Klar=) Skrevet 29. september 2008 #1 Skrevet 29. september 2008 Er det noen av dere som var/er veldig utenfor og trøtt første ukene av graviditeten? Siste uken har jeg vært så utrolig trett. Kunne sovet døgnet rundt og jeg er så utenfor og lei meg rett og slett. Orker ingenting.. Skikkelig deprimert!!
Vannmann35 Skrevet 29. september 2008 #2 Skrevet 29. september 2008 Kjenner meg litt igjen her - jeg har vært usedvanlig trøtt, selv om jeg sover mer enn nok. Sover dårlig om nettene da, har mye rare drømmer... Er ikke deprimert da, bare uopplagt og har lite energi. Kroppen er jo full av hormoner og store endringer er på gang, så det er nok ikke så rart at man får en form for reaksjon :-)
snuppene 09 og 11 Skrevet 29. september 2008 #3 Skrevet 29. september 2008 føler meg veldig igjen ja... trøtt og uopplagt. ikke samme humør som jeg pleier da jeg føler meg så trøtt hele tiden. Har fått 50% sykemelding pga trøttheten. sover dårlig om nettene jeg oxo. mange rare drømmer... og så må jeg tisse mange ganger i løpet av natta... så gleder meg til energien kommer tilbake:-)
Gjest Skrevet 29. september 2008 #4 Skrevet 29. september 2008 føler jeg ikke gjør stort enn å sove og jobbe jeg.. er konstant trøtt.. er i uke 9 nå, håper det blir bedre etterhvert... el jeg vet jo det, men det føles så lenge til
LillaGorilla♥♥ Skrevet 29. september 2008 #5 Skrevet 29. september 2008 absolutt. Kunne sovet dager i strekk tror jeg. humøret er bra, men jeg er utafor og sliten hele tiden. Har lagt meg rundt kl 21-22 hver dag i det siste, men er like trøtt.
Vil Skrevet 29. september 2008 #6 Skrevet 29. september 2008 Huff ja, jeg har hatt det på samme måte. Har isolert meg, følt meg liten, dum og mislykket osv osv. Jeg ble nesten lettet i dag da det hele bikket over til at jeg faktisk begynte å grine over helt idiotiske ting, (glemte feks å kjøpe mariekjeks på butikken...hehe). Dermed innså jeg at dette er totalt hormon-relatert, mens jeg forrige uke følte meg "normal men uttafor". Når det blir så voldsomt klarer man jo ikke å ta seg selv seriøst, ikke mens gråten står engang. Tror skyene letter litt etterhvert, og i mellomtiden forsøker jeg å holde en rasjonell armlengdes avstand til de følelsesmessige toppene som kommer. Og søvn? Ja, så mye som mulig.. Herre jemini. Her er det bare å bite seg fast.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå