Takler ikke svigermor.. Hjelp..?

[Gjest]

Jeg takler virkelig ikke svigermora mi. Egentlig er ho veldig hyggelig, og vil bare det beste, men jeg KLARER henne bare ikke.. Irriterer meg over nesten alt hun sier, uansett hva hun snakker om. Skjønner ikke helt hvorfor. Hun sier jo noen ting jeg bare MÅ reagere på, som at hun skal blande seg inn i økonomi, hvordan hun gjorde det da HUN var gravid, at jeg ikke må spise for to, for ikke å legge på meg for mye. DRIT Å DRA, legger jeg på meg er det for søren ikke hennes problem. Argh! Sikkert masse hormoner oppi dette, men jeg blir jo halvgal. Hun har nettopp dratt herfra nå, og jeg måtte bare legge meg ned på sofaen for å hvile ørene litt, hehe. Og jammen kom det ikke ei tåre eller tre! Jeg blir jo rett og slett psykisk sliten av henne! Og av meg selv, for at jeg lar det hun sier gå inn på meg.

Så vil hun jo IKKE tro på at det blir jente. Vi trodde det ble gutt i starten, gyn sa det, og det så sånn ut på bildet for oss også, men så viser det seg at det blir jente, men dette mente hun at vi IKKE skulle gå rundt å si til folk med engang, det kunne jo liksom vente. Altså, skulle det vise seg at det faktisk BLIR gutt i stedet, blir det gutt, og det er ikke noe noen kan gjøre noe med. Men når hun fortsetter å komme med BLÅTT tøy til lillegullet, kan hun drite i det altså..hehe.. ÅÅÅ, så utrolig deilig å skrive ned dette her. Frustreeert jaaa...

[Helene <3 Sarah&Anniken]

 

Jeg har det helt IDENTISK.. En velmenende dame som bare MÅ uttale seg om ting hun absolutt ikke har noe med, og det på en slik måte at jeg blir skikkelig såret og føler meg som en liten unge som ikke klarer noe selv. Hun snakker på en slik måte at man kan ikke "svare tilbake" fordi hun bare mener det godt, eller iallefall vet man at hun ikke skjønner at hun sårer, men jeg har MANG EN GANG blitt skikkelig paff av hva hun kan lire ut av seg. Som da jeg fortalte at spiren var på vei : "Å ja men det klarer dere ikke uten vår hjelp" - Hva slags gratulasjon er det? Og hvor tilbakestående mener hun da jeg er som ikke skal klare å ta meg av mine egne barn, slik som de fleste andre tobarnsmødre? Nei...det er hundrevis av slike eksempler hvor jeg står igjen med skjegget i postkassa...

 

Hun og svigerfar ordner alt for sambo..når han søkte jobb var det de som fant alle jobbanonsene. Nå har vi kjøpt bil og 10min etterpå hadde svigerfar ordnet forsikringstilbud.. Veldig velment, men jeg mener det er en tragedie at vi ikke får ordne opp i egne affærer. Tilbake sitter jeg og føler jeg må bukke og skrape og takke dem for tjenester som jeg i utgangspunktet hadde greid uten dem. Har faktisk bodd for meg selv siden jeg var 16år!...

 

Makan så hissig jeg ble nå da! hormonell nå ja, men disse følelsene har jeg hatt fra jeg ble kjent med henne. Jeg har ikke lyst til å dra på besøk til de, og har IKKE lyst at de skal passe vesla når jeg er på skolen (som de maste seg til, og nå får til å virke som det var JEG som absolutt MÅTTE ha deres hjelp - det finnes barnehage og dagmamma ffs). Jeg irriterer meg GRENSELØST...faktisk på grensen til hat her....

 

*sukk og grin*

 

 

merker at jeg skriver "hun" og "de" om hverandre her, men svigerfar er stort sett grei

[Gjest]

Jeg vet! Når svigermor sier ting, sier hun det for å være grei og alt, men hun skjønner ikke at hun faktisk må sile ordene litt før de kommer ut. Det sier jeg ikke bare fordi jeg er gravid, men jeg har irritert meg over ting hun sier helt siden jeg traff henne egentlig..

Og om jeg sier fra til samboeren min, som igjen sier fra til mora si, kan hun begynne å grine. Det er selvfølgelig vondt å vite at hun griner fordi vi sier fra om ting blir sagt eller gjort på feil måte, men det irriterer meg noe grenseløst også. Føler jo ikke en kan si fra da, for da vet jeg at hun kan begynne å grine. BLÆ!

 

Og det verste er jo at faren til samboer ikke er noe bedre. Men han bryr seg jo ikke i det hele tatt. Spør aldri hvordan det går med noen av oss, og om han snakker med samboeren min, legger han bare ut om hvor greit han har hatt det på tur med den nye dama si, og hvor de skal neste gang og blablabla. Ber han oss ut på middag, ender vi opp med å måtte betale selv. Hehe, høres nok teit ut, men jeg mener at om en inviterer folk på middag, skal en bli spandert på, og skal ikke dele regninga.. Er det bare meg som er rar kanskje?

 

Skjønner virkelig ikke hvordan jeg har vært så heldig å få sånnen herlig og god samboer som jeg har fått, når jeg ser hvordan foreldrene hans er..

 

Hehe, uff så råtten jeg føler meg som sier dette.. :S

[♥sjiga♥]

Jeg hadde en slik periode med min svigermor jeg å med førstemann. Jeg tok meg nær av alt hun sa. Jeg var i grunnen ganske så fælen periode nektet jeg å være hjemme når hun kom på besøk.

 

Men etter hvert forsto jeg at hun faktisk ønsket å være der for meg og barnebarnet sitt. Hun var virkelig en fantastisk farmor til vår datter. Og etter hvert hadde vi det gøy sammen klart blei jo ikke venninner akkurat men jeg trivdes i hennes selskap etter hvert og ja hun kom med stikkende kommentarer innimellom men mest for å åpne øynene våre for ting vi ikke så selv.

 

Ingen svigermor er som ens egen mor og det skal de ikkevære men hun er moren til mannen vi elsker og det skal vi respektere henne for.

 

Min svigermor døde da lillegutten min var kun 3 mnd. men eldste jenta savner henne mye og det gjør faktisk jeg å og selvfølgelig sønnen hennes.

 

Hun hjalp oss mye og var barnevakt bare datteren vår hadde lyst til å besøke henne og det skjedde ganske ofte. Hun stilte opp for oss uansett hva det var. Og jeg angrer på at det tok meg så lang tid å innse at alt hun ønsket var det beste for sønnen sin og hans familie, inklusiv meg.

 

Men jeg forstår at du er frustrert det er nok svigermoren din å. Det er ikke lett å vite hvo grensene går hos andre og gjerne svigerdøtrene sine. De vil så gjerne hjelpe og det er ikke så lett å tydeliggjøre grenser overfor sin svigermor. Og derfor finner hun dem ikke. Til ens egen mor kan man være krass og sint og nesten frekk og si bland deg utenom dette er min økonomi og jeg spiser det jeg føler for, eller faktisk si ja men det er så vanskelig å la være å spise når alt frister sånn. det er ikke like lett overfor svigermor hun er ikke din egen mor, og man kan være litt usikker på hvordan det er ok å si i fra uten å støte henne.

 

[Pappalille]

En svigermor som begynner å sippe fordi det sies ifra når hun tråkker over streken er det jeg vil kalle en manipulerende svigermor. Hva om du hadde begynt å gråte hver gang hun sa noe som ikke passet deg? Hvordan skulle hun reagert da?

 

Følelsesmessig utpressing skal dere ikke gi etter for. Si i fra når deres grenser er nådd, si i fra på en skikkelig måte, og ha god samvittighet. Hvorfor er hennes følelser viktigere enn deres?