Foreldre som ikke er stolt over barna sine

[Learning to fly]

kan jo hende de innerst inne er stolt, men viser de det på noen måte NEI:((

Dette handler om meg, en dame på 33, med tre barn. Foreldrene mine har jeg alltid vært glad i. Og jeg ringer de flere ganger i mnd. De kontakter aldri meg, men har nå godtatt att slik er det. De kontakter heller ikke mine andre søsken. Men som de sier selv "vi er her om dere trenger oss".

 

Nå er jeg den eneste av søskene mine som har bygget seg hus. De andre leier eller eller har kjøpt eldre hus. Den ene søsteren min har gjort mye med deres hus, men de får aldri skryt av mine foreldre. Dette plager henne, men hun prøver å heve seg over slikt. De foreldrene mine kommenterer, er det som burde vært gjort bedre eller annerledes. Det beste de har sagt er "ja det ser jeg", når hun har vist de hva de har fått til. Og huset og uteplassen dies er blitt en drøm!! Men de verken smiler eller annekjenner hva hun og mannen har fått til med lite midler og mye jobbing.

 

Tilbake til mitt hus..Her har de vært to ganger for å kikke fordi jeg har bedt de om å komme å se. Ellers hadde de ikke giddet. De kommenterer ikke att det er flott, bra eller praktisk eller noe som helst. Spesielt min far kommenterer hva som burde vært annerledes, att det huset er kjedelig (bare lyse vegger), att jeg ikke må tro att det det dyre kjøkkenet kommer til å holde særlig lenge (han fikk hakeslepp når jeg fortalte att det var 20 års garanti på skuffer o.l) Så han kom ikke så langt akkurat med den...

Jeg er stolt over over den praktiske planløsningen, og så er jeg selfølgelig glad for att 5 år med ventetid på å få igjennom drømmen om eget hus eneldig er over. Men de deler ikke noen gleder med barna sine virker det som.

 

Mamma hadde ferie i tre uker for en stund siden. Hun tok aldri turen bort... de bor bare 30 min med bil fra oss.Vi kan sjelden reise til de, pga att de røyker inne i huset, vi har ett barn med astma. Så uansett om de lufter, så blir han dårlig pga alt som ligger i veggene osv.

 

De er nok glad i oss på sin underfundige måte, men jeg håper jeg aldri blir slik ovenfor mine barn når de blir voksne.

 

Jeg har snakket med foreldrene mine, att jeg ønsker mer kontakt osv. Men de har visst nok med seg selv. De går på arbeid, og steller litt i hagen hjemme. Friitidsintereser utenom dette har de ikke. Det sosiale livet dies er også skralt, så jeg skjønner ikke hvorfor de ikke tar mer kontakt med oss. Tid har de nok av.

 

Hva gjør man med slike foreldre?

 

I mange år har jeg bare godtatt att slik er det. Men nå under husbyggingen så merker jeg att det irriterer meg, att de ikke noen gang kan gi annerkjennelse for noe bra barna dies gjør og klarer. Oppveksten var likeså. Har aldri fått skryt hjemme, så det er nok dies natur ja. Lite å gjøre med.....