Blir så provosert!!!!

[Anonym bruker]

I disse tider ruller en spot over tv med oppfordring om å bli fadder... Ja, for mange barn har det fælt, og har ikke bedt om å bli født, sies det. Enn hvis myndighetene kunne fått ut fingeren da, så kunne de barna blitt adoptert de, og fått et mye bedre liv. Neida, papirmølla må ta tid vettu.... Å, jeg blir provosert kjenner jeg!!!!!!!!!!

[Anonym bruker]

Det er ikke bare å få dem adoptert. Det er mange grunner til at barn ikke blir aktuelle for adopsjon. Noen har kanskje familie som bor i nærheten som de vil ha kontakt med, men familien klarer ikke ta vare på barna. Mange barn blir født med hiv og de vil ikke bli godkjent for adopsjon. Mange mister foreldrene når de blir litt eldre og da er de ikke lenger aktuelle for adopsjon. Ofte er det beste å ikke dele opp søsken, men la dem vokse opp sammen.

Det er ikke papirmølla som gjør at barn bor i f.eks sos-barnebyer. Det er like mye papirarbeid å ha dem der pluss det koster penger.

 

Ville du adoptert en søskenflokk på 4 barn mellom 2 og 8 år med hiv?

 

 

[snøfilla - mamma til 2]

"Ville du adoptert en søskenflokk på 4 barn mellom 2 og 8 år med hiv?"

 

- Svar: JA!

[Gjest]

Ja hvorfor ikke?

[Anonym bruker]

Hvorfor ikke?

 

Fordi hiv smitter og dere kan bli smittet og dø fra familien deres for eksempel. Tror ikke dere er klar over problematikken når et barn på 8 år som ikke kan språket og er syk skal plutselig flytte inn i familien deres.

 

Tror ikke helt dere klare se hva det faktisk krever. Dere tenker bare på de stakkars barna, men ikke på hva oppgaven faktisk går ut på.

 

Hvis dere absolutt vil hjelpe barn så hvorfor er dere ikke fosterhjem? Det finnes tusenvis av barn og ungdom i Norge som trenger en familie. Hva med å begynne med å redde de barna som bor der du bor før dere prøver å redde verden?

[snøfilla - mamma til 2]

Tja... Jeg syned det er viktig å hjelpe barn som lider uansett jeg - enten om de er her "hjemme" eller "der ute". Og å adopotere er tross alt ikke sosialarbeid, det handler ikke om å redde noen - men om å bli en familie, med de glede, sorger, opp- og nedturer det medfører.

 

 

[Anonym bruker]

Det er helt klart viktig å hjelpe barn som lider, og derfor bidrar jeg med noen kroner til land og hjelpeorganisasjoner som behøver min pengestøtte til ulike formål. Men når jeg adopterer, så vil jeg helst adoptere et friskt barn, eller i det minste et barn som kan leve et godt, ”normalt” og langt liv dersom det får nødvendig behandling, hvilket ikke er tilfelle om man er HIV-smittet. Så nei, jeg ville ikke adoptere barn med HIV.

[snøfilla - mamma til 2]

Diskusjonen er forsåvidt uinteressant, for det er jo ikke lov å adoptere barn med HIV (eller andre alvorlige sykdommer).

[Anonym bruker]

Skjønner du ikke har helt greie på hvordan HIV smitter.

Og det finnes gode medisiner for mennesker med HIV i dag, så har man HIV i Norge i dag, kan man leve et langt og godt liv.

[Anonym bruker]

"''barn som kan leve et godt, ”normalt” og langt liv dersom det får nødvendig behandling, hvilket ikke er tilfelle om man er HIV-smittet. ''

 

Det er så mye uvitenhet om HIV desverre. Det er ikke stort problem å leve med HIV i Norge i dag. Det er gode medisiner for HIV i dag, og det skal veldig mye til for å utvikle AIDS.

 

Man kan leve et godt og langt liv med HIV i dag, bare man følger opp behandlingen.

 

Den største utfordringen for HIVpasienter i dag, er alle fordommene, og all uvitenheten som bl.a kommer fram i denne tråen.

[Anonym bruker]

Det er faktisk mulig å adoptere et barn med HIV, men det er meget sjeldent det skjer. Man må godkjennes av Faglig utvalg for å få adoptere et barn med alvorlige diagnoser, men det er fullt mulig å bli godkjent!

[Anonym bruker]

Er selv adoptert, men kom til Norge når jeg var rundt 5 måneder. Bare det lille halvåretåret jeg ikke bodde her hadde så fryktelig mye å si for mitt sosiale liv for å nevne noe. Jeg slet i mange år med å ta igjen hva gjevnaldrende hadde fått fra fødselen av. Kan dere tenke dere hvor tilbakesatt en 8 åring vil bli? Har mange adoptivvenner, bl.a ei jente som kom til Norge når hun var 8. Da hun var 18 år gammel hadde hun en tankegang som en 12 åring, fordi hun ikke var blitt stimulert i like stor grad som hennes gjevnaldrende. I tillegg kunne hun ikke språket, hun snakket bare hindi, og det tok nesten halvannet år før hun begynte å skjønne de små finessene vi har i språket. Slik vil det ofte bli om man adopterer barn som er så og så gamle. Og jeg kan love dere at det ikke er kult å være "sosial tilbakestående". Er både tøft og vanskelig, og i tillegg er man "anderledes nok som det er".

 

Når et barn har mistet foreldrene sine, skal man da ta dem bort fra alt og alle de kjenner i tilegg? Det er traumatisk nok for barnet å miste mamma og pappa, og så skal man fjerne alt de synes er trygt og kjent etterpå? Barnet har rett og slett ikke godt av det.

 

Når det kommer til hivproblematikken så skjønner jeg kjempegodt at mange vil ta til seg barn med hiv, selvfølgelig, hvorfor ikke? MEN igjen, barnets beste. I Afrika for eks så er hiv såpass vanlig at man ikke blir sett ned på om man har det. Tenk på hvordan det vil bli her hjemme i Norge. Folk flest har fordommer, og det vil alltid på et eller annet tidspunkt komme ut at vedkommende har hiv, og da kan livssituasjonen til barnet bli helt grusom.

 

Prøv å sett dere litt inn i dette, når det kommer til å være anderledes pga adopsjon osv så vet jeg hva jeg snakker om, og har du ikke opplevd det samme som meg, så har du absolutt ingen anelse om hvor tungt det er. (selv om jeg er glad for at jeg er adoptert da, selvfølgelig. Men om dere spør om jeg har hatt en lett oppvekst, så ler jeg dere midt oppi trynet)

 

Jente 20

[Anonym bruker]

"Er selv adoptert, men kom til Norge når jeg var rundt 5 måneder. Bare det lille halvåretåret jeg ikke bodde her hadde så fryktelig mye å si for mitt sosiale liv for å nevne noe. Jeg slet i mange år med å ta igjen hva gjevnaldrende hadde fått fra fødselen av."

 

Jeg tror det ofte er lett å legge skylden på adopsjonen når adopterte får problemer... Jeg kan ikke si at ikke du har rett, men jeg kjenner til mange ikke adopterte som har slitt med de samme problemen, og de har ingen adopsjon å skylde på.

 

 

"Når et barn har mistet foreldrene sine, skal man da ta dem bort fra alt og alle de kjenner i tilegg? Det er traumatisk nok for barnet å miste mamma og pappa, og så skal man fjerne alt de synes er trygt og kjent etterpå? Barnet har rett og slett ikke godt av det."

 

Hvis alternativet er barnehjem, så er adopsjon et bedre valg!

 

"Når det kommer til hivproblematikken så skjønner jeg kjempegodt at mange vil ta til seg barn med hiv, selvfølgelig, hvorfor ikke? MEN igjen, barnets beste. I Afrika for eks så er hiv såpass vanlig at man ikke blir sett ned på om man har det. Tenk på hvordan det vil bli her hjemme i Norge. Folk flest har fordommer, og det vil alltid på et eller annet tidspunkt komme ut at vedkommende har hiv, og da kan livssituasjonen til barnet bli helt grusom."

 

Er ikke enig med deg der heller jeg... Igjen, hvis alternativet for et HIVpositivt barn er å vokse opp på barnehjem, så mener jeg det er bedre å få en familie som vil elske det, uansett diagnose.

Hva med heller å begynne med seg selv, å snu negative holdninger til HIVpositive. Skal man heller la være å gi barnet en adoptivfamilie, for å slippe å ta sjansen på at barnet kan få det vanskelig om omgivelsene får vite at barnet har HIV?

 

"Prøv å sett dere litt inn i dette, når det kommer til å være anderledes pga adopsjon osv så vet jeg hva jeg snakker om, og har du ikke opplevd det samme som meg, så har du absolutt ingen anelse om hvor tungt det er. (selv om jeg er glad for at jeg er adoptert da, selvfølgelig. Men om dere spør om jeg har hatt en lett oppvekst, så ler jeg dere midt oppi trynet)"

 

Det er trist at du har hatt en vanskelig oppvekst som adoptert. Men du må ikke tro at alle adopterte har hatt det likt. Jeg er ikke adoptert, men jeg ble mobbet i barndommen. Så jeg har også hatt mine tunge stunder.

Jeg tror mye handler om at vi som foreldre må jobbe med å gi barna godt selvbilde og god selvtillit. Bygge opp barna, slik at de kan greie å stå i mot mobbing, og stygge blikk og kommentarer fra omverdenen.

Gi barna trygghet og kjælighet.

Alt dette er viktig uansett og barna er adoptert eller egenfødt!