Til dere som har opplevd utroskap - gladpost

[Anonym bruker]

Hei!

 

Jeg var gjennom en forferdelig tung tid for en stund siden etter at samboeren min var utro med ei tenåringsjente. Ikke gøy. Og det første jeg gjorde var å flytte ut. Men så flyttet jeg inn igjen. For jeg var ikke klar for å gi slipp på ham, og jeg hadde kloke mennesker rundt meg som ba meg tenke meg om flere ganger. Jeg skjønte at jeg hadde bidratt til å slite ned parforholdet til et punkt der vi var like ved å miste hverandre da det skjedde. Jeg måtte gå mange runder med meg selv før jeg innså at jeg faktisk kan velge å fortsette sammen med ham uten å unnskylde eller akseptere det han har gjort, og at det å sette strek over det vonde ikke er det samme som å si at det var greit å gjøre det.

 

Å tilgi har ingenting med aksept av handlingen å gjøre, det handler om å si at jeg vil ha deg i livet mitt ***likevel***, fordi du er så mye mer enn denne tunge tida og denne (vanvittig) dårlige oppførselen.

 

Og nå har vi det godt sammen på en måte vi ikke har hatt på lenge. Alt er ikke over, jeg har fortsatt tunge stunder. Det kommer jeg sikkert til å ha i mange måneder framover, kanskje år. Men det er lengre mellom dem, og de er mer håndterbare, allerede.

 

Jeg sier ikke at alle som har blitt bedratt bør bite tenna sammen og fortsette. Men jeg ser så mange av dere som skriver her som står midt oppi alt det vonde og egentlig har lyst til å fortsette, men stoltheten har fått seg en så vond knekk at det er vanskelig. Det skjønner jeg kjempegodt. Men livet er så langt. Ikke ta forhastede avgjørelser.

 

Jeg har hørt om så mange som har angret i ettertid på at de har gått - mora til ei venninne av meg brukte ti år på skjønne at hun også hadde bidratt til at forholdet var blitt dårlig. Kjemp for det dere har kjært, jenter! Ikke gi dere før dere har prøvd!

 

Det som hjalp meg mest, foruten parterapi og å snakke med alle jeg kjenner om det, var å lese om utroskap. Utro av Frode Thuen, beyondaffairs.com (utrolig bra for den som vil videre sammen med kjæresten sin) og The Secret Life of a Slummy Mummy (lettlest, morsom bok). Og så har jeg begynt å bruke mer penger på mitt eget utseende. Ikke for samboeren min sin skyld (hun han var utro med så forøvrig helt alminnelig ut, ikke penere enn meg), men for min egen del. Jeg merker at jeg har det bedre når jeg er penere - og i denne tida har jeg trengt alt som har gjort livet lettere. Komiserier på TV, turer i frisk luft, god mat, samtaler med gamle venner, tegneserier, strikketøy, alt som gjennom livet har gjort meg glad har jeg tatt fram igjen.

 

Samboeren min har vært utålmodig, frustrert, grått og skreket til meg. Som han sa: Du må leve med at du har blitt sviktet. Men jeg må leve med at jeg har sviktet, og det er virkelig ikke lett det heller.

 

Nå hører det med til historien at min kjæreste er en uvanlig bra mann som har hatt det uvanlig tøft i en periode der vi i tillegg hadde det dårlig i parforholdet, og da skjedde dette. Det er også et vesentlig poeng (og jeg innser at jeg er heldig i så måte) at han ikke har hatt noen følelser for henne og han kuttet henne ut med en gang etterpå. Og han har gjort opp for seg. Han har gått botsgang og tålt gapestokken jeg har satt ham i og han har bedt foreldrene og søsknene mine om unnskyldning (og meg, selvfølgelig. Mange ganger. Men ikke halvparten så ofte eller så mange ganger som jeg skulle ønske underveis).

 

Men de er vel ikke verdens verste menn deres heller? Dere har jo falt for dem og fått barn med dem? Alle kan gjøre feil, så banalt det enn høres ut. Da dette skjedde meg, fortalte jeg om det til kameratene mine (jeg har en håndfull gode guttevenner), og selv de beste mennene jeg kjenner har gjort lignende ting. De man minst skulle kunne vente det av. Og det er ikke sånn at de dermed er notorisk utro. Snarere tvert imot, har man gått på en smell er det lettere å styre unna, dersom alt har kommet for en dag og man har hatt et oppgjør.

 

Ikke alle forhold fortjener en ny sjanse, men jeg kan love dere at ting ser annerledes ut litt i ettertid. Ikke gjør noe dere angrer på. Lykke til, alle sammen.

[malingus]

Så utrolig bra skrevet!

Stående applaus er på sin plass her!

[Anonym bruker]

nææh... skeptisk...

[malingus]

Hva er du skeptisk til? At det går an å kjempe for forholdet en er i, i stede for å stikke av med en gang?

[Anonym bruker]

Godt å høre at det finnes håp for oss "som har sviktet og gjort vondt til mannen".Jeg er midt i en stor ektesakpskrise( innlegget"hadde et forhold, ble avslørt......)hvor mannen min bor fortsatt sammen med meg og 3 barn(sa tidl om han flytter ut da blir det mer og mer "likegyldig" for ham og om han skal finne ut om han vil vider og kan leve med det j har gjort må han være hjemme).Jeg vil så gjerne ha ham tilbake og angrer skikkelig og tåler mye "turbulent humør" hos ham:-(

Det har j fortjent og selv om jeg også slter mye, sover dårlig og har mye vondt for å se ham at han sliter også vil jeg så gjerne at vi fortsetter sammen(har vært på terapi 2 ganger).Men han sier at han ville tilbake hjem "BARE" forid han vil selv først og fremst være "normal igjen" og kunne fungere som pappa og på jobb.Om han fortsetter med meg og hvor lenge det skal gå vet han ikke........DErmed føler jeg at han "med vilje" vil ha kun negativer tanker; jeg hører hver dag(og gråter masse) alle mulige drittord om meg og er trist og lei meg.......samtidig sier han at han vil at jeg er glad og bli (slik at han vet hva han "velger" og det hjlper ham neppe om jeg er lei meg.?!)

PÅ den måten som han "behanlder" meg er det ikke så lett å være "bli og glad" og selv om jeg har så mye lyst for å vise til ham at jeg elsker ham og vil gi ham klem/kyss måten han "sier ting til meg hver kveld" gjør nettopp "det mostsatte"; dvs det blir nesten "avvisende effekt" av hans "handling" og ord:-(

Jeg må "nesten tvinge meg" for å gå bort til ham og smile til ham selv om jeg innerst inni har lyst til det.Det er så vanskelig..........antar at det er fordi jeg har nå sagt alt, jeg angrer men føler at det her fører til ingen "framgang"; men han har liksom "absolut lov og rett" for å gjøre alt han vil, mens "det hvordan jeg ser på det" er mitt problem:-(

Vil ikke miste ham og ungene og kan ikke tenke meg livet uten ham(den andre har jeg glemt liksom "over natta"; jeg så slet så mye for å gjøre slutt, men det fordi jeg trengte bare prat og oppmerksomhet" hos han jeg hadde forhold til og ikke det "fysiske").

Hvordan kan jeg si til ham at det han gjør er ikke riktig og at det øddelegger alt det "gode" vi av og til får hjemme........?Hvordan for ikke gjøre ham forbannet og at han sier da at han går fra meg siden jeg ikke kan "tåle" hans ord? Mener det må man slutte med og det er nok at alt rundt oss "minner" oss på at jeg har gjort "det"; kan det av og til bli litt slutt på det..........litt iallefall....noen ganger føler at han med vilje går og leser mine mail eller ser på felles bilder fra perioden da vi hadde det fint og supert(og det hadde vi og alt jeg gjorde gjorde jeg 100% sammen med mannen min fordi jeg elsker ham og har aldri tenkt å forlate ham pga han andre) og sier deretter "hvordan kunne du....etc etc" og det er heller ikke så lett å forklare..........

Er så bekymret............