Gå til innhold

Må bare fortelle noe koselig som skjedde i dag...(laaangt)


mammatiltussetroll

Anbefalte innlegg

Da jeg og Leni var på butikken så traff vi på en av dem som kjørte ambulansen da jeg var gravid med Leni. Han hadde den verste turen, og han husket meg igjen. Han presenterte meg for (hva kaller man to som kjører ambulanse sammen) kameraten, som: hun jeg har fortalt om som var gravid og blødde så masse.

 

Jeg husket han også, han var så koselig. Så vel, her kommer en lang historie for de som gidder:

 

En natt jeg var oppe for å sjekke blødninger, så var det absolutt det, masse blod. Det rant i ett, det var min 2 styrtblødning på 2 uker. Vekket mannen og ringte legevakten (det var før jeg ble innlagt som fast gjest på sykehuset) Hadde inntrykk av at de på legevakten ikke trodde meg helt da jeg fortalte hvor mye det blødde, men jeg fikk da komme inn. Inne på legevakten ringte jeg i ringerklokken og en litt sur dame kom i luken. Jeg presenterte meg og hun spør, fremdeles litt sur, ja, hvor mye blør du da? Vel, nå blør jeg på gulvet, svarte jeg. Hun stikker hodet ut den lille luken og ser ned, så blir hun helt blek og trykker på alarmknappen.Legen og enda en sykepleier kommer løpende ut og før jeg vet hva som skjedde ligger jeg på en benk. Legen tar blodtrykk og puls, mens vi venter på ambulansen.

 

Legen finer ut at det ikke er noen umiddelbar fare for livet mitt, så jeg kan sendes i ambulanse. Men blodtrykk og puls skal sjekkes ofte under turen. Jeg spør om han kan sjekke babyen, men det vil han ikke. Ambulansen kommer ganske rask, jeg får ikke en gang reise meg og blir løftet over på båren. mannen min får ikke lov å være med denne gangen i tilfelle noe skal skje, så må de ha plass til å arbeide.

 

Så Øystein, ambulansefyren heter det, blir sittende bak med meg. Han skal passe på at jeg er våken og klar, ta blodtrykk og puls. Da vi er klar til å kjøre så spør han hvordan det går, og jeg begynner å gråte for legen ville ikke skjekke babyen og alt jeg vil vite er om den lever. Og jeg skjønte at legen ikke ville skjekke babyen, for ingen tror egentlig at det er noen sjanse for at det er liv. Og han vil ikke være den som må fortelle meg at babyen er død.

 

Jeg klarer ikke kjenne etter spark selv, for blodtap og sjokk har gjort at jeg fryser, sjelver og hakker tenner. Så Øystein, antageligvis for å berolige meg, tilbyr seg å kjenne etter om babyen sparker. Han legger en hånd på magen min, mens han holder meg i hånden med den andre. Han snakker hele tiden for å sjekke at jeg "er med". Han forteller at han er ganske ny i jobben, er litt eldre enn meg, har kjæreste, men ingen barn. Han prøver å få meg til å snakke litt, men alt jeg klarer tenke på er om babyen lever. Så plutselig hopper han til, det var et spark. Jeg kan se på ham at han ikke lyger, og like etterpå kjenner jeg det selv også. Babyen er i livet, jeg gråter enda mer og Øystein blir litt blank i øynene.

 

Pulsen min begynner å bli svakere og blodtrykket synker, jeg merker at begge i ambulansen blir litt urolig. Jeg fryser og sjelver som bare det og Øystein pakker på meg dyne og teppe, han holder meg fremdeles i hånden og jeg kan se at han strever intenst med å finne på noe å snakke om.

 

Vel framme på sykehuset blir jeg trillet rett inn på et undersøkelses rom. Øystein forsvinner og jeg blir alene med legene. Blødningen har avtatt litt og babyen har det fint. Jeg nekter fremdeles å ta abort og de kan ikke operere bort barnet med mindre det er fare for mitt liv. Noe det ikke er for øyeblikket. Blodtrykk og puls er stabilisert. Det er to leger inne hos meg, jeg spør hva slags sjanse babyen har. Den ene legen sier: enten slutter du å blø, ellers så mister du babyen. Ingen kan blø så masse gjennom et helt svangerskap. Den andre legen, en skikkelig hurpe, (det var hun som forsøkte å overtale meg til å ta abort under den første styrtblødningen) sier: du bør nok tenke på om du vil begrave fosteret, enkelte gjør jo det så tidlig.(som jeg sa: en hurpe)

 

Jeg blir trillet opp til obs-posten der jeg skal få blodoverføring. Mannen min møter meg der. Jeg er ganske så knust og selv om sjokket har begynt å avta så fryser jeg fremdeles. Etter mange timers venting, så spør jeg når jeg skal få blodoverføring. Da viser det seg at legen har ombestemt seg, jeg får ikke blodoverføring før jeg har sluttet å blø.

 

Hele dagen må jeg ligge helt flatt, jeg får ikke lov å gå på do en gang. Og jeg oppdager at jeg har mistet babyen sin "good luck" bamse, som vi fikk under den forrige styrtblødningen, og som var viktig. Om kvelden blør jeg så lite at jeg får lov å gå til og fra toalettet. Jeg har fått rommet med eget toalett, men må dele det med med annen. Hver time om natten må jeg sjekke om det blør igjen, og under en av disse turene kommer det litt mer blod. Jeg går ut på badet for å tisse og plutselig fosser blodet igjen, jeg må bare ringe på alarmen. To jordmødre kommer løpende, de ser alt blodet og forstår situasjonen.

 

Jeg blir lagt til sengs igjen fort som bare det. De triller meg inn på et eget rom, et firmannsrom alene. Når man venter at noen mister babyen, da lar man dem ikke ligge på samme rom som andre gravide. Blodtrykk og puls blir sjekket, og de synker allerede. Jeg har forlengst begynt å fryse, sjelve og hakke tenner igjen. De blir ringt på en lege, han som har vakt står i en operasjon, men ut i fra det jordmødrene sier finner han ut at det ikke er håp. Babyen må ut, jeg tåler ikke å miste mer blod. Det blir satt intravinøst, så jeg kan vente til han er ferdig med den operasjonen han holder på med. Pulsen og blodtrykket stabiliserer seg heldigvis da.

 

Jeg har sluttet å fryse, sjelve og hakke tenner. Jeg bare gråter, jordmoren som er hos meg spør om hun skal ringe mannen min. Men alt jeg klarer å tenke på er at da må han kjøre hele veien opp til sykehuset, midt på natten, etter å ha fått høre at nå skal babyen hans dø. Så jeg vil ikke at de skal ringe ham. Jordmoren blir hos meg, mens vi venter på legen. Jeg ligger med en hånd på magen og kjenner på den lille som turner rundt inni der, jordmoren holder meg i den andre og vi gråter begge.

 

Så våkner jeg dagen etter, med kul på magen og en skikkelig turner inni. Ingen er på rommet mitt. Jeg ringer desperat på en jordmor. Det kommer inn en som kan fortelle at i løpet av natten sluttet jeg å blø, blodtrykk og puls var stabil og det var ikke lenger noen fare for livet mitt. Så vi hadde fått en sjanse til. Jeg var så slått ut, antageligvis av sjokket, at de hadde ikke vekket meg. Dessuten hadde hun en annen god nyhet til meg. Øystein hadde vert innom med babyen sin bamse, den hadde lagt igjen i ambulansen og han hadde kommet innom med den på en av de andre turene. Så vi fikk tilbake "good luck" bamsen. Den bamsen var med på alle turene til sykehuset, den var med under fødselen og den "bodde" i Leni sin seng på barneklinikken. Den har alltid hatt fast plass i Leni sin seng og det har den fremdeles.

 

Så Øystein husket oss igjen og han var ganske overrasket over at babyen hadde overlevd, men det var egentlig alle. Han sa at den turen var en tur han kom til å huske lenge. Jeg måtte bare gi ham en klem og si at han hadde gjort en virkelig god jobb. Og fortelle at bamsen er utrolig verdsatt.

 

Det er godt det finnes slike, som gir litt ekstra. Jeg kommer i hvertfall alltid til å huske ham.

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

For en historie, så mye dere har vært gjennom! Tårene triller her, heldigvis ble det en lykkelig slutt! *tørke tørke* jeg sitter jo på jobben...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utrolig sterkt å lese! Vannvittig hva dere har vært igjennom.

 

Det er godt det er mennesker som strekker seg litt lengre....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...