Et desperat rop om hjelp..

[Anonym bruker]

Jeg er kommet opp i en helt forferdlig situasjon.. Jeg har vært utro mot samboeren min, to ganger - like greit å si det først som sist. Sammen har vi en datter på 1 og 1/2. Det hele begynte vel egentlig lenge før hun ble født.. Han har hatt sex med en annen jente mens vi har vært sammen, men dette fant jeg ikke ut før over et år etter det hadde skjedd, samtidig som jeg fant ut at han over lengre tid hadde hatt den mest seksuelle kontakten man kan forestille seg over msn/sms/mms etc. med andre maaange andre jenter. Dette fant jeg tilfeldig ut da datteren vår var 4 mnd. Jeg har hele veien visst at han er eldig flørtete, og dette har vært vanskelig nok i seg selv, men dette tok kaka. Tanken på at, hvis jeg hadde funnet ut dette tidligere, så hadde kanskje ikke datteren vår blitt til, har plagd med ever since..

Etter den dagen har jeg ikke greid å stole på han, og jeg kan ikke si at han har gjort så mye for at jeg skulle greie det heller. Jeg kan heller ikke si at jeg tror at det som jeg, tilfeldigvis, fant ut, er det eneste han har gjort. Vi holdt den gang på å flytte fra hverandre, men jeg klarte bare ikke. I ettertid var det flere småepisoder med meldinger til/fra andre jenter, småting han har villet skjule fra meg osv. I tilleg gjor han det meget klart for meg at HAN ikke stolte på meg, og at grunnen til at han hadde gjort disse tingene vra fordi jeg ikke ga han nok (oppmerksomhet, sex etc.).

Dette var nok noe av grunnen til at jeg etter en fuktig kveld kysset med en annen mann. Dette er ca et år siden nå. Etter dette fortrengte jeg hele episoden, fordi jeg naturligvis var flau over det. Nå i sommer gjor jeg det igjen, gamle følelser blusset opp og det endte i et kyss (men ingenting mer) - kort fortalt. Poenget er at jeg på et eller annet tidspunkt bare "godtok" at det kanskje bare måtte være slik, at han flørtet rundt og kanskje gjor flere ting.. Men så igjen var det umulig for meg å tenke at livet skulle være slik, og det fikk meg inn på den stygge tanken om at what goes around comes around...

 

Nå har alle kort kommet på bordet, og han vil gå fra meg. Han er en veldig engasjert far, og mener at datteren vår får det mye bedre med han enn med meg (fordi jeg er et dårlig forbilde pga det jeg har gjort). Det må også tas med at han ikke tror at jeg har lagt alle kortene på bordet (noe jeg faktisk har..), og tar på en måte utgangspunkt i at jeg har hatt sex med flere menn etc etc når han snakker om hvor slem jeg har vært mot familien min. Jeg skjønner han veldig godt, men jeg bare aner ikke hva jeg skal gjøre. Han sier at det i allefall ikke er noen sjangse for oss så lenge jeg ikke legger alle kortene på bordet - men det er ikke flere kort å legge frem! Han har også nektet div venninner (som har barn som er lekekamerater med vår datter) av meg å ha kontakt med datteren vår, fordi (etter hans mening) de burde ha stoppet meg da jeg gjor disse tingene, og fordi de ikke gjorde dette så er de dårlige rollemodeller. Jeg forsøker å si at det er jeg, og ingen andre, som har skylda, men til ingen nytte. Jeg kunne skrevet i en evighet om dette, for det er så mye mer å si, men hvis det er noen som har noen råd for hva jeg skal gjøre, VÆR SÅ SNILL, skriv til meg!

 

Jeg vil bare ha et normalt forhold, der jeg kan stole såpass på partneren min at jeg respekterer han høyere enn å kunne flørte og kysse med andre menn. Mest av alt, jeg vil så gjerne ha kjæresten min tilbake..

[Mamma til Tiril]

Hvis du legger din "utroskap" på en vektskål og veier det opp mot din partners, hvem er dårligst rollemodell og bør ha dårligst samvittighet?

 

Jeg har et godt råd til deg: Få hjelp, støtte og kom deg ut nå... Du blir IKKE lykkelig i lengden, selv om du tror det nå. Men det er lett å si for meg nå, dette er noe du må finne ut inne i deg selv...

Orker du egentlig et liv der du må dele kjæresten din med andre kvinner hele tiden?

 

Var ikke kanskje kyssene et resultat av noe, et savn etter noe? Ikke bare en skitten greie å bli flau av etterpå?

 

La aldri noen tråkke på deg Du er verdt så mye mer enn det, husk på det!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Det var veldig godt å lese noen røstende ord:)

..Og jeg er enig med deg i det du sier, det er egenlig det verste. På mange måter føler jeg at jeg må holde ut fordi det er jeg som har gjort noe dumt nå sist.

En annen ting er at han faktisk HAR forandret seg en del. Jeg klarer å se det, men samtidig klarer jeg ikke, og hr i allefall ikke tidligere klart, å forstå det fullstendig. Det vil alltid være en tvil i meg. Når man har blitt lurt en gang, vil man foralltid tenke "men enn hvis det skjer igjen....". Og nå står samboeren min i samme situasjonen. Han føler seg lurt og sveket.

Uansett, spørsmålet er om jeg greier å leve med:

-den dårlige samvittigheten,

-beskyldningene om å være en dårlig rollemodell,

-det å ikke kunne ha kontakt med gamle (nære) venner som han ikke liker lenger pga av at han tror de "lot" meg være utro uten å gripe inn (noe som ikke var tilfelle fordi de ikke var tilstede da dette skjedde, men det tror jo ikke han på),

-det å vite at hele hans familie vet om min utroskap og ikke hans, og ser på meg som familiens sorte får og den som fikk deres sønns psyke ned på bunn - og dermed, enda mer dårlig samvittighet.

(måtte ta det i stikkordsform, ble så lang setning:p)

 

Klarer jeg å leve med dette??

 

Hr du opplevd noe liknende forresten?

 

Igjen, takk for at du svarte meg, og ha en fin dag alle som leser dette:)

[Anonym bruker]

Han gjør det som så mange har gjort før ham og sikkert mange kommer til å gjøre etter ham. Han kjører sin egen dårlige samvittighet rett over på deg og lar deg ta skylden for alt som har skjedd.

 

Han høres ut som en dominerende fyr som er følelsesmessig veldig umoden og som ikke klarer å ta ansvar for egne handlinger.

 

Du høres ut som en som har blitt såret og som i et øyeblikks ubetenksomhet (x2) begikk en handling du senere har hatt fryktelige kvaler over.

 

Men om man veier opp mot hverandre hvordan dere velger å takle dette i etterkant, så synes jeg han viser seg som en usympatisk egoist, som ikke fortjener en så samvittighetsfull jente som deg.

 

Når han i tillegg nekter deg å være sammen med dine venninner på det tynneste grunnlag, så fremstår han som en dust i tillegg.

 

Og hvem ønsker vel å tilbringe et helt liv sammen med en usympatisk egoist av en dust?

 

Bestill time hos familierådgivning/familievernkontoret. Tror du kan få mye ut av det ved å ha en tredjeperson til stede. Og forhåpentligvis kan han også få opp øynene for egen oppførsel. Om ikke, så kan man iallefall få hjelp til å sette ord på ting og kanskje få noen gode råd på veien. Om den skal tråkkes sammen eller hver for seg.

 

Jeg håper for din del at du oppdager hvem han virkelig er. Og jeg tror kanskje du kan få det bedre uten ham å drasse på.

 

Lykke til og ikke la hans dritt bli ditt ansvar.

[Anonym bruker]

Det høres nesten ut som om du kjenner han.. skummelt. Takk for svar, og beklager at jeg selv er så treg å svare.

 

Jeg har bestilt time hos familierådgiver, og gleder meg til å komme dit - uansett hva det måtte resultere i. Bare det å få en tredjeperson, som du nevner, til å se på saken.. Når man lever med en ekstremt sta og sterk personlighet, kan man av og til bli veldig usikker på sine egne prinsipper om hva som er rett og galt, rettferdig og urettferdig. Jeg er i den situasjonen nå. Av og til tenker jeg: "kanskje har han rett...?" når han kommer med idéer, meninger og standpunkt som ikke har falt meg inn før.

 

Men jeg VET at det er så utrooolig mye han sier bare for å si det - fordi han er sta, trenger noe å si iMOT meg, TA meg på noe. Og dét er irriterende. Han greier ikke å være rasjonell. Men det er vel et kjent problem i slike saker.

 

Det som er det vanskeligste for meg nå er tanken på at: hvis/når han ser at jeg ikke "prøver" mer (prøver å få han tilbake, viser at jeg har dårlig samvittighet, er lei meg for det jeg har gjort, viser at han er den eeeneste for meg osv osv), DA vil ha i allefall være sikker på at det er noe meg og han mer. Og da vil han legge hele skylden på meg for at det ble slutt. For det første vil han si at jeg gjorde ditt og datt og dermed f***a det til, og for det andre vil han si "og så prøvde hun ikke en gang å få meg tilbake etter det....". Det plager meg veldig, for jeg vet at det vil følge oss, og at det kommer til å rettferdiggjøre (for han) hvis han skulle føle for å proklamere at han er en bedre forelder enn meg, et bedre menneske enn meg osv osv..

 

I mitt hode ser jeg et mye større bilde. Det er kanskje feigt å tenke sånn og ikke bare si "ja, jeg gjorde noe dumt, og det er MIN, og ingen annens feil". Men det ER faktisk et større bilde. Jeg kan si med SIKKERHET at jeg ikke ville gjort disse tingene hvis det ikke hadde vært forr at jeg slet med tanker etter det han gjorde. Og jeg si med SIKKERHET at jeg hadde kjempet en million gang hardere for han og for forholdet hvis vi i utgangspunktet hadde hatt en sunnt og trygt forhold til hverandre, og hvis han i utgangspunktet var "verdens snilleste" mot meg. Men slik var/er det bare ikke...

 

Han blir uansett ikke å se det slik noen sinne. Han "vet" at han er en mye bedre forelder enn meg, at han kommer til å finne en mye bedre kjærest enn meg, at han kommer til å lykkes bedre enn meg, at han kommer til å være trofast mot sin fremtidige (i motsetning til meg kan skjønne), og at jeg kommer til å savne han, mens han kommer til å komme over meg ganske raskt.. Og dette går han rundt å forteller meg! Jeg syns det er langt fra rimelig, og skikkelig lavmål, men jeg orker ikke å si noe. Hva hjelper det uansett. Han kommer alltid til å være så sta som han er.... Synes bare det hele er trist!

 

Hilsen lille meg!