Snart og snart, fru blom..

[Anonym bruker]

Det er jo nesten ingen her inne som er "snart klar"! Virker som dere er overmodne alle sammen, men bare venter på mann eller praktiske forhold. :-) Bra for dere, altså, for all del! :-)

 

Er det noen andre som bare såvidt har begynt å lure på om de er klare?

 

Jeg er nemlig en sånn, og finner ikke noe bedre forum enn her for å lufte litt følelser.. Sånn generelt sies det at fysisk er man best rustet fra 20-25, mentalt fra 25-30. Jeg er 27 og har bare såvidt begynt å tenke at jeg kanskje en gang har lyst på barn. Isåfall bør det jo absolutt skje snart... :-)

 

Jeg er ikke spesielt begeistra for barn, jeg syns de er best på avstand. Og de beslaglegger livet og friheten fullstendig. Men det gjør jo allerede hester og hunder for min del... Samtidig har jeg allerede levd et godt liv, opplevd masse, tatt utdannelse og har fast jobb. Rent praktisk er alt på plass. Jeg er ikke redd for smertene ved fødsel, jeg er ikke redd for ansvaret eller bleieskift eller våkenetter. Jeg er redd for at jeg skal mislykkes som mor.

 

Det er mentalt det svikter. Min kjære har lyst på barn. Jeg grubler... Har i det siste fått lyst til å oppleve den kjærligheten alle foreldre beskriver at de føler for barnet sitt. Det må være utrolig å se en person vokse fra å være en hjelpesløs organisme til å bli et voksent menneske. Men samtidig er jeg redd for at jeg ikke blir noen god mor. Jeg blir sliten og lei etter å ha vært omgitt av barn i en time. Jeg er veldig usikker i måten jeg oppfører meg ovenfor barn og ingen barn liker meg. Jeg klarer ikke å dikkedulle sånn som "alle" andre jenter kan. Jeg har aldri følt det "rasle" i eggstokkene når jeg ser spedbarn, som det virker som alle andre føler. Jeg har aldri vært trillepike eller barnevakt sånn som "alle" venninnene mine var da vi var små.. Føler jeg mangler fullstendig den delen av min kvinnelighet, hvis dere skjønner...

 

Noen tanker?

 

Forberedt på litt pepper pga at jeg ikke liker barn, men jeg ville satt pris på noen seriøse svar også... Er det i det hele tatt håp?

[Bustehue]

Jeg havner nok i kategorien "overmoden", men tar meg friheten til å svare deg alikevel ;-)

 

Tror ikke du mangler noe som helst egentlig. Det er vel bare forskjellig fra person til person hva som skal til for å utløse "morsinstinktet" eller hva man skal kalle det. Må innrømme at jeg ikke er glad i alle barn. Andres barn vet jeg ikke hvordan jeg skal oppføre meg ovenfor (som du skriver). Barn i familien (småsøsken, tantebarn, søskenbarn) kan jeg leke med og synes de er skjønne, men får fort nok av de også. Har en lillesøster på snart 4 år, mamma kaller meg "10 minutters søsteren". Fordi jeg er kjempegøy å leke med i ca 10 minutter, så blir jeg lei. (er ikke alltid bare 10 minutter da, hun overdriver litt tror jeg).

 

Tror (håper) ikke det har noe å si for hvor god mamma man blir. Jeg tror egentlig alle (hvertfall de fleste) har det i seg å kunne ha omsorg for et barn. Til og med de mest håpløse mannfolk har jo vist seg å bli fantastiske fedre (eller er det bare en urban legende?.

 

Du virker som en reflektert og voksen kvinne, tror du har alle forutsetninger for å bli en super mamma. Lysten til å dille med barn kommer kanskje, eller kanskje ikke. Er ikke sikkert det er så fryktelig normalt heller.

 

Jeg er kanskje litt for ung til at man kan kalle meg overmoden. Er 21 år, har to år igjen av bachelorgraden (vil jobbe litt før master tror jeg, har ikke helt bestemt meg så kan bli 4 år til med studier), eier hus og bil, har forlovede i fast jobb som tjener ganske greit. Så jeg venter bare på han, men han påstår det blir snart. :-)

 

Kjeder meg litt i kveld, så innlegget ble litt vel langt. Beklager ;-)

[Anonym bruker]

Tusen takk for langt svar uansett (kjeder meg jeg også..) ü

 

Jeg tror nok jeg uansett vil gifte meg før det blir noe barn, men jeg føler at det bør skje før 30 hvis det skal skje. Ikke fordi jeg har noe imot de som blir mødre som eldre, men jeg tror ikke kroppen min er i stand til det. Har en psykisk og fysisk krevende jobb med mye arbeid og jobbing døgnet rundt til tider. Sånt blir jo bare mer og mer krevende jo eldre man blir, og være over førti og ha små barn pluss en sånn jobb tror jeg ikke går...

 

Du er jo i utgangspunktet i perfekt barneproduksjonsalder - lykke til med venting/overtaling!

 

HI

[Bustehue]

De sier så, i utgangspunktet ja - fra naturens side. Men slik samfunnet er bygget opp nå, er det ikke mye rom til de som vil bli mødre før fullført utdanning. Går jo an selvfølgelig, men er innviklede regler mye stress rundt det økonomiske der. På det punktet er faktisk jeg også litt usikker, men andre har klart det før meg.

Men på den annen side vil jeg ikke at studietiden/småbarnstiden (eller livet generelt) skal handle om "å klare seg".

 

Jeg vil også gifte meg først egentlig, vi planlegger egentlig bryllup til sommeren. Får se om det går i orden, har spredt familie og vil gjerne at flest mulig skal være tilstede.

 

Tenker på å gifte oss i utlandet, pga jeg vil gifte meg i kirke og han vil ikke. Så et kompromiss vi begge kan gå med på er sjømannskirken. hehe ;-) Har dere noen planer?

[Anonym bruker]

Nei, ingen konkrete. Men vi driver og kjøper stooort hus sammen :-)

Når man blir så forplikta til hverandre kan man vel like gjerne gifte seg? ;-) Men jeg er gammeldags - venter på at han skal fri...

 

Jeg har som sagt ingen hast (bortsett fra min stadig økende alder...) så det kan godt skje i små porsjoner foreløpig.

 

Sånn jeg har forstått det lønner det seg faktisk å få barn mens man er student. Ikke økonomisk der og da, men når du kommer ut i arbeidslivet og har fått de barna du skal ha har du mye lettere for å få fast jobb. Dessuten er du ferdig med alle avbrekkene fra faget og kan holde deg kontinuerlig oppdatert.

 

HI

 

[Bustehue]

oi, huskjøp er spennende vi kjøpte stort hus i sommer, tenkte ikke over før vi flyttet inn hvor mye ekstra vasking og rydding det kom til å bli hehe. Jeg tenker også at det er mannen som skal fri, men det er liksom ikke alle som tenker at man "trenger" å gifte seg nå til dags heller.

 

Godt poeng det med studiene. Tenker litt på at jeg ikke har lyst på kolikkbaby dagen før eksamen eller noe sånt, men er vel kanskje ikke akkurat det som er det største problemet. Alle sånne ting vet man jo uansett ikke før man har prøvd. :-)

 

 

[Anonym bruker]

Når du kommer ut i arbeidslivet tror jeg du finner ut at det tross alt var ganske fritt å være student. Tror ikke kolikkbaby kommer godt med uansett hvor man er i livet :-)

 

 

[Haugtussa82]

Jeg kjenner meg mye igjen i innlegget ditt. Jeg er 26 år, har samboer, hus, fast jobb, og ellers egentlig alt på plass for å kunne få barn. Men jeg eier ikke tålmodighet, og blir utmattet av bare noen minutter sammen med andres barn. Ikke er jeg særlig huslig av meg heller, har problemer med å holde huset ryddig, vaske klærne i tide osv... Så jeg er rett og slett bekymret for at jeg ikke egner meg som mor.

Samtidig har jeg veldig sterk omsorgsfølelese og har alltid ønsket meg barn, bare "ikke enda". Men nå begynner jeg å bli så klar som jeg kan bli, tror jeg. For tror ikke noe kommer til å endre seg, så det er nok bare å hoppe i det? Men skremmende er det...

Skulle også likt å vært gift først, men ser ingen tegn til at dèt er innenfor rekkevidde... *sukk*

 

 

[Huldretussa ' en av hver sort']

Tror nok det er helt normalt å tenke sån. Vil faktisk påstå at det kan være et sunnhetstegn. For det ER skummelt å få barn, som du sier selv får man jo ansvar for el lite vesen som er 100% avhengig av deg. Og når det kommer til at du ikke skal lykkes som mor tror jeg du bare skal slappe av, du har tydeligvis alle mulige forutsetninger for å lykkes. Husk at ikke noen er født "verdensmester", man vokser med rollen!