Faen, skulle ønske han var en drittsekk............

[Anonym bruker]

Ja, samboeren min.......

Ille å si det, men skulle ønske han var en skikkelig dritt! Men det er han ikke, han er snill som dagen er lang, og kjempeflink med dattera vår på halvannet år!

 

Grunnen til mitt spesielle ønske er at jeg ikke føler noe for han lenger, vi bare "er her". Han sier "elsker deg", "elskling" etc titt og ofte, men jeg bare dumper over på et annet samtaleemne.

 

Vi har rett og slett vokst fra hverandre, han blir litt for "kort/dum" i mine øyne. Misforstå meg rett, jeg er ikke videre boksmart etc selv, men jeg har begynt å irritere meg skikkelig og å bli flau over ting han gjør og sier.

Bare som et bittelite eksempel så sier han "jeg skal ned til Trondheim" og vi bor på Østlandet.

Sånne småtterier er det hele tiden og jeg tenker at slike ting bør man vite i en alder av 30 år. Han "vet" ingenting av slike småting som jeg spør han om, og jeg er vant til en pappa som "kunne alt" og kunne svare på det meste da jeg var liten (mye mulig alt bunner i det.......)

 

Jeg hadde nok ikke irritert meg over slike småting om jeg hadde vært forelsket, så da må jeg nok innse at jeg ikke er så forelsket lenger. Vet jo at forelskelser dabber av med tiden, men ikke sååååå veldig vel?!

[Anonym bruker]

Ja, jeg fikk ikke med den virkelige grunnen til at jeg skulle ønske han var en drittsekk, ser jeg.......

Nemlig at da hadde det vært så mye lettere og gått ifra ham...........

[blirjegsnartmamma]

Hva med å snu på det?

Hvorfor forelsket du deg i første omgang?

 

Iogmed at han er en god far, og er snill, og elsker deg - kanskje du kan jobbe med deg selv for å prøve å få tilbake følelsene?

[Anonym bruker]

Joda, jeg vet!! Skulle ønske jeg klarte det, men det negative overskygger det positive.

Har sagt til meg selv utallige ganger at jeg virkelig må skjerpe meg.......

 

Men hvordan??

 

Jeg kan jo ikke akkurat snakke med ham og si at grunnen til at jeg er så fraværende er at jeg synes at han er litt dum :-/

 

 

[Anonym bruker]

Du virker ikke som den mest smarte og reflekterte mennesket jeg har møtt du heller. Tipper du møter deg selv i døra en dag. Hvis du leter etter positive ting og gode egenskaper så finner du nettopp det. Der bør også fokus være. Ikke irritere deg over småting som det du nevner. Det virker som du leter etter småting.

[Anonym bruker]

Nei, jeg er ikke det, absolutt ikke!! Og jeg har prøvd/prøver iherdig å forandre meg......

 

Og de positive tingene og egenskapene er der, jeg ser de tydelig, men de blir på en aller annen måte overskygget av de negative!

 

Jeg er virkelig en negativ porson hva gjelder tankemessig....... Uff.......

[Hakkamella]

Da du var forelsket var du 'Blind'. Du trenger å finne tilbake til denne blindheten din. Det kan gjøre saken bedre. Han er menneske, du har visst om disse feilene hans siden dere ble sammen, om ikke alle, så i hovedtrekk. For å redde forholdet og for at du skal kunne bli glad i ham igjen tror jeg du må blinde deg selv.

 

Det er lett å la negative følelser få overtaket på positive følelser. Negativitet er i mange tilfeller dobbelt så sterkt som positivitet. Godta hans 'dumhet' som hans særtrekk. En del av hans gutteaktige sjarme om du vil... Og tenk på hvis eller når han begynner å se deg i samme lys. Hvor dum og irriterende du er.. dine sløve uvaner... ja, alt det du irriterer deg over hos ham.. Bare snur flisa litt så du ser undersiden.

 

Du sier han er snill og kjærlig og en fin pappa. Egentlig er det kvaliteter som gjør ham unik. Du kunne vært så uheldig at du oppdaget at han var brutal, mishandlet deg og barnet, drakk og herjet på.. Men det gjør han ikke. For det bør han (som alle andre) æres for. Du også. Du bør æres for å være en god og kjærlig mor.

 

Prøv noen uker der du bevisst overser feilene hans. Let med lykt og lupe om du må etter alt det positive som kan finnes hos ham, og la DET skinne gjennom. Håper du finner at han faktisk er mer drømmeprins enn pr dags dato

[Anonym bruker]

datteren din er halvannet år.. når fant du ut at han var dum?? når fant du ut at dere har vokst fra hverandre?? før eller etter unnfangelsen?

så det at han sier "jeg skal ned til trondheim" gjør at du vil lage livet til datteren din til et helvete? jeg er absolutt ikke for at mennesker skal holde sammen uansett grunn, men de grunnene du oppgir er "litt" grunne. for meg virker det som du har et annet hovedproblem enn de du oppgir her. tenke før du handler neste gang? hvor gammel er du?

[Anonym bruker]

Dette tror jeg faktisk er det beste svaret jeg har fått her inne, noensinne )

 

Tusen takk, Hakkamella!

[Anonym bruker]

jeg har også hatt det akkurat som deg! Å det har vært når jeg har mistet følelsene for kjærestene mine. Å da har jeg aldri klart å få dem igjen.. Men siden dere har barn sammen?! er d kansje viktig at du prøver til det ytterste og finne de igjen. Men går d ikke så går d ikke. Du vil nok bare irritere deg mer og mer om du ikke finner dem igjen.. Tror det er ganske "normalt" og få det sånn når du føler det slik jeg. Men lykke til. håper det ordner seg:)

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg godt på mange måter. I ett tidligere forhold ble jeg mer og mer obs på de dårlig sidene til min eks, han var snill og god og hadde sine positive sider. Men allikevel overskygget alle de dårlige sidene det.. Han var en raring uten like, (noe jeg først ikke la merke til evt. stengte ute) og jeg merket at jeg kviet meg for å ta han med steder eller treffe mine venner. Han sa alltid rare eller dumme ting, som jeg ble flau over. Jeg prøver bare å si, noen ganger vokser man i fra hverandre og det bør være lov. Som du selv sier: han er snill og en god far, noe som igjen sier at du og han mest sannsynlig kan ha ett ålreit forhold og samarbeide i forhold til barnet deres. Jeg syns ingen skal fortsette ett forhold som ikke gir en noe, rett og slett fordi da kan du gå glipp av den STORE kjærligheten mens du sitter der og har det "helt ok". Hvis du vet du kunne hatt det bedre ed noen andre, ett annet sted? Så gå for det!

[Anonym bruker]

Det er vel ikke noe hovedproblem som du kaller det, det er vel mer summen av alle de småtingene som jeg irriterer meg over.

 

Og det er jo ikke akkurat kun denne ene setningen som irriterer meg.

Som jeg skrev i hovedinnlegget, så kan "problemet" bunne i hva jeg er vant med hjemmefra, at jeg har en pappa som kunne svare på alt jeg spurte om, som vet hva som foregår i nærmiljøet, som vet hvem man skal kontakte om det og det skjer, som vet hvor det og det ligger etc etc... DET savner jeg, og DET vil jeg ha for min datter.

 

Men jeg vil også ha hans positive egenskaper, som det er mange!!! av.

Storforlangende.......

[Anonym bruker]

Huff, det høres ikke lett ut! Er nok mye lettere å gå i fra en drittsekk ja.. :/

 

Men tenkte litt på det du sier om at pappan din kunne svare på alt når du var liten.. Husk at du var liten! Og da skal det ikke mye til før man tror foreldrene vet alt. Jeg trodde det samme om min mamma. Og ikke at hun er dum, men jeg ser jo nå i voksen alder at hun slett ikke har svaret på alt. For barn er ofte foreldrene de smarteste i hele verden! Og slik vil sikkert datteren din se på sin pappa..

 

Men mindre han er veeldig dum da.. Og sier at København er hovedstaden i Sverige for eksempel..

[Anonym bruker]

har det akkurat som deg HI..:0

vet da søren hva jeg skal gjøre..

blir glad når han ikke får vært med bort på besøk etc

jeg tenkte at han sikkert 'vokste det av seg' og utviklet sosiale antenner, men neida...virker som det blir verre jo eldre han blir. blir mer og mer sær og survete og 'dum',eller så er det jeg som irriterer meg mer og mer og snart ikke tåler han lenger.

ikke kan man si noe heller akkurat.

så da går vi her da. jeg drittsur og han passe fornøyd..usj

og så gjør han alle feila som jeg nesten regner med at han kommer til å gjøre..han kommer aldri til å bli bra nok virker det nesten som.

jeg har bestemt meg får å gi det litt tid fortsatt, så får vi se

[Anonym bruker]

Jeg gikk i fra en sånn snill, litt kjedelig mann. Han jobbet mye. Men når han var hjemme var han veldig god med meg og barnet vårt. Han tenkte alltid på meg og barnet først.Men han blei for kjedelig, og jobbet for mye. Så jeg dro. Nå har jeg en mann som er like kjedelig, prater mindre, og tenker mer på seg selv enn meg og det barnet vi har fått sammen. En som ikke klarer å vise følelser... Og som er ett rotehode økonomisk. (og lyver om gjeld han har.) Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg hadde byttet tilbake på flekken om jeg hadde kunnet. Følelsene døde mellom meg og min ex. Men jeg ser nå at vi burde jobbet med det. Han ville så gjerne at vi skulle gå til familierådgiver. Jeg sa nei. Nå har han ett nytt liv, ny dame, nytt barn. Ser bedre ut en noen gang. Og her sitter jeg... og har det like kjedelig, om ikke verre.

 

Gi det litt mer tid. Kjemp for det. Ikke gjør noe du kan angre på. Ville du likt å sett han med en annen? At han og datteren din fant på ting med en annen dame? jeg syntes det hørtes litt sjarmerende ut med litt "dummhet" jeg. Han prater i allefall. Her i huset er det null komunikasjon. Helt stille.

 

Fy så dum jeg har vært. Gresset er IKKE grønnere på andre siden.

[Anonym bruker]

Hvorfor skulle du onske at faren til ditt barn var drittsekk?Egoist!!Unner du ikke henne en god far,bare fordi du er for pysete til å gå fra ham? Mener ikke å være krass,men litt av en ting å si!

[FerdigFødaForAlltid]

Jeg synes absolutt at du/dere skal jobbe med forholdet deres, men jeg vet at det kan være vanskelig å finne tilbake til følelser som per dags dato ikke er sånn som de brude være. Jeg tror ikke at gresset er grønnere på den andre siden, men jeg mener heller ikke at du skal være så selvoppofrende at du blir i et forhold som du ikke vil være i, bae fordi dere har barn sammen. Det er allikevel viktig å huske på at alle forhold går opp og ned, og du kommer ikke til å være forelska på samme måte som du var da dere ble sammen bestandig, men forhåpentligvis så har dere noe mer å bygge forholdet deres på nå etter noen år, enn bare forelskelse. Det er ikke noen fasit på dette; du må gjøre som du føler for, men prøv og jobb litt for det før du gir opp hvis du mener det er noe å jobbe for, det er det beste rådet jeg kan gi deg. Det beste for et barn er ikke at mamma og pappa er sammen, hvis mamma og pappa ikke har det bra sammen.

[Anonym bruker]

Anonym 11:03 Det er sånne uttalelser som gjør det faen så håpløst å diskutere ting her inne på et fornuftig nivå. Bruk nå huet og forstå hva HI mener her, ikke sett ting på spissen og legg en betydning i et innlegg som ikke er der bare for å ha noe å hakke på.

 

Enten er du kranglete, eller ganske enkelt dum.

[Anonym bruker]

En ting jeg tenker på er at det er faktisk ganske normalt å komme til et punkt der man 'går lei' av partneren sin. For noen tar det måneder eller bare et par år, for andre kan det ta tiår. Men man må tenke utenfor boksen, bruke fantasien, finne på noe, og hvis f.eks det å ta ham med på visse steder eller å treffe vennene dine, så gjør noe annet enn akkurat det. Man MÅ ikke nødvendigvis gjøre alt mulig rart sammen i fritiden. Man kan fint ha hver sine fritidsaktiviteter, men likevel ha et godt samliv. Samliv er noe privat. Noe som gjerne kan holdes i hjemmet. Det må ikke nødvendigvis deles med omverdenen selv om det er kjekt å få date kjæresten sin ved å gå på kino sammen, feste sammen, gå ut og spise...

 

Bruk fantasien din til å lage hjemmedater istedenfor. Så kan dere heller gjøre andre ting ute sammen som er mer produktivt, som å handle, gå tur med småen, besøke famile. Da unngår du pinlige situasjoner, han får delta i ditt liv, og familien kan styrkes. Familier er det viktigste vi har, og den beste gaven du kan gi ditt/dine barn i livet er to foreldre som viser at de elsker hverandre. Det hadde ikke jeg, og savner det hinsides all forstand