Noen her som har mistet en forelder? snufs...

[Veravera]

Orker ikke å gå inn på detajer, men jeg tror jeg snart skal miste pappaen min. Han er i midten av 70-årene og har vært syk (men likevel sprek) lenge.

 

Men nå er det altså mye som tyder på at han ikke har lenge igjen. Jeg har, etter mange år, på mange måter forsonet meg med tanken. Vi har et godt forhold, mammaen min kommer til å klare seg fint og jeg har verdens beste familie rundt meg. Også pappa er nok veldig forberedt på at det går mot slutten.

 

Men jeg må innrømme at jeg er så utrolig redd for å miste ham. Er så redd for sorgen... Hvordan kommer det til å bli? Hva med lillegutt (2,5år) som forguder bestefar?

 

Huff...jeg syns bare alt er så fælt akkurat nå...

 

Noen som har mistet en forelder som vil dele noen tanker?

[LizzyG]

Jeg mistet min far i kreft for 4 år siden. Jeg var da bare 17 år og min søster var 13 år. Han ble bare 49 år gammel, og det tok ikke mange ukene fra han ikke visste at han var syk, og til han var død. Jeg vil anbefale deg å være så mye som mulig sammen med han nå, og bli så godt kjent som mulig. Og ta godt vare på mamman din. Jeg følte meg litt sinna den første tiden etter at han døde, for jeg synes det var så urettferdig at han var død. Send gjerne pm hvis jeg kan hjelpe deg med noe.

[Gjest]

Nå har ikke jeg mistet en foreldrer, men farmor sto meg like nær som mamma og pappa har gjort siden hun har vært en like stor og viktig del av oppveksten siden søsknene mine og jeg har vokst opp i en generasjonsbolig. Farmor var ung og sprek da hun plutselig ble syk, bare 63år, døde av kreften da hun var 65år.

Farmor var vel i flere år mye nærere enn min mor var....det er nå halvannet år siden hun døde og datteren min på snart 3år er oppkalt etter sin oldemor.

Jeg besøker graven hennes ukentlig, og enda jeg vet det så godt å tar jeg meg selv i å ville slå nr hennes for å snakke med henne. vi snakka sammen daglig da hun levde og var frisk nok til å snakke, og jeg pleide henne mye da hun var syk. Forholdet før hun ble syk var vel tettere enn for mange, hun var min mentor, støtte, morsfigur, venn og sjelesørger. Farmor var tolerant og ærlig....noe jeg viste å sette pris på, der fikk jeg alltid et ærlig svar og gode råd.

 

Livet etter hun ble døde føles fattigere på et vis, men nå er livet engang slik. Jeg håper hun har det godt der hun er nå, og til tider føler jeg at hun er med meg, og det er hun jo også...på et vis, i genene i hvertfall, og i det hun har lært meg i livet.

 

Ta vare på de gode minnene og det du har lært, og ta vare på de øyeblikkene du kan ha sammen med ham før han blir borte.

 

Føler med deg, og vet hvor vondt det er å ha noen så nær som er så alvorlig syk...og vite at snart kansje....huff

 

Stor klem

[Krusemynthe]

JEg har mine foreldre i live, så nei... Men jeg har allikevel vært gjennom en kjempestor sorg (som jeg fortsatt, etter nærmere 20 år sliter med å snakke om.

 

MEn jeg har forsonet meg med at den sorgen er og blir en del av meg. I perioer er den ikke synlig, i perioder kan den få meg til å gråte tvert og uten forvarsel.

Og sånn tror jeg det er med mange sorger. Det er en nummenhet, en fortvilelse, et sinne og en hjelpesløshet i den første perioden - deretter får sorgen nye "ansikter".

 

Det er en klisje, men det er faktisk sant, at livet må gå videre for oss som blir igjen. Og hvordan din sorg vil se ut etter at den første unntakstilstanden har gått seg til vet jo ingen.

 

Ingen ber deg eller andre om å bli ferdig med sorgen, det gjør du nok ikke allikevel, men etterhvert må man finne en måte å leve med det savnet og "hullet" etter den man savner. Det klarer nok dere også - på den måten det er naturlig for dere.

 

Jeg vil tro at noe av det vondeste du skal i gjennom er det du står i nå. Noen beskrev det en gang som "avgangshallen", hvor man vet at man snart må ta det definitive farvel.

Håper dere finner styrke til å være der sammen, både du og dine, din mor og din far.

 

*trøsteklem*

[Gjest]

Jeg har ikke mistet foreldrene mine, men er livredd for den dagen det skjer. Kommer nok til å miste bestefar om ikke altfor lenge, og "bare" det er helt grusomt å tenke på - selv om det er naturens gang og han er nærmere 90 enn 80...

 

Jeg har ikke noen gode råd å gi, men vil gi deg en god klem og ønske deg og familien din alt det beste framover.

 

*klem*

[Gjest]

Herregud, Krusemynthe, det der er noe av det fineste og sterkeste jeg noensinne har lest her inne... !

[murmelmamma]

mistet min far når jeg var 23.....han var 44.....alt for tidlig selvsagt....det er et helvete.....men man kommer igjennom det...alternativet er å legge seg ned å dø selv...men det gjør man jo ikke....og særlig når man har barn så må man jo bare "virke".....

 

men jeg synes fortsatt det er GRUSOMT....selv om det går lenger mellom hver gang smerten kommer opp igjen liksom....

mitt råd er å IKKE stenge inne sorgen og skulle være tøff og klare alt...det gjorde jeg..og fikk skikkelig "baksmell" etter ca 5 år..... vær åpen om sorgen og åpen om at du trenger tid for deg selv eller være sammen med andre eller....du må finne din måte å sørge på.....og så får du bare prøve å gjøre den siste tiden best mulig...vær raus....finn på gode ting sammen....del minner...si at du er glad i han...jeg fikk aldri gjort det...min far døde veldig brått.....og det er MYE jeg ville sagt til han om jeg hadde bare 1 time til med han........

 

masse lykke til!! og store klemmer!

 

 

[tralletonetroll]

Jeg mistet min far da han bare var 47 år gammel. Han fikk kreft og døde i løpet av få uker. Min mor døde bare 64 år da hun var på ferie. Så sorg i forbindelse med foreldres død har jeg masse erfaring med.. Men sorg er så personlig, at det blir vanskelig å fortelle deg hvordan det kommer til å bli.

 

Det du har muligheten til er å ta et skikkelig farvel. Bruk tiden til å snakke om gode minner. Vær der for din far, og ikke minst din mor. Le og ha det hyggelig sammen. Gjør slutten så fredelig som mulig.

[Kirsebæra]

Jeg mistet mamma for snart fire år siden.

jeg var da 16 år.

hun var syk i to mnd før hun døde av lungekreft.

 

jeg sier som lizzyG, vær så mye du kan sammen med faren din.

snakk sammen, syng sammen, les sammen. vær sammen.

du vil trenge det.

 

ingen ber deg om å være sterk heller. det ER lov å gråte! det ER lov å bryte sammen!

og ta vare på mammaen din.

 

 

[Krusemynthe]

Det er vel ikke spes. vakkert skrevet, men jeg tror at det er beskrivelser det er lett å kjenne seg igjen i. Alle bærer vi en eller annen sorg.

 

Lykke til med bestefaren din! Klem til deg også!

[DællaSiiiin<3]

jeg mistet mamma i fjor.. jeg var innlagt på psykriatrisk på grunn av depresjon, og når jeg ble skrevet ut derifra fikk jeg vite at mamma lå i kunstig koma pga hjernehinne betennelse, hun hadde ligget slik en uke før jeg fikk vite det.. en uke etter jeg var utskrevet ringte tlf tidlig på morgenen og da var mamma erklært hjernedød, og jeg og min søster måtte inn å skru av respiratoren.. har ikke tørt å slippe sorgen inn på meg ennå..

[DællaSiiiin<3]

hun var forresten 39år gammel

[Athene75]

jeg mistet min mor når jeg var 15 år. det var selvfølgelig tungt, men kom meg igjennom det. Ble etter det veldig redd for å miste pappa, da jeg følte at da kom min verden til å gå i oppløsning. Han var jo den eneste jeg hadde igjen. mistet også min pappa for 6 år siden, og da ble tilværelsen virkelig tung. Sliter ennå med savnet av spesielt han. dagene går, men for meg er tilværelsen ganske tung. Tror det er vanskelig å fortelle hvordan det kommer til å være for deg, men for meg ble det nok så tungt fordi han var den eneste jeg hadde igjen. Man vil savne dem for alltid, men savnet vil kanskje mildne litt med tiden. Men også veldig tungt å vite at barnebarna aldri skal få bli kjent med dem eller oppleve de vokse opp

[orkide75]

mistet pappa 14 sept...

 

han levde i 2 mnd etter han fikk kreftdiagnosen... 68 år gammel.

 

det er en fæl tid, men lev hver dag, og tenk positive tanker.

 

send gjerne pm

[mamma til 2 og lille frøet..]

Jeg mistet mamma for snart 2 år siden. Da var jeg nettopp fyllt 20.

 

Dette er noe som var / er utrolig tøft for meg. Hun hadde vært syk noen mnd, uten at noen fryktet at hun skulle gå bort.Hun hadde kreft som hadde spredd seg.

Hun fikk cellegift noen mnd, men i romjulen 06 fikk vi beskjed om at den ikke hjalp lengre og at det var ikke noe de kunne gjøre. Dette var kjempe tøft å høre. Det er så mange tanker som kommer til deg, hvorfor, hvordan skal vi bare se at blir så dårlig at hun dør... 1 januar døde hun, 50 år gammal. Samme dag var jeg også 1 dag på vei med jenta mi (uten å vite det).Så når jenta mi ble født var jeg ikke så glad som burde, bare tenkte på mamma'en min og at hun burde få oppleve dette..

 

Det er noe som har gjort alt verre, tanken på at hun ikke fikk bli mormor.

 

Jeg klarer ikke å bearbeide sorgen i det hele tatt. Tenker på henne hver dag og alt vi ikke får oppleve sammen..

[BettyBoob]

mamman min tok livet sitt for 6 mnd siden, hun ble 59 år. hadde ikke akkurat regnet med det

jeg er fortsatt i sjokk jeg, så har dessverre ingen kloke ord til deg - kan faktisk heller ikke si at jeg vet hvordan du har det...

[Sweet caramel]

Jeg mistet pappaen min til kreft i februar.. Den følelsen som kom over meg når jeg fikk beskjeden, var grusom..!! Det var en fysisk smerte som jog i kroppen min, og ble der som en stor tung sort klump...:-(

 

Jeg gråt mye og angret på at jeg ikke hadde vært mye med han før han døde... Men jeg bor 50 mil unna hjemstedet mitt, så det var ikke lett, når vi ikke visste at han var så syk...

Jeg tenker mye på han, mer nå faktisk enn når han levde:-/ Tror han har det veldig bra der han er nå, det føler jeg på meg, og liker at den følelsen er der, midt oppi sorgen...

 

Fikk se han før han ble begravet, og det hjalp meg veldig.. å se han ligge der, det var liksom ikke pappaen min, bare et skall, liksom..! Sjelen var ikke der mer og det var så lett å se.

 

Du lærer deg å leve med sorgen, du gjør det.. Men tillat deg å sørge på din måte, og bruk den tiden du trenger... Snufs, kom en tåre her gitt...

 

Pris den tiden du har igjen med din pappa, vær masse sammen med han, da blir kanskje sorgen litt lettere å bære når han faller bort, at du skal slippe å ha dårlig samvitttighet også...

 

Klem til deg c",c",)

[Koala *g07*]

Jeg mistet pappaen min for 19 mnd siden. Han døde helt plutselig, og de fant ut at det var hovedpulsåren som hadde sprukket.

Det var et voldsomt sjokk, og jeg er like trist fortsatt av å tenke på at jeg aldri mer skal få se pappaen min.

Jeg hadde akkurat blitt mamma, bare 19 dager før. Vi bor 40 mil unna, men heldigvis kom foreldrene mine 2 dager etter gutten min ble født, og var med oss hele helga. Det ble det siste jeg så han. Noe i meg sa jeg måtte gi han en god klem før han reiste, og jeg forsikret meg om at han tok farvel med sønnen min, så det siste han gjorde før han gikk var å stryke på han. Det er mitt siste minne om min pappa.

 

Sorg er utrolig personlig, og folk reagerer på forskjellig vis. Ofte kjenner jeg urettferdigheten komme, og tårene og klumpen i halsen sitter der ofte bare ved å snakke om det. Jeg har aldri helt latt den komme, sorgen.

 

Hadde jeg hatt sjansen skulle jeg brukt all tiden jeg viste jeg hadde sammen med han. For jeg hadde gitt alt i verden for å få han tilbake.

Så bruk tiden med faren din så godt du kan. Lag minner med han og gutten din. Slik har dere og han selv noe å se tilbake på.

Heldigvis fikk vi tatt noen bilder av min pappa og gutten min. De skal han få som minne om morfaren sin han aldri fikk blitt kjent med.

 

Sender deg en klem og nyt tiden fremover så best du kan

[Tøysetipp]

Først vil jeg bare få sende deg varme tanker og klemmer, i en tung tid til deg. Det rører noe i oss (jeg kan jo egentlig bare snakke for meg selv) som har opplevd det du går igjennom nå.

 

Det er selvsagt vanskelig å skulle si noe om hvordan det vil oppleves for deg. Vi er så forskjellige alle sammen, med ulike forutsetninger til å kunne takle en så stor påkjenning til livet. Det som nesten er sikkert er at sorgen vil blekne, og ikke virke så altomsluttende. Med tiden vil du kunne rette oppmerksomheten mot omgivelsene og det som har betydd noe for deg tidligere- med glede og interesse. Du vil også kunne innfinne deg med at din far er borte og skape deg strategier for hvordan livet ditt skal gå videre.

 

Tidligere hadde jeg en visshet om at alt kom til å gå meg vel her i livet- så lenge jeg hadde moren min. Nå har jeg fått erfare at jeg klarer meg, men det er nok fremdeles takket være henne..

 

Det vil nok dukke opp mange tanker .. og reaksjoner til deg.

Ta vare på deg selv- og den siste tiden med din far..

 

Varme varme klemmer og tanker din vei.