Gråter og gråter...Er jeg helt rar??

[Alba44]

Som kanskje noen av dere så så skrev jeg innlegg for noen dager siden om hunden vår som døde i helga.

Han levde et lykkelig liv, ble veldig gammel og sovnet stille inn av seg selv trygt hjemme. M.a.o. livets naturlige gang i et hundeliv.

 

Men: jeg savner han allerede så veldig, og tanken på at han er borte så meg så trist så trist...

 

Folk virker nærmest forundret over at man kan sørge sånn over en hund, men for meg og min familie er det jo det som er mest naturlig. Han var jo den fineste voven man kan tenke seg...

 

 

[ana baroma]

Selv om han ble gammel og mett av dage blir jo ikke sorgen noe mindre:)

Og jeg tror nå engang at dersom man gråter og får utløp for sorgen - selv om det "bare" er en hund - så komm erman fortere opp til overflaten igjen!

Så gråt i vei, og sørg over en kjær venn som er vekk - helt naturlig!

[Gjest]

Vi er alle forskjellige og sørger på forskejlig måte og i forskjellig "styrke" vil jeg tro.

 

Selv har jeg vanskelig for å gråte over sorg, men gråter lett hvis jeg er sint.

Gråt knapt da jeg minsta min elskede farmor...føler mer tomhet og håpløshets følelse når jeg har minsta noen. Mens jeg kan grine i bøttevis hvis jeg feks er sint på samboeren.

 

Helt greit å sørge over hunden sin, de er tross alt et familiemedlem de også. Jeg har sørget over både hunder og katter som vi har mistet oppigjennom årene i oppveksten. Kansje ikke grått så mye, men følt på savnet om tomrommet de etterlot.

 

 

[Gjest]

Da jeg var 20, så måtte vi avlive våre 13 år gamle labrador. Min mor savnet han slik at hun klarte ikke å gå tur i skogen, hans yndlingstur, igjen på 1 år. Den dag i dag så kan vi begynne å mimre om han og det er så gode minner, og til slutt kommer tårene. Hver gang.

Så jeg forstår deg veldig godt. Det er noe så sterkt med den betingelsesløse og ukompliserte kjærligheten en har til en hund. Jeg velger å tro at det er hvertfall ingen tvil om at våre trofaste venner har det bra nå!

Klem

[Alba44]

Tusen takk for svar, jenter!

Gode dere )

 

Ja, det er som Ironisk Distanse skriver at kjærligheten ovenfor de firbeinte er betingelsesløs og ukomlipsert. Voven min var en så stor del av livet mitt så lenge, og tomrommet blir derfor så stort.

 

Jeg tror også at han har det bra nå )