jeg kan telle på EN hånd jeg

[Anonym bruker]

hvor mange som har besøkt meg og samboeren etter vi flyttet i lag for to år siden ... alle vennene vårres har sviktet helt å bedre ble det ikke da vi fikk en liten baby ... hun er 6 mnder nå... jeg sitter for det meste jeg å sturer ... sliter en del psykisk også pga av masse som har hendt tidligere i livet mitt ... vet ikke hvir jeg vil med dette innlegge ... men en ting jeg vet er att jeg må snart ut i jobb... å det vil jeg klare bare ikke psyken min ødlegger det også. vet ikke helt hva jeg skal gjøre jeg. ikke en gang mamman min kommer til oss, fordi hun vet att jeg ikke er samme rydde menneske som henne. vi bor 500 meter fra foreldrene min de har vært her 4 ganger på 2 ÅR. mamma klager nesten bestandig på meg att jeg gjør feil, jeg har de ikke så ryddig som hun vil vi skal ha det osv. det er hun som har nedverdiget meg opp gjennom oppveksten . måtte bare få lufte tankene litt..'

[Anonym bruker]

Jeg tror du har rotet deg ned i en slags negativ spiral som ender med at du bare sitter og sturer. Ser ut som spiralen starter med de fæle hendelsene fra fortida som har gitt deg litt psykiske problemer, som igjen har gjort deg handlingslammet. Det hjelper ikke å ha en liten baby heller, som opptar deg 24/7(selv om det er superkoselig med baby). Du har kanskje sluttet å ta kontakt med venner, fordi du føler at du ikke har så mye å bidra med..?

 

Det beste du kan gjøre, er å sette i gang med noe. Trening, en hobby, en deltidsjobb på dagtid/kveldstid... Ikke tenk på mennesker og venner, bare tenk på at du skal få et mer innholdsrikt liv.

 

Jeg var i samme situasjon som deg. Vi slet veldig med at venner sviktet etter vi flyttet sammen og fikk baby. Etter 6 mnd hjemme måtte jeg ut i deltidsjobb (svigermor var barnepasser de få timene jeg var på jobb) for å bevare psyken og for å føle at jeg var en del av menneskeheten igjen.

Det verste du kan gjøre er å sitte hjemme og sture. Dra ut og møt folk, jobb, tren, få selvtillit. Så vil resten ordne seg selv!

[Anonym bruker]

Jeg tror også det er KJEMPEVIKTIG at du kommer deg litt ut.. bort fra leiligheta og alt det hverdagslige. Dra på kino, shopping, skaff deg en hobby, ett eller annet som får tankene bort. Og IKKE bry deg om hva mora di sier, ikke la henne ødelegge for deg. Gjør ting DU har lyst til, gjør ting som får DEG glad.. resten kommer av seg selv!