Flere med tenåringer på slep?

[LineBA]

Hei,

 

lurer på om det er flere som meg der ute som jeg kan dele erfaringer med og kanskje få litt oppmuntring av.

Jeg venter nr to (er i uke 16) og har en sønn på 7 fra tidligere forhold. Kjæresten min har en sønn på 16 fra før. Vi flytter sammen etterhvert når vi har bygget ferdig fordi vi er avhengige av å ha god plass - og denne lille magen var overhodet ikke planlagt. Men den er velkommen!

Jeg opplever det som ekstremt vanskelig å takle tenåringens provokasjoner, manglende interesse for fellesskapet og totale uvilje til å hjelpe til i huset. Han er en flott og varm fyr utenom tenårings-greiene, så jeg synes det er veldig dumt å bli sinna og sur på ham fordi han ikke oppfyller "mine" kriterier til hva som er akseptabel oppførsel. Han er en flott kompis for min 7-åring, sitter gjerne barnevakt når han kan, og spør rare spørsmål om magen som sier meg at han er genuint interessert i det som skjer. Men derfra til å skjønne at han må klare å smøre mat selv, rydde opp klærne sine i ganga og slutte å slenge gitarer overalt er det uendelig langt...

Også vil jeg ikke gå i konflikt med min kjære og det som ligger til grunn for guttens oppførsel i form av oppdragelse etc - det er noe jeg ikke har noe med fordi det har skjedd 16 år før min tid! Og jeg er heller ikke moren hans - noe han setter stor pris på. Vi kan faktisk snakke veldig ok sammen innimellom, men det er helt på hans premisser og ikke på mine.

 

Trenger litt støtte på det å være uendelig irritert og sinna på en tenåring som ikke er "min" - hvor vanskelig kan det være å klare å bare la det gå?

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at det er fort gjort å bli sinna og sur, sånn har jeg det med min sambo sin sønn, og han er bare 5 år gammel. Mora hans gir så fort etter, så han er vant til å mase og mase og mase og maaaaaaaaase helt til noen tilslutt gir seg, bare fordi man ikke orker å høre på masingen. Jeg gir meg aldri, han får ikke noe bare fordi han maser. Men jeg er selvfølgelig snill med han og skjemmer bort guttungen selv, men på en HELT annen måte. Han får mye av meg, så er ikke det. Men jeg kjenner meg igjen på den irritasjonen du skriver om. Hvor irriterende det er, og hvor vanskelig det er når det ikke er ens egen unge. Guttungen kommer aldri til å føles som "min", uansett. Og det er vel helt menneskelig at det blir vanskeligere da.

Men prøv å ikke bli sur, og prøv å forklar han at det er mye koseligere om han rydder opp osv. Men vi har vel alle vært 16 selv engang, har vi ikke? Kan ikke akkurat påstå at jeg var noen engel selv..

[ChellBell - har født!]

Måtte bare svare på denne.

Høres ut som om du er like irritert på samboeren din sin sønn som jeg er på min egen tenåringssønn

 

Jeg ler høyt når jeg hører folk klage over trassige barn i 3års alderen for de vet iiiiiiingenting om hva som er i vente når disse barna blir tenåringer og du har lyst å legge dem ut på finn.no hver dag

 

Det er jo en veldig spesiell situasjon for deg fordi det ikke er din egen sønn og grensene for hva man har "lov" til å kreve av dem er litt diffuse...

En ting er sikkert og det er at selv om han ikke er din sønn så må det være klare regler og grenser for han, som for 7 åringen din (selvfølgelig forskjellige pga alderen) og KONSEKVENSER! Sistnevnte er det viktigste og det er der kampen ligger..

 

Jeg tror ikke det hjelper, som anonym skriver, å snakke med dem og forklare for dem at det er mye koseligere at de hører etter, rydder etter seg osv... Det går bare inn ett øre og ut det andre.. Ikke fordi de er onde skapninger eller noe, men de er tenåringer og da er man bare fra en annen verden De tenker og prioriterer helt annerledes.

 

Smører ikke sønnen min matpakke, nei så får han heller ikke noe mat.

Gjør han ikke det han skal av rydding osv, da får han heller ikke ukelønn osv..

Alt han gjør og sier har en konsekvens og det begynner så vidt å synke inn i han nå.. Selvfølgelig får jeg høre annen hver dag at han hater meg, men den dagen du har en tenåring som "elsker" deg hver dag, da gjør du noe galt i oppdragelsen

 

Tenåringer er utrolig vanskelig å takle, spesielt når man er ung forelder selv.. Det er en daglig kamp, men en kamp man bare må ta )

Som du sier selv, så er de jo så supersøte og gode når de ikke får tenåringsanfall

 

 

[mn73]

Skjønner problemet ditt:o)

Min sønn på 15 er ikke serlig mye bedre...

Man må si spesifikkt rydd rommet ditt nå hvis ikke får du ikke spille mere data denne uka., VI tar ut playstation etc...

 

HAn spiser ikke matpakka si, han rydder ikke etter seg, han gjør det han skal men ikke når det passer oss...

 

SÅ det er rett og slett alderen. Må inrømme at jeg var vel helelr ikke verdens søteste i 13-16 års alderen, men viktig å huske hva en selv gjorde å tenke litt tilbake....

 

[Mamman til Mia Camilia]

Hadde min mor fått et nytt barn med en ny mann. Så hadde jeg nok ikke blitt likeglad. Selfølgelig hadde jeg blitt glad, men ikke på samme måte. Siden jeg er i den alderen selv der jeg kan få barn.

 

Mvh jente på 18.

[LineBA]

Takk for svar og støtte - og er helt enig! Konsekvenser er hva jeg selv har vokst opp med og hva min sønn erfarer når ting ikke blir gjort, men som tenåringen ikke har erfart fordi han har vært et "typisk skilsmissebarn" som nyter godt av mor og fars dårlige samvittighet og til tider manglende kommunikasjon...

Jeg snakker heldigvis godt med kjæresten min om dette, og forsøker å få ham til å gjennomføre konsekvenser når ting ikke blir gjort eller fulgt opp. Det beste er kanskje at gutten har skaffet seg sin egen båt, og nå erfarer at der er det ingen som løfter en finger for ham - han må gjøre alt selv og virkelig ta ansvar! Selvfølgelig hjelper vi ham hvis han spør konkret om det - men læringskurven er bratt! Og det tror jeg er bra i den alderen.

Hadde det forresten kjempe-hyggelig sammen med ham og min 14 år gamle niese i dag - de to har funnet hverandre fordi de har en form for felles familie gjennom babyen i magen min. Mange spennende diskusjonstemaer og begge er like interessert i hva som foregår der inne i hybelen. Og det er kjempe-kos, for da vet jeg at de gleder seg litt også!

 

Så da er det vel bare å smøre seg med tålmodighet og vente på at tenårene går over - før min egen sønn når dem, og babyen etter ham... Var det noen som nevnte evighetsmaskin??

[Anonym bruker]

Godt å høre at det er flere som er frustrerte over en tenåring i hus. Samboeren min har tre barn fra før, og han eldste er 15 år. De to yngste er hos oss annenhver uke og det går greitt. Tenåringen er hos oss på fulltid. Han er en snill gutt innerst inne, men er så utrolig utspekkulert til tider. Men det er bare foran meg, ikke foran de andre i familien! KUN i åsyn av andre spør han om hvordan babyen og jeg har det, han har aldri spurt meg om det på tomannshånd. Sambo jobber mye, så veldig mye av min tid går til å vaske hans barns klær, rydde hans barn rot, kjøpe og lage mat til hans barn osv... Selvfølgelig gjør jeg det med glede fordi jeg elsker kjæresten min. Men da trenger jeg ikke en tenåring som bare legge de nybretta klæra sine til vask igjen dagen etterpå, fordi han har bare slengt de på gulvet, eller om jeg spør han pent om hjelp til noe bare hyler tilbake at jeg ikke er mora hans og jeg bestemmer ikke over han.

 

Er det virkelig for mye forlangt å be en 15 åring om hjelp til f.eks å ta ut av oppvaskmaskinen?? Jeg mener man bør kunne forvente det... særlig siden vi ikke er en A4 famile. Sambo har en krevende jobb, så det er mye husarbeid jeg gjør som mannen ikke ser blir gjort. Jeg skulle derfor ønske jeg kunne fått litt mer hjelp... særlig av tenåringen. Han ligger stort sett bare å ser på disney channel, spiller play station eller sitter på pcen... Sambo hjelper til, men sier f.eks han ikke har tid å være med å vaske hus i ukedagene, men at han skal være med til helga. Men når helga kommer, er det forferdelig ofte han må jobbe likevel, og da er det jeg som står der igjen med hele husvasken og tre barn og en i baby i magen på 28.uka.... Syntes det er utrolig vanskelig å vite hva jeg kan si og gjøre med hans barn... Jeg har bedt sambo si i fra til meg men en eneste gang han føler jeg går over hans grenser, men han er alltid enig og syntes ikke jeg er for streng.

 

Jeg er selvfølgelig glad i alle barna hans, misfortå meg rett... men frustrasjonen over 15 åringen tar gjerne litt overhånd, særlig nå mens jeg går gravid...

 

Noen som har gode råd til ung stemor?