Hvorfor vil dere ikke ha 50/50?

[Anonym bruker]

Det er mye snakk om deling av barn og fedre som krever 50/50. Hvilke argumenter og årsaker gjør at dere mener at dette ikke er det beste for deres barn?

[Anonym bruker]

Mine grunner er som følger:

 

*far vil ikke egentlig. For da måtte han ha flyttet hit. Dette pga skolen til barna. Og nei, vi kunne ikke flyttet til far, fordi vi har så mye opplegg rundt barnet med handicap, gjennom det offentlige.

 

*far flyttet 4 timer med bil unna.

 

*far er ikke kapabel til å passe på andre enn seg selv, over lengre tidsrom.

 

*ungene trenger stabilitet, gjennom å ha en base, og et hjem. At der er et samværshjem er ikke det samme som å ha to likeverdige hjem.

 

*Det er her ungene har venner. Der far bor, er det ganske så øde, og laaaangt til vennene her.

 

 

Men mitt hovedargument er at det ikke er barnas beste å bo likeverdig to steder. Tenk om du skulle pendle mellom to familier hele livet. Og dette er uavhengig av omsorgsevnen til begge foreldre, for den kan være like god. Hadde BF her krevd 50/50, og fått det gjennom, så hadde han fått hovedomsorgen for barna, og jeg hadde hatt vanlig samvær. Dette med forutsetning i at BF her hadde vært kapabel til å ha barna. For uansett skal barna ha en base, og ikke to.

[Den heldige eier av ett barn]

Synes 50/50 er til for foreldrene og ikke for barna.

[Anonym bruker]

bare tenk deg å måtte flytte annenhver uke..får vondt inni meg bare ved å tenke på det.. da hadde det vært bedre om faktisk foreldrene flyttet annenhver uke,og barnet ble boende.. noen barn funker det bra for, men langt fra alle.. enig med at den ordningen er mest for foreldrene.. her er vi såpass gode venner at jeg kommer til å ha hovedansvaret, men vi kommer til å finne på noe som en familie så ofte vi kan for datteren vårs sin skyld.

[Groosalugg]

Mine grunner:

 

-Far bor for langt unna.

-Far vil ikke.

[:::) Frøken Velferdsrett]

 

jeg ville ikke hatt 50/50 for min sønn fordi han er for liten. jeg holder med barneombudet og mener at barn under 3 år ikke har noe i en 50/50 deling og gjøre. i tillegg har min sønn aldri bod med sin far, så han har hjemmet sitt her og har altid hatt det.

 

om jeg skulle gått med på 50/50 skulle småen vært stor nok til selv og kunne bestemme dette og komme med gode argumenter for i en seriøs setting.

 

det er slitsomt og bo to steder, det er slitsomt og forholde seg til 2 sett foreldre og når man bor 50/50 eller med veldig lit prosent del så krever det mer av sammarbeidet. fordi man burde ha mye av de samme reglene slik at overgangen ikke blir så stor fra uke til uke. jeg og barnefar har ikke den kominkasjonen som skal til for å ha 50/50.

i tillegg bor vi ikke i samme skolekrets noe jeg syns er viktig med tanke på venner og få ett så normalt fungerene barndomsliv så mulig i forhold til venner og fritidsaktiviteter.

 

men jeg er ikke i mot 50/50 for alle barn, og det kan jo hende jeg får barn med en annen mann og vi skillder oss når barna er relativt store og 50/50 virker fornuftig.

[Anonym bruker]

- barnet bor da i en koffert

- må forholde seg til for mange regler annen hver uke..

- far klarer ikke å kommunisere, og kan derfor ikke ta barnet med seg til lege etc.. da han ikke kan fortelle om barnet har fått mat i helga eller om noen andre ting har skjedd.

- Barna blir ofte forvirra av skiftningen og bytte av hvor det "bor" bor egentlig ingen plass.

- far ville heller mekke på bilen enn å være med på foreldresamtale i barnehagen. og ville jeg skulle formidle til han etterpå hva som ble sakt.. "hvis du gidder"

- far vil ikke ha barnet ekstra noen gang. og synes egentlig han har barnet nokk.

 

 

 

[Anonym bruker]

nå er ikke jeg alenemor da.. men måtte bare skrive noe her...

 

jeg er ikke noe for 50-50-- for jeg syns som mange over her, at barna trenger et sted å bo...

 

men samboeren min, som har skilte foreldre, hadde gjort alt han kunne for å få dem 50-50... han sier han skulle ønske han hadde fått bodd hos faren halvparten...savnet etter pappaen var stort sa han.. og selv om pappaen ønsket å ha dem mest mulig var det ikke så lett. var ikke vanlig med 50-50 for over 20 år siden..

[Anonym bruker]

Hei til deg som ikke er alenemor, kan du si noe om hvor gammel mannen din var når han følte dette savnet? og hvordan var kontakten mellom mor og far den gang

[Bæ bæ lille lam:)™]

Vet du,det er gjort forsøk på dette.Barna bodde i huset og foreldrene flyttet fram og tilbake,foreldrene holdt ut max 6 mnd,da klarte de ikke mer..

 

Datteren min har bodd med meg hele sitt liv,faren har ikke vist noe særlig interesse tidligere,nå tror jeg han blir presset av familie og ny dame,hun har det bare best sammen med meg.Ikke at hun ikke har det bra med faren,for det har hun.

 

Jeg klarer bare ikke å se at en sånn løsning skal være det beste for barnet,kanskje når de er store nok til å faktisk uttrykke seg klart.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner flere som har denne delingen. Nå er de fleste av dem gode venner, men slett ikke alle, og likevel kan det fungere fint!

Ingen av de barna jeg kjenner lider noen som helst nød, de bor ikke i koffert (de har det de trenger på hvert sted), og de uttrykker ikke at dette er noe stress. Jeg sier ikke at dette er riktig for alle, et minimum av samarbeid må det jo nesten være, samt at foreldrene bor nærme hverandre.

 

Det var mye verre for min stesønn å skulle være hos oss fra torsdag til fredag, så til mor, så til oss fra neste torsdag til søndag, stresse hele søndagen for at han skulle til mamma - og ikke bli for sen... osv. Nå er ikke han her 50/50, men mer sammenhengende dager, og prosenten har økt litt. Og det fungerer mye bedre for alle sammen! Klart man skal ta hensyn til barnet, men hva som er best for dem blir jo veldig subjektivt.

 

Jeg skjønner de aller minste, de trenger mer stabile rammer - der er jeg på linje med barneombudet. Men jeg tror nok at for mange handler det i tillegg til at man er generellt imot det - om at man kan miste stønader, bidrag og ikke minst at man ikke har barnet det meste av tiden.

Jeg tror nok at for stesønnen min hadde delt omsorg vært midt i blinken av flere årsaker, men fordi mor er imot - så orker ikke far å ta opp kampen. Han vil heller leve i fred og fordragelighet enn å havne i rettsapparatet.

[Anonym bruker]

Hovedgrunnen her er at far selv etter ønske om 50/50 flyttet 14 mil vekk!

 

Når han fikk presentert en avtale med 50/50 etter seperasjon hos mekler og så han måtte bo i nærheten av barna (vi bodde da i mitt hus som ungene var vokst opp i) - sa han NEI TAKK!!!

 

Og dermed ble den pappaen som alltid frontet delt omsorg til en deltidspappa som kun vil se ungene sine 10 %. Selv om jeg stadig har spurt om han vil ha dem ekstra ved ferier så vil han ikke se dem mer.

 

I mitt tilfelle er det for langt mellom teori og praksis til at jeg tør noen gang slippe ungene til ham i hverdagen. Han klarer nemlig ikke overholde noe som har med ungene å gjøre, følge opp lekser, smøre matpakker, mm. Den lærdommen har jeg fått etter skilsmisse.

 

----

 

Min nye samboer jobber mot 50/50 for sine barn en gang i fremtiden. Men nå ytrer hans ene barn ønske om at de skal ha et hjem, og heller være hos oss når det passer ekstra - så foreløpig blir det slik. Her tar vi barnas ønsker til følge, og presser ikke gjennom egne ønsker.

 

Men en gang i fremtiden håper jeg at både mine og samboers barn får mer samvær med fedrene sine

[Blåmandag¤]

Far ønsker ikke dette, og sier selv at han ikke klarer å følge henne opp.

[Anonym bruker]

50/50 deling tror jeg kan være bra når foreldrene bor så nære hverandre at barnet ha samme skolekrets og vennekrets.

De to barna her i huset som det er 50/50 deling på begynner man å se sliter litt. For mor flyttet langt unna skolen, slik at veninnene til jentene får de bare vært hos når de er hos oss. Når de kommer hit er de helt utsultet på veninnebesøk, og forsvinner så fort de kommer innenfor døren. Det er ganske viktig med venner i den alderen, så det å kunne gå bort til veninnen sin er veldig viktig.

Det sliter på de å måtte skifte hus annen hver uke også, ta med seg tingene sine. Selv om de har dobbelt opp av det meste er det enkelte ting de drar med seg.

 

De har også sagt at mine barn er heldige som ikke trenger å flytte slik, mine bor her hele tiden. De er sjeldent hos sin far. Far er oftere på besøk hos oss enn ungene er hos han. Han bor litt unna, så det er en av grunnene til at vi ikke kunne hatt en 50/50 deling der.

 

Syns barna skal bli hørt mer om hvordan de selv vil bo. Det må være ekstremt slitsomt å flytte slik annen hver uke. jeg jobbet annen hver uke i oslo for noen år siden, og selv om det var bare for ett år så kjentes det på kroppen å flytte slik, jeg hadde ikke klart å latt mine barn gjennomgå det. Det kommer heller aldri til å bli ett alternativ siden pappan demmes mest sannsynlig aldri kommer til å ha de annen hver uke en gang (syk) men hadde pappan vært frisk og klart å ta seg av barna hadde jeg ikke hatt problemer med at de flyttet til han i stede, jeg unner mine barn å bo der de vil selv og trives best.

[<3Lykkelig<3]

Jeg har ene og alene omsorgen for datteren min.

Han vil ikke ta ansvar, har bare sett henne 2 ganger så 50/50 passer ikke for meg.

Man må jo kjenne faren sin før man kan være alene med han syns jeg.