Jeg er så trist og lei..:-(

[Anonym bruker]

Men har egentlig ingen grunn til det..

Vi er så heldige som har fått et barn. Det er lykken i livet mitt. Foruten min herlige mann som jeg elsker.

 

Må bare å ut litt gruff...

 

Vi har prøvd på nr to i to år nå. Skjer ingenting.. Hver pokkers måned stresser jeg meg opp. Mannen min har etter hvert fått så prestasjonsangst de fire-fem dagene i måneden det er snakk om, at vi ikke klarer å få fullført en dritt. Det er jo liksom LITT avgjørende at han får det til!!

Jeg blir lei meg og gråter, han fortvilet og lei.. Hver pokkers måned nå det siste året har det vært slik. Ellers i måneden har vi det topp!!! :-)

 

Jeg er klar over at det er hos meg problemet ligger hos.Jeg har så lyst på et barn til. Har så lyst på et søsken til mitt barn. Har ikke lyst at det skal være så mange år mellom dem, og månedene går..Joda, hen er enig i alt dette, men han tar ikke av på en slik måte som meg..

 

Jeg vet at jeg er en skikkelig egoist fordi jeg allerede har et barn og at det er er mange som sliter med å få barn i det hele tatt, men jeg føler at vi mangler et ledd i denne familien, og det er etter hvert vondt..

 

Jeg klarer ikke koble av heller. Jeg vet jo at det er disse dagene det handler om..

 

Vi er nå henvist til utredning men det er et halvt års ventetid..

 

 

 

[ny på vei?]

jeg har ingen særlig erfaring selv med å planlegge barn, men tror kanskje du/dere stresser mye med det, er ofte slik (hvertfall har det vert sånn med folk jeg kjenner) at når man stresser med et barn, eller prøver å lage barn, går det ikke, men når man tar en "pause" fra hekkingen, går det ofte, fordi det blir ofte et "press" at nå SKAL vi klare det, denne gangen går det osv...

jeg ville prøvd å slappe litt av, ikke tenke så mye på å lage barn og heller bare ha deilig vanlig sex uten prev. og kose dere sammen med det barnet dere har, og hvem vet, kanskje blir et er barn ut av det? også prøv å styrke hverandres selvtillitt opp, prøv å få mannen din til å føle seg komfortabel, ikke stressa, så kommer nok han også=)

[susemor-3 små]

Uff jeg kjenner følelsen. Akkurat slik hadde vi det også mellom barn nr 1 og 2. Jeg føler nesten at hele baby- og småbarnstiden til nr 1 ble ødelagt av mine destruktive tanker om at vi ikke skulle klare å få en til... Veldig vondt. For oss ble "redningen" at jeg etterhvert kom meg på utredning hos en ny gynekolog som lovte meg pergotime-kur hvis vi ikke hadde fått det til på et vist tidspunkt selv. Så ble jeg gravid med vår egen hjelp i mellomtiden.

 

Så prøv å legg prosjektet på vent frem til dere skal til utredning. Tenk at det er under utredningen dere får hjelp. I mellomtiden lever dere som vanlig uten prevensjon, men planlegg ikke å bli gravid i denne tiden liksom.