90 dager igjen og så ufattelig lei og bekymret

[lilletrollet]

Dette har vært en heftig høst. To dødsfall i nærmeste familie på 1,5 uke, jeg har ikke kunnet delta i begravelsene da jeg ikke har fått lov hverken å kjøre 8 timer i bil eller ta fly. Har vært usigelig tung. Dette har jo også medført at jeg har vært alene hjemme med sønnen vår nesten hele september med bekkenløsning, tusen spørsmål fra gutten vår om døden og om hvorfor pappa er trist og når pappa kommer hjem. Har fått skikkelig panikk for at det skal skje meg noe mens jeg er alene med gutten vår. Nesten dødsangst. I tilegg er jeg mer redd enn noen sinne for at noe skal skje med den lille i magen. Det kjennes ut som om vi ikke klarer mer nu. Synes vi har hatt nok å slite med i det siste. Jeg har jo selvsagt ingen grunn til å være så redd rent fysisk, men har mistet tidligere veldig sent i svangerskapet og vet at ting fortsatt kan gå galt. Jeg er dritt lei av å være graivd, kun pga alle bekymringene det medfører og at bekkenet gjør at jeg ikke klarer å gjøre det jeg ønsker hverken i huset eller sammen med gutten min. Jeg sover dårlig om nettene, er konstant sliten, har dårlig samvittighet for alt og alle, huden er stram, magen er i veien, nesa potte tett. Like vel må jeg smile hver gang den lille romsterer inni magen. Hver gang sønnen min susser magen og prater til lillesøster. Men i dag er bare en dårlig dag. Livet kjennes kjipt, selv om jeg har så ufattelig mye å være takknemmelig for.

 

Gjorde godt bare å få skrevet at seg. Det kommer til å gå bra, vi får ikke mer på skuldrene enn vi klarer å bære.

 

Til alle dere andre som også sliter litt inni mellom:

Vi er flere!!!! Ha en strålende ettermiddag.

 

Klemz:-)

[Underveis -->]

Jeg tror det er naturlig å få en "redsel" etter at det er flere i omkretsen som dør. Selv om ingen i umiddelbar nærhet av meg har dødd, så var det en periode flere dødsfall av ungen mennesker på min egen alder som hadde effekt på mine venner. Etter det har også jeg utviklet en mye større angst for slike ting. Jeg blir f.eks. fryktelig redd om mannen ikke svarer på telefonen når han burde kunne ta den, eller at jeg får at telefonen er avstengt.

 

Frykt er irrasjonelt og dermed vanskelig å kontrollere, om ikke umulig, og jeg synes man skal tillate seg å være redd og ikke feie slikt under teppet. Når du i tillegg sliter med alt du gjør og du er forhindret i en viktig del i sorgarbeidet (som begravelse, se familien osv), så er det jammen ikke rart du får noen dårlige dager!

 

Stå på! Spis en bøtte sjokoladis, sett deg i sofaen selv om det er en million ting du burde gjort, rett og slett fordi det er din rett ;-)