde ikke. Jeg ser nå på det hele som en tankevekker, livet er ingen selvfølgelighet. Jeg skiftet jobb, lavere lønn men mer tid til barnet mitt. Jeg skal aldri mer la negativt stress få prege livet mitt. Garantien mot at man ikke blir rammet igjen finnes ikke, men jeg velger å tro på livet.

Skaff deg oversikt, snakk med legen - ring ham/henne og spør og spør og spør. Forlang svar. Da vet du hva du har og forholde seg til, og det er lettere å jobbe med noe du vet hva er. Lykke til!

[Anonym bruker]

Høres ut som at dette blir tatt hånd om ganske raskt? Har ikke vært med på dette på nært hold, så kan ikke komme med de riktige ordene og støtten, men de bekjente jeg har hørt om har kommet seg veldig bra gjennom det Det er så god legekunnskap nå idag at jeg er så sikker på at det går bra! Det er vel mest eldre som er syk og svak fra før som ikke takler kreft så bra nå idag.

Vil ikke sitte her å si at det kommer til å bli lett, men tenk på at det er i motbakke det går oppover!!! Lykke til på mandag!

[Tarantellamora]

Uff, jeg blir så lei meg på dine vegne at jeg kjenner det langt inni sjela.

Har selv hatt en kreftdiagnose for mange år siden.

 

Du finner nok styrken i deg selv og kommer deg gjennom dette. Det er beinhardt, men du klarer det!!!!

 

Etter hvert tror jeg det vil hjelpe å prate med noen.. Det gjør godt å lette hjertet sitt når en bærer på så mye redsel.

 

Ønsker deg masse lykke til! Skal sende deg alt jeg har av styrke!!

[tralletonetroll]

Huff da! Dette unner jeg absolutt ingen å gjennom gå. Jeg er selv i gang med de siste strålerundene etter operasjon i vår og cellegift i hele sommer.

 

Du må snakke med noen. Snakk med samboeren din, eller ring til en kontaktsykepleier. Dette er ikke noe man skal gjennomgå alene.

Jeg er alene med min lille gutt, og flyttet inn hos min beste venninne de første dagene etter at sjokket kom. Det var utrolig deilig. Men så roer det seg! Jeg gjorde bevisste valg som ikke å sitte på internett og google brystkreft. Jeg valgte å lytte på legen min og tenke positivt. Fokuser på ungene dine! Og lev i nuet. Det er ingen som vet hva morgendagen bringer uansett.

 

Hvis du har lyst til å snakke med noen, så gi meg gjerne beskjed. Så oppretter jeg en profil og kan motta pm.

 

klem fra

 

[Anonym bruker]

Du har en tøff jobb foran deg, men det vil bli bra tilslutt.

 

Husk; de aller fleste med diagnosen brystkreft overlever. Er det spredning til lymfene du har? Eller er det videre spredning?

 

 

[Anonym bruker]

Herregud! Stakkars, lille deg. Jeg skal være med venninna mi på mammografi i morgen, og synes det er superskummelt! (Hun er bare 28, og selv om legen har sagt at det sannsynligvis er bra, og at testen bare er for at hun skal slippe å tenke mer på det, er det ekkelt)

Sender masse gode vibber til deg, og krysser alt for at det skal gå bra med deg.

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle flotte trøstende svar, jenter.Det hjalp å lese om dere som enten har hatt kreft, eller har noen i nærheten som har blitt friske av det.

Verden føles ikke så svart idag, og har bestemt meg for at når sambo kommer hjem fra jobb, så skal jeg sette meg ned å fortelle han det.

Jeg har ikke sovet i natt, så jeg har kommet frem til at jeg ikke kan gå gjennom dette alene som jeg først tenkte... Ungene trenger ikke få vite noe, de er så små enda... Bare 1 og 4 år...

Kreften har spredd seg i lymfene, men jeg ser ikke svart på det lenger!

Akkurat nå er jeg klar for kamp, og håper at følelsen jeg har i kroppen holder seg slik! Det kunna vært verre ting å fjerne enn ene brystet..!

Dette med amming og brystkreft stemmer nok, tror jeg, men jeg har ikke amma mine barn da jeg mista melka så tidlig. Amma eldstemann i 4 mnd, og yngste i 7 uker.

Jeg er så glad for at jeg la inn tankene mine her, for dere har vært fantastiske! Nå skal jeg informere de jeg har rundt meg som anbefalt.

 

:-)