Hva gjør man når ingenting hjelper? (grenser)

[<3 + <3 + ?]

Gutten min på 1,5 år tester grensene noe så vanvittig til tider og det har visst ingenting å si om mamma "eksploderer" for øynene på han.

Jeg vil egentlig si jeg er svæært tålmodig, men noen ganger blir det litt mye.

F.eks. i dag skulle jeg brette sammen klær til babyen i magen og legge i kommoden. Jeg satt på en liten sofa på gjesterommet (sliter med ryggen, så jeg MÅ sitte) og gjorde dette. Dette er vegg i vegg med rommet hans og han fikk lov å ta med leker inn dit, men det var jo selvfølgelig ikke bra nok. Så han begynte å dra klærne utover golvet i stedet.

Først prøvde jeg med "er du flink å hjelper meg? kan mamma få den?"....ikke sjangs, han sprang i sirkel foran meg og fniste (sånn "bædda bædda du får den ikke").

Jeg avbrøt dette og tok fra ham det han hadde og når han nærmet seg klærne igjen sa jeg bestemt Nei og fjernet hånden hans...X antall ganger....han lo hver gang.

Tok ham til slutt på fanget og holdt han fast....da ble han sint og jeg forklarte at han måtte være snill og høre etter før jeg slapp han ned...hjalp fint lite gitt.

Til slutt sa jeg "hvis du ikke hører etter nå så må du gå ut herfra", hvorpå han kikka utfordrende på meg og strakte armen etter klærne. Så da satte jeg han på gangen og lukket døra. Kjente samvittigheten reiv i meg da, men beit det på han tror dere? Neida, han hyla høyt en gang før han sprang og fant på noe annet.....sukk....

 

Hva gjør man da? Jeg følte meg så sinnsykt fæl da jeg satte han på gangen, men han bryr seg jo ikke.....huff *oppgitt, høygravid og sliten*

Noen med gode råd?