Jeg som sa nei!

[Anonym bruker]

Tydeligvis har jeg vært helt fjott i hue mitt? Har fått en del pepper, og kan skjønne det. Så vil gjerne utdype litt mer:

 

Han vil gifte seg NÅ, gjerne på et kontor. Han sier vi kan ta en fest senere (noe som kommer til å bli utsatt i lang lang tid… om skjer kanskje aldri kjenner jeg oss rett..). Han vet også hvorfor jeg sa nei, og han ble ikke lei seg eller noe. Hadde han fridd for de ”riktige” grunnene, ville jeg nok ikke nølt.

 

Vi har tidligere vært enige om å gifte oss om et par år, så syntes det ble sånn stress plutselig, og føles som han spurte av helt feil grunn… (formelle årsaker) Han sa: skal vi ikke bare gifte oss, mens han så på tv. Jeg bryr meg ikke så mye hvordan han frir, bare han ser meg i øynene og faktisk spør meg på en ordentlig måte. Ikke bare slenge det ut sånn midt under mythbusters… Og ikke engang høre hva jeg svarer fordi han er helt oppslukt av tv’n… Følte meg ikke særlig verdsatt…

 

Jeg trenger ikke et dyrt og stort bryllup. Men vi har fantasert om dette litt sammen. Og han var den som ville ha det STORT. Jeg ønsker meg mest bare en hvit nydelig kjole, gå nedover kirkegulvet med min far, og samle våre nærmeste til en fest på det lokale grendehuset (det er mitt drømmebryllup)… Jeg har slitt med vekta lenge, og holder på å få bukt med den nå. Jeg har brukt som motivasjon for slankingen hvor flott jeg vil bli når vi en dag gifter oss. Sommerbryllup er mest fordi det er praktisk…

 

Så døm meg dere jenter, men dere vet ikke alt…

 

[Anonym bruker]

Jeg synes det er godt å være gift.

 

Bryllupsfest bryr jeg meg ikke om - derfor hadde vi bare en liten sammenkomst hjemme.

 

Og apropos fest, har man bodd i sammen år ut og år inn, er det egentlig noen forskjell på å feire fem-års bryllupsdag og 0-års bryllupsdag? Man kan jo egentlig arrangere den samme festen til begge anledninger. Å innvitere til 5-års byllupsdag er bare hakket mer originalt... :-)

 

Nå kommer det jo ikke helt klart frem hva de feile formelle årsakene til at mannen din vil gifte seg er. Kanksje han bare har funnet ut at han synes det er viktigere å være gift enn å gifte seg?

 

[Anonym bruker]

Det er det han har... Han har funnet ut at det er gunstigere for ham å være gift om vi skulle gå fra hverandre mht rettigheter til barna... Og dette med arv (som jo snart ikke har betydning lenger).

 

Det er noen investeringer vi skal gjøre som står i hans navn, og han mener det er best at vi er gift da... (jeg er ikke enig, for dette kan løses med samboeravtale)

 

Jeg er en helt ordinær jente, som aldri har fått noen spesiell oppmerksomhet. Har lengtet litt etter en sånn dag hvor vi kan være midtpunkt og at det er vi som er i fokus. Og det er litt sårt at han bare forkaster det nå... Særlig siden vi har vært så enige...

[Anonym bruker]

Jeg dømmer deg ikke!

Jeg hadde aldri giftet meg f.eks. hos byfogden med 2 vitner og kaffi hjemme etterpå. Eller på et kontor, som du sier.

Jeg har alltid drømt om en vakker kjole, alle våre nærmeste, familie og venner (og det er endel...) og at jeg skal få være VAKKER og midtpunkt for en dag!!!! Masse taler som handler om meg og min kjæreste, barna våre i brudepikekjoler, masso god mat som vi IKKE lager selv, vin, øl, dans osv osv. Altså ikke en liten seremoni.

Festen er for meg nesten like viktig som det å være gift etterpå.

Vi jenter drømmer ofte om dette i mange år før det skjer, og jeg hadde aldri giftet meg på de bekostningene som gubben din sier.

Hvordan det blir gjort betyr ganske mye for meg, og sikkert for andre og. Man gjør ikke dette ofte, derfor skal det være litt stas når det først skjer. Hva med å gi det et år? Da får du litt tid å planlegge...

[Anonym bruker]

Jeg er faktisk helt enig med mannen din. Fyller man ikke ut de riktige papirene på sykehuset kan han jo faktisk risikere å miste barna om du f.eks. skulle få en takstein i hodet og krepere, om man da ikke er gift.

 

En hver mann burde faktisk kreve ekteskap før han setter barn til verden.

 

Og det føles jo veldig godt å være gift da.

 

Kan jeg forstå det sånn at du ikke har barn enda?

I så fall bør du tenke på at livet forandrer seg ganske brutalt når man får barn. Det kan være en stor påkjenning for selv det mest rosenrøde forhold. Ekteskapet kan da faktisk være den ekstra lille bærebjelken som trengs for å unngå at man kanskje heller løsningen med å være pappa annenhver helg og hver onsdag....

 

Kanskje mannen din har innsett at det er andre ting som er viktigere enn en ilusjon om et stort bryllup. Du må slanke deg først, du skal ha barn, du må slanke deg igjen, du blir ikke tynn nok, dere skal ha ett barn til, du må slanke deg igjen....

Og: er du ikke midtpunktet i livet til mannen din? (Hvis ikke burde dere uansett ikke gifte dere).

Burde vel være nok å være hverandres midtpunkt på bryllupsdagen vel?

 

 

 

[Anonym bruker]

Har barn, prøver på et til nå.

 

Jeg sa ganske tidlig at jeg ville gifte meg før vi fikk barn. Og om han kjørte meg på "tjukken" fikk han fri. Men det skjedde ikke, så da får han sitte der... Med skjegget i postkassa...

 

Samlivet er bra. Vi har jobbet oss gjennom mange kriser og elsker hverandre veldig høyt. Vi har allerede lovet hverandre å holde sammen, bare ikke gjort det formelt...

 

Det er ikke for at jeg ikke er tynn nok... Jeg er klassifisert som overvektig med økt helserisiko. Og gjør ikke noe om jeg er litt lubben fortsatt når jeg skal gifte meg, men vil ikke være så stor som jeg er nå... Vil gjerne være innenfor normalen på bmi skalaen...

 

Han vil fortsatt ha det bryllupet han og. Men jeg tror ikke det blir noe av når vi først er gift...

[Anonym bruker]

Takk for støtte. Godt å høre at det ikke bare er meg som har slike ønsker :-)

 

Jeg har sagt at jeg vil vente til jeg har fått neste barn og er ferdig med amming. Så det blir vel kanskje til sommeren i 2010... Håper det! Og håper at han kan spørre meg ordentlig! Ikke sånn halvhjertet liksom...

[Anonym bruker]

SOm jeg sa lengre oppi her, et bryllup er noe man forhåpentligvis bare gjør en gang. Og selv om dette er noe man gjør for seg selv fordi man elsker hverandre og det burde vært nok, så vil de fleste at dette skal være en spesiell dag man husker for alltid. Og det innebærer ofte, ikke for alle, men ihvertfall for meg, litt ekstra oppmerksomhet og det å føle seg som prinsesse for en dag.

For å sette det på spissen, de færreste vil gifte seg usminket med mensen i morgenkåpe....

 

[Anonym bruker]

Skjønner deg godt jeg! Vi hadde noe av det samme opplegget, jeg ville gifte meg, han var ikke så keen. Etter at ungen var født (var mens jeg var gravid det var mest snakk om dette) så endte det med at han sa en dag 'javel, la oss stikke innom tinghuset etter jobb imorgen da'. For min del kunne vi sikkert giftet oss på tinghuset med en liten feiring etterpå - men ikke når det ble på den måten, at han 'lot seg tvinge' til en bitteliten seremoni. Så da ble det lagt på is en stund, men vi (eller mest jeg...) diskuterte vel litt frem og tilbake fremdeles. Og nå har han altså fridd og vi skal snart gifte oss - endelig!! Han har vel også skjønt at kanskje det kan være lurt med tanke på rettigheter osv, og han skjønte også at siden han har vært litt dust med denne diskusjonen tidligere så fikk han gjøre det skikkelig hvis vi først skulle. Frieriet var ikke superromantisk, men han gikk hvertfall ned på kne og så meg inn i øynene, så jeg er fornøyd med det.

 

Kan dere ikke satse på bryllup i mai da? Vet ikke når dere har tenkt å bli gravid, men dere kan jo rekke det. Evt, april, prøv litt utenom 'sesongen' så går det fint å finne lokaler og kirke. Forresten ja - nytter ikke å prøve på det når han frir på den måten du beskriver - det hadde ikke jeg heller satt pris på.

 

Tror igrunnen jeg skjønner det veldig godt, jeg..

 

Lykke til videre. :-)

[Tweak]

Jeg hadde nok heller svart "Spør meg skikkelig, så skal du få et skikkelig svar!"

 

Ikke bare "nei" og uten noen som helst forklaring, som det virket i den andre tråden...

 

Dere blir sikkert enige om hva dere skal gjøre, og jeg forstår at du vil ha det du vil ha! Men dette må du snakke med samboeren din om på en skikkelig måte, og ikke her inne på bim...

[Anonym bruker]

Hva? Er dette et ikke-tema å ta opp? Av alle ting folk tar opp her inne, så skal man ikke kunne snakke om dette?

Jeg hadde ikke forventet den stormen av sinte kvinner...

 

Hadde jeg visst det, hadde jeg selvsagt holdt kjeft. Men ser jo i ettertid at jeg har fremstilt dette på en dårlig måte.

 

Har snakket med samboeren selvsagt. Jeg ble liksom bare litt paff over meg selv at jeg sa nei, når han faktisk spurte... Så da måtte jeg lufte tankene mine på hvorfor jeg sa nei... Og da var plutselig rabalderet i gang...

 

Men all motstanden har jo bare gjort at jeg ikke angrer på at jeg sa nei, for jeg har jo måttet forsvare hvorfor jeg gjorde det. Og dermed overbevist meg selv mer og mer...

 

 

[Anonym bruker]

Vet du , akkurat det samme hadde jeg kommet til å gjort, sagt nei om "frieriet" var gjort på den måten. Litt romantisk og litt kan en mann gjøre ut av et frieri. Det er tross alt kjærligheten man skal feires ved et bryllup og ikke av praktiske årsaker. Om min mann hadde slengt det ut sånn og ment at det er fort gjort å gjøre det på kontoret, så hadde jeg blitt utrolig skuffet og lei meg.

Når man har drømmer og har planlagt litt sammen om hvordan det skal gjøres, så er ikke et "frieri", under mythburster særlig romantisk, men kansje litt orginalt er det.

 

 

[Anonym bruker]

Hehehe, jeg ser du har fått en del pepper, ja.Har lest på denne tråden siden du skrev den første, mne ikke svart før. Jeg kunne v el egentlig forutse de svarene du ville få ;-)

Ville bare dele noe med deg, som kanskje vil få deg til å føle deg noe bedre:-).

 

Jeg og samboeren min var i nesten identisk situasjon, men helt omvendte roller. Jeg slang ut mens vi lå på sofa'n å så på tv om vi skulle gifte oss. Det var ikke tenkt som et ordinært frieri,mer som en tanke som plutselig poppet opp i hodet mitt, og jeg kunne biti av meg tunga da jeg så reaksjonen hans, Så såklart fikk jeg også nei.

Ikke bare nei, men "NEI!" "Det er ikke sånn det skal være. Skal det være noe frierier her skal det bli gjort ordentlig!"

Jeg ble så paff, men skjønner jo han litt og da, etter at vi fikk pratet sammen, for han har alltid drømt om å fri "som på film" (han er litt av en romantiker, hehe), og jeg er litt mer praktisk anlagt.

Det endte i allefall med at hele tanken ble satt på vent, så nå får jeg se om han finner meg verdig til et "ordentlig" frieri, da etterhvert....hehe.

Han ble skikkelig snurt, stakkar!

Det ordner seg nok for dere og. Dere får nok bare finne et kompromiss som funker :-)

Lykke til

[Anonym bruker]

Hei! Det var jeg som svarte i det andre som var den som drømmefrieriet er over oppvasken, osv. Det jeg mente var at det virket som at du sa nei pga frieriet. Jeg bryr meg ikke om frieriet, stort bryllup osv. Men dette er noe som forhåpentligvis bare skjer en gang i livet. Jeg vil likevel kunne ha et kirkebryllup, stort eller lite. Jeg vil likevel ha på meg en hvit kjole, et lite eller stort selskap, bilder fra den store dagen. Jeg ville også sagt nei til, "kom igjen, la oss ta det imorgen og bli ferdig med det for syns skyld" Men jeg ville kanskje ikke sagt nei til å gifte meg. Jeg ville sagt ja, jeg vil gifte meg med deg, men ikke på den måten du spør om. Hvis vi kan gjøre det ordentlig, vil jeg gifte meg meg med deg!

[Gjest]

 

Jeg forstår HI veldig godt=)

 

For min samboer er det viktigst å bli gift, ikke hvordan vi gifter oss. Han kunne godt giftet seg hos byfogden.. Jeg skal (forhåpentligvis) gifte meg kun en gang i livet og har alltid sett for meg et kirkebryllup. Det trenger ikke å koste masse penger eller ha mange gjester, men jeg ønsker å ha familien og våre nærmeste venner der. Det er så koselig å dele en av de lykkeligste dagene med de man er glad i..

 

Jeg forstår at HI ikke bare går til byfogden og gifter seg! Har null problemer med å innrømme at jeg er en håpløs romantiker som helt siden jeg var lita har drømt om å være prinsesse for en dag=) MEN; Jeg glemmer ikke at dette også er mannens dag, så hans meninger må også respekteres, og det er mer viktig å planlegge fremtiden, og våres liv sammen, enn det er å planlegge bryllupsdagen! Det er litt lett å miste fokus=)

[Anonym bruker]

Ja, jeg kunne vel svart noe glupere, men det er så vannvittig lett og være etterpåklok.

 

Men han vet jo uansett hvor jeg står og at jeg vil gifte meg med ham. Spurte ham i dag om han virkelig mente at vi skulle gifte oss, og han sa ja... Så sa jeg at det hadde jo vært litt tøft å gjort det i jula.. Men da var det en annen som fikk litt kalde føtter... Så kanskje det ikke var så gjennomtenkt fra hans side heller...

[Anonym bruker]

Selvfølgelig er det mannens dag også. Og han har snakket litt om hvordan han vil ha et bryllup også. Og han har hele tiden hatt lyst på et stort flott bryllup med alle vi kjenner. Derfor har det blitt utsatt så lenge... Fordi vi ikke har hatt råd til det. Tålmodig har jeg ventet, og gledet meg til dagen han skulle fri og vi endelig skulle ha drømmebryllupet vårt, så ble vel både paff og skuffet at han liksom forandret spillereglene...