Jeg lengter etter noe mer...

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om det er graviditetshormoner som nekter å forlate kroppen eller hva det er, men jeg begynner å kjenne på en sterk lengsel. Etter hva? Jeg har mann, barn, hus, katt, jobb.... Egentlig burde jeg være lykkelig, ikke sant? Og jeg ER lykkelig. Men jeg er ikke tilfreds. Jeg kjenner på en uro. Mannen min og jeg er veldig ulike, og fra den dagen jeg flyttet inn hos han var det med den følelse at jeg kanskje kom til å flytte herfra alene en vakker dag. Også da jeg giftet meg tenkte jeg at det kan godt hende at jeg kommer til å skille meg en vakker dag. Det er alikevel verdt det. Mannen min har temperament, som aldri blir til fysisk vold, men jeg syns likevel det er slitsomt, fordi jeg er så ulik han, så rolig, gjør skriking og banning meg i dårlig humør. Merker at jeg begynner å ta etter han også, det hender at også jeg blir rasende og skriker og banner og slamrer med dørene. Det er godt å få ut sinne og frustrasjon, men jeg gjorde aldri slike ting tidligere... Mannen min blir også deprimert til tider, over jobbsituasjon f.eks, og det med rette, han har vært veldig uheldig. Men da blir også jeg deprimert, og det er utrolig slitsomt. Det skjer minst en gang i året, kanskje to og tre... Og han maser verre enn ei kjerring om hvor feit han er, mens det egentlig er jeg som burde være mest opptatt av det, da jeg har mye mer å ta av enn han. Greit nok det, men det blir stadig min feil at han ikke går ned i vekt, for jeg lager for mye mat, kjøper for mye godteri. Han har ikke selvinnsikt nok til å se at han selv velger å spise det han spiser. Eller kanskje er han rett og slett så sint på seg selv at han lar det gå ut over meg. Resultatet er i hvert fall det samme, jeg sitter og gråter etter nok en konfrontasjon. Av og til tenker jeg at nå som jeg endelig har fått det barnet jeg har lengtet etter hele livet kan jeg bare pakke og dra. Men jeg elsker jo mannen min. Han har mange, mange gode sider, mange flere enn negative. Han elsker kroppen min, selv om jeg ikke selv gjør det. Han er ikke gjerrig, han er kunnskapsrik og elsker å fortelle meg entusiastisk om ting han leser som han finner interessant. Han er så søt, og jeg elsker han. Jeg vet bare ikke om det er nok...

 

Kjenner jeg får dårlig samvittighet bare for å tenke disse tankene, jeg klarer ikke å dra fra han slik situasjonen er nå. Men lengselen er der.

[Anonym bruker]

Vondt å føle det slik...

 

Jeg har også hatt slike tanker innimellom. Men føler at jeg elsker ham i bunn og grunn. Jeg vet at jeg aldri kommer til å gå fra ham, og vi har det veldig bra sammen på tross av de tunge stundene som kommer fra tid til annen.

 

Jeg har begynt å si til min mann når han er sinna og kjefter, så spør jeg om dette er noen verdenskrise. Må vi lage en stor sak av dette? Kan vi ikke trekke litt luft og snakke om dette når vi har roet oss?

 

Det hjelper. Og jo mindre "krangling" jo bedre føler jeg at jeg har det. Så dette er kanskje noe dere kan jobbe med sammen.

 

Kanskje det er noe annet du trenger i livet ditt? Ikke en ny mann eller noe, men noe annet i tillegg til det du har? En hobby eller interesse du kan bruke litt tid på? Det er viktig å få realisert seg litt, ha noe som er sitt eget...

 

Jeg har nå bare slengt ut noen av mine tanker. Ønsker deg lykke til og håper du finner ut av dette!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar, "fint" å høre at jeg ikke er den eneste...

 

HI

[Anonym bruker]

Hvorfor tror du at du lengter etter noe uten mannen din?

Kanskje du lengter etter noe MED han?

Eller kanskje du må gjøre noe med DEG SELV?

Før du har det godt med deg selv, kan du ikke ha det godt med andre heller.

Og egentlig er vel familien din største resurs? Vær glad for den!