det er bare trist.

[Prosjekt_baby84]

Det er så vondt. Nå har jeg vært klar så innmari lenge... Og vi har snakket om at det kanskje skal skje i løpet av høsten, fra oktober og utover. Men han greier enda ikke å gi meg et svar.. Han sier bare at han ikke er 100 % klar og at han ikke vet hvorfor... Uff... det er det eneste jeg tenker på om dagen, klarer nesten ikke konsentrere meg om noe annet... Hva er det han er så redd for?? Jeg fatter ikke... Jeg har vært tålmodig lenge, men nå har jeg snart ikke mer igjen... Helt tom... Og jeg blir bare trist av det... Kjenner i tillegg at jeg er litt sint på han. Klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor, kanskje fordi han ikke kan gi meg det jeg ønsker mest her i verden...

 

Noen som kjenner seg igjen i disse følelsene?

[Anonym bruker]

Hei Drømmer.... Jeg skjønner veldig veldig godt hvordan du har det! Det er så absolutt ikke enkelt å gå rundt med en drøm som dere ikke begge to deler. Jeg har hatt det sånn i flere år. I perioder kunne jeg begynne å grine bare jeg så en pepperkake feks, tenkte da på at jeg hadde så lyst på noen småtroll som kunne sitte å bake pepperkakehus med meg og pappa'n... Bare sånne små ting hele tida som fikk assosiasjonene til å jobbe hardt! Og fikk ingen forståelse fra sambo i det hele tatt, dette var ikke noe han klarte å sette seg inn i overhodet! Vi kranglet, han dro seg unna, jeg gråt. Huff det var en fæl periode. Spesielt når han plutselig sa han kom til å være klar da og da, men så trakk han det tilbake! Nå har vi vært sammen i 4 år og det har vært framgang, litt etter litt. Nå vet ikke jeg hvordan mannen din er, men de fleste mannfolk kan ikke fordra masing. dette med baby er noe mannen din nok må finne ut litt på egenhånd, men dessverre tar det lengre tid for noen enn for andre! Jeg har ikke så mange andre råd enn at man må være tålmodig, men likevel vise ham at dette er noe du ønsker mer enn alt! Fin balansegang som er langt fra enkel.

Jeg og sambo er ikke i mål ennå, men jeg har i alle fall slutta på pilla og lurer faktisk litt på om jeg kanskje kan være gravid etter at jeg feilberegna el litt og begynte med kondomen litt seint i denne syklusen. Og jeg aner ikke hva jeg skal si til sambo om jeg får positiv test om en ukes tid... Men samtidig håper jeg det så inderlig at den skal være positiv. Æh, jeg vet ikke helt hva jeg skal si jeg, men det aller viktigste er at man kan prate om det og det tok oss nesten 4 år før jeg og sambo klarte å ha en "normal" samtale om temaet...

 

Hvor gammel er du og mannen din forresten?

[Anonym bruker]

Heisann.. Må si jeg vet godt hva du prater om!

Jeg er selv nesten tom for tolmodighet, jeg maste selv i et og et halvt år! Men; han har aldri blitt lei av maset mitt. Jeg las om ei innpå her som var blitt forlatt av typen fordi han ikke var klar for barn, for hun var klar og ville ha nå. Jeg spurte om han var lei av masinga mi, og at jeg hadde hørt om en som gikk fra dama si pga det. Men da flirte han bare og sa at han har blitt vandt til masinga..

 

Jeg tenker at.. hva hvis noen prøvde å presse meg til å gjøre noe jeg ikke ville/var klar for enda.. hvordan ville jeg selv reagert? Tenk over dette spørsmålet noen ganger, for du kommer garantert til å tenke at det hadde ikke du heller likt! Jeg har ikke mast siste mndene, for jeg har innsett at å mase på han angående et så stort valg, er rett og slett stygt gjort.. Det er ikke bra, verken for den ene eller den andre. Synes egentlig jeg har meg selv å takke for de gangene jeg ble forbannet og sint på han fordi han aldri blir klar. For jeg vet... at den dagen han blir klar, så er det faen meg verdt å vente på!

[blirjegsnartmamma]

Hva med å prøve å si at det sikkert tar lang tid å bli gravid, så dere like gjerne kan begynne å prøve nå?

 

Kanskje han synes det er bedre da?

Kan tenkes at han ser for seg at dere har barn om 10 mnd fra idag! Og det kan jo være litt skummelt for enhver

[blirjegsnartmamma]

Den ble lagret litt tidlig..

 

Det hjalp hvertfall med mannen min, og nå har vi prøvd i nesten 1 år.. Han savner barn like mye som meg nå, og ble veldig fort klar når det ikke kom noe iløpet av de første 2 mnd..

[Prosjekt_baby84]

Jeg er 24, han er 25. Vi er ikke gift, samboere. Vært sammen i 4,5 år

 

Jeg vet at masing ikke funker. Tror han trenger tid til å tenke på dette litt for seg selv. Og det er helt greit. Jeg var veldig utafor da jeg skrev innlegget. Vi er ikke langt unna mål, men ting skjer ikke helt så fort som jeg gjerne skulle hatt det til.. hehehe.. sikkert typisk for mange det.

Men om det har gått en stund og jeg ikke har mast, så sier han at han savner at jeg maser.. For et rart dyr...

Han kommer etter, det vet jeg. Tror jeg må senke skuldrene og kose meg den tiden det bare er oss.. For det er nydelig det også

 

Takk for støttende svar.

 

Klemmer til alle babysyke der ute:)

[Anonym bruker]

Slik er det her også, ting går ikke så fort jeg vil ha det til. Sambo sier at med meg skulle det vel helst skjedd i går:p men din sambo er jo tydelig på gli! Dere er der snart! masse masse lykke til=)

[iiiise]

Er akkurat i samme situasjon å føler akkurat d du beskriver... Man får ikke et ordentlig svar.. Og jeg tror rett og slett ikke menn blir like "klar" for barn som det vi kvinnene blir.. vi har det mere i oss fra vi er små å har en morsfølelse som er så sterk! Så prøver å si at siden vi har snakket om dette en god stund nå, blir han ikke mere kler om det går noen måneder.. men alt kommer naturlig etter hvert! Han venner seg til tanken og gleder seg etter hvert som magen vokser, å veeet så godt at han blir kjempe gla den dagen jeg blir gravid. men han tørr liksom ikke å ta det neste steget... vanskelig å vente når man er sååå klar!! kjenner jeg nesten er sur og sint innimellom jeg også helt uten grunn..ønsker jo ikke å være slik, men det er så vondt å ha et så strekt ønske!! ALLE er jo gravid irundt oss... føles sånn! å det du sa om å føle seg tom, det er en følelse jeg iallefall kjenner igjen.. mange dager er jeg bare helt tom å trist...

 

Håper ting snur for oss snart.... det er iallefall en vanskelig tid dette synes jeg.. tungt..

[mooch]

Mannen min og jeg var der dere er for noen år siden. Bortsett fra at han ikke var sikker på om han ville ha barn i det hele tatt. Jeg krevde et svar siden jeg ikke kunne tenke meg å leve uten barn. Det var noen helt forferdelige dager, men vi ble enige om at han skulle snakke med noen kompiser som hadde barn og som fremdeles kunne gjøre en del gutte-ting. Han kom tilbake noen dager senere og sa at jo, han kunne tenke seg å få barn, men han trengte litt mer tid. (alternativet hadde vært at jeg hadde gått fra ham. Hardt og grusomt, men å leve med en mann som ikke ville ha barn med me hadde gjort meg bitter i lengden).

 

Så jeg sluttet å mase i et halvt år før jeg tok det opp som et spørsmål, og vi ble enige om å prøve å lage et vår-barn. Ble gravide øyeblikkelig og det ble desember i stedet... uups. MEN: han er nå en fantastisk pappa til gutten vår og det var han som foreslo at vi skulle sette igang med nr. 2. :-)

 

Jeg er ikke noe for ultimatum, ihvertfall hvis man ikke mener det man sier. Men, i noen tilfeller så er det nødvendig. På den annen side så kjenner jeg ham godt nok til å vite at han ikke hadde gått med på å få barn bare for å please meg, da hadde han heller gått selv.