Det er litt av en overgang man må gjennom..

[Lykkeliten og jeg]

Fra å ha vært to hver eneste kveld i over 4 år er jeg plutselig alene.. Har vært det nå i 3 mnd. Var ikke i nærheten så mye alene som singel engang...men da levde jeg ikke akkurat et stille liv da..kremt..

Kun meg i sofaen. Kun meg og mini ved frokostbordet. Og jeg skulle ønske at det ikke var sånn, men at de drømmene og håpene man hadde faktisk skulle gå i oppfyllelse. At de løftene man avga skulle kunne holdes. At man skulle være en lykkelig familie og gjøre koselige familieting. Men det går jo ikke til enhver pris. Og jeg får helt vondt inni meg og blir så sinnssykt sliten. Ikke hjelper det at eksen oppfører seg som en dust som lyver og manipulerer og dreier på ting til det blir til en slags sannhet - i hans øyne. Prøver fremdeles å kontrollere meg på et vis og blir sur og sinna når det ikke virker lenger og jeg går imot han. Og bruker sønnen min for det det er verdt mot meg.

Nei... Det er bedre å være alene enn å gå tilbake. Men likevel er det ganske vemodig når man tenker på hva som KUNNE blitt.

 

Bare et lite klageinnlegg i et forsøk på å lette blues-kvelden