Sitter her helt utslitt : ( Noen råd ?

[Gjest]

Trassalderen!!!

 

Trodde vi var over det verste, men det har jo blitt dobbelt så ille.

 

Han er 2,5 år. På mandag fikk jeg oppleve starten på en mye verre trass enn jeg har opplevd tidligere.

Han har alltid vært en bestemt ung mann. Men nå prøver han virkelig å styre meg. Han får jo selvfølgelig ikke lov til å styre meg.

 

Noen som så på "I de beste familier" på tv2 med hun 3-åringen som sutret så mye ?

Sånn kan jeg best beskrive sønnen min nå. Han sutrer for alt. Han gidder omtrent ikke å prate normalt lenger, blir sånn sutreprating (sånn at du ikke skjønner et kvekk av hva han sier). Han skal bestemme alt. Å komme oss ut døren tar 30-60 min, fordi han vil verken det ene eller det andre. Jeg forbereder han på det som skal skje, så ting kommer sjeldent som en overraskelse.

For hver ting han ikke vil så hyler (illeskriker seg lilla i ansiktet) han i 10 min. Når han er ferdig med det, så er det noe annet han må illskrike for. Jeg ignorerer han for det meste når han holder på sånn, men noen ganger så "klikker" det litt for meg også og da blir jeg sinna og hever stemmen. Det er spesielt når han har skreket så fælt at lillesøsteren hans blir redd og setter i gang å hyle hun også.

Da blir det sånn "NÅ HOLDER DET, NÅ ER DET NOK"!! men, da har jo han oppnådd det han vil, da får han respons for hylingen sin.

 

Bor i blokk og når vi da endelig kommer oss ut i oppgangen, så prøver han å bestemme hva jeg skal gjøre. "Mamma, du får ikke lov til å gå i trappa". "Stå stille". Fortsetter jeg å gå så hyler han. Synes det er lite moro når man hører hylingen hans smeller i veggene, men jeg kan jo ikke la han bestemme heller (kommer sikkert til å få klager fra naboene snart).

 

Jeg merker at jeg blir helt utslitt av dette. Blir så tappet for krefter og da kan man jo tenke seg hvor tappet for krefter den lille kroppen hans blir ??

 

Har begynt med et belønningssystem, han får klistremerker når han har vært flink. Men, jeg tar også bort et klistremerke om han ikke hører. Da får han 2 advarsler først. De klistremerkene er han så stolt over, så når jeg tar fra han et så raser hans verden sammen 8 har bare gjort det 1 gang hittil da).

 

Noen som har noen tips til å lette hverdagen ? Eventuelt få høre at jeg ikke er alene om å ha en så trassete unge ?

[Meg,Vesla & Antonio:) + spire]

jeg har ikke råd til deg å har det heller ikke slik som deg. men du er ikke alene. har en 1åring som hyler når hun ikke får ta det hun vil. eks ting fra bosspannet. å om kvelden når det er tannpuss da er hun sta, da høres det ut som vi gjør hun noe fælt, det samme når vi skal legge hun. helt hysterisk. vi bor i leilighete. det er 3 nede og 3 oppe å ganske lytt.. så de hører nok hylingen hennes her også.. ikke morro det nei

[Gjest]

Er nok ikke enste tilfellet. Det skyldes ofte frustrasjon hos barna rett og slett. Her prøver jeg å finne ut hva som trigger det, bruke lek og avledning for å stoppe utbruddene før de tar helt av. Har ei som fyller 3 neste uke.

Roser henne veldig mye og har begynt å bruke lignende teknikker på minsta som er 1 1/2 og i starten på trassen.

Ros avleder fra raseriet og frustrasjonen, feks: Nei så flink du er hvis du stopper å gråte nå! Kom skal vi leke litt, eller kom så skal vi kle på oss å gå ut å gi pusene mat.

Prøver å veksle og finne på litt nye ting hele veien. Bedre å bruke 10min på det enn 30min på en kamp for å få kledd ungen på morgenen.

 

Time out eller belønning i form av klistremerker ol bruker jeg ikke, har prøvd det tidligere, men føler det slo helt feil ut på mange vis, ble fort like mye "straff" oppi det når de ikke hadde gjort seg fortjent til belønningen.

Men ros, forklaring, tålmodighet, streng myndig stemme ( uten å kjefte) når det trengs.

Opplever dager der trasset dukker opp, men ser klar forbedring etter jeg ble litt mer konsekvent med bruk av ros og myndig rolig stemme.

Og jeg var ei kjeftsmelle og veldig ukonsekvent tidligere...noe som ga mer drivstoff til trasset.

 

 

[Skravlefruen med huleboer]

Velkommen i klubben.. NEI, du er laaaaangt fra alene.

 

Jeg har til og med vært så frempå en eller flere ganger, til å påstå at det er ingenting som heter trassalder.. det er foreldrenes måte å håndtere barnas utvikling i forhold til personlighet, meninger og vilje. Helt til denne "trassalderen" kom i hus hos oss.

 

Haha.. ingenting man sier, gjør, mener, vil, kan osv hjelper. Han er til tider sint for alt og ingenting. Spesielt hjelper det ikke at vi har sluttet med "dagsoving". Når han kommer hjem fra barnehagen er han pottesur, og IKKE lett å ha med å gjøre.

 

Så, hva skal man gjøre da? Vente til det går over? Går det over..? Eller fortsetter det inn i puberteten? ;-D

 

Nå er mini snart 3 år, og jeg merker at det som hjalp oss over "muren" var først og fremst å godta at han har forsterket viljen sin til de grader, at han vil bestemme selv, at han vil oppnå det han vil - og går overalt for å klare det, at han er utholdende (phu!) og at han kan være fornøyd i ett sekund og misfornøyd i neste - og ikke minst dette med sutre"snakkingen" - altså godta at han er i trassalder. Han har gjerne følelser og tanker som han ikke alltid forstår. Han er flink å uttrykke seg verbalt, og det er veldig enkelt å se at denne sutresnakkingen - hvor ordene blir umulig å forstå - er en måte å oppnå viljen sin fordi vi foreldre lettere gir etter for å slippe å høre på.

 

Når vi lærte å godta, kunne vi begynne å jobbe med hva vi skulle gjøre. Han har blant annet fått flere oppgaver. Det er små oppgaver - som f.eks bare det å ta av bordet (sitt fat og glass) etter middag - han er så stolt over å mestre slike ting selv - og får selvfølgelig skryt for det han gjør. Altså - jeg har tro på å belønne de positive tingene og overse det som er negativt.

 

Du skriver at dere ignorerer dårlig oppførsel. Og det er jeg helt enig med. Så lenge det er sutring og stahet, så er det ikke noe annet som hjelper enn å overse problemet. Eventuelt forklare at det hjelper ikke å hyle, og det hjelper ikke å snakke slik at dere ikke forstår. Han kan velge om han vil gå på rommet sitt til han er ferdig, eller begynne å oppføre seg ordentlig. Dersom det ikke sitter så "dypt", så har jeg tro på å avlede.

 

Litt rotete her.. jeg tror nok ikke det finnes en fasitløsning. Man må på en måte prøve seg frem. Lykke til

[Gjest]

Avledning funker rett og slett ikke. har han bestemt seg for en ting, så gir han seg ikke. Det eneste jeg kan gjøre når han blir sinna er å ignorere han. Kan ikke prate med han for da blir han enda mer sinna.

 

Jeg roser han hele tiden. Forklarer og er tålmodig (selv om jeg av og til lar meg provosere av trassingen hans). Jeg er konsekvent.

 

Han er nok frustrert, ja. Det lyser ut av øynene hans. Og det er nok litt sjalusi i bildet også. Han ble storebror for 7 uker siden. Han er heldigvis kjempe snill og god med henne, så det er vi foreldre som får "svi".

 

[max32]

Tror det viktigste er at vi som foreldre har tro på oss selv. Ser mange foreldre som er så usikker i foreldrerollen. Jeg var det med førstemann. Men synes alt er mye lettere med nr 2. Så nå er han i trassalderen(2,5) .

Jeg tenker at det går over, det er bare en liten fase han må igjennom. Og tøfft er det. Skriking og sutring for det meste. Men jeg tar det ikke til meg og tenker ikke om det er noe jeg gjør feil, noe jeg kunne gjort på en annen måte ol.

 

Det som fungerer best hos oss er å ikke gi han så mye oppmerksomhet. Jo mer vi begynner å spørre og prøve å avlede jo sintere blir han.

 

Jeg jobber i bhg og ser mange foreldre som lar seg styre veldig av barna, for de vil ikke ha noe av skrikingen. De begynner gjerne med å ta opp en kamp, men foreldrene gir seg ofte når barna begynner å skrike. Så du må ikke gi deg, hvis han at du er mer sta enn han:-)

[Gjest]

Trassen varer hele livet, sa helsesøster til meg....hehe.

 

Vi gir han oppgaver som han vokser på. Han setter tallerkenen sin på kjøkkenbenken. Han hjelper til med å vaske opp. Han kaster bleia si og bleia til babyen. Spesielt blir han veldig stolt når han kan hjelpe meg med ting som babyen trenger. Smokk, ny bleie, dyne ol. Prøver å inkludere han i ting som har med babyen å gjøre.

 

Jeg ser liksom ikke hva jeg kan gjøre annerledes med " gå ut-situasjonen" (annet enn å ikke la meg provosere de få gangene jeg blir det).

 

Ny dag i morgen, nye muligheter....

[WP-TLogPeanut]

Du er ikke alene! Lover... har ei på 2,5 jeg og...

 

Går på veggen snart føles hvertfall sånn til tider,både jeg og lillemor blir frustrerte og slitne vett..

[Gjest]

Sta er jeg, og staere kan jeg bli....hehe.

 

Hadde en episode i bhg i stad. De var på vei ut når jeg leverte han. Han hadde da på seg strømpebukse, bukse og jakke (tok meg bare en halv evighet å få på han det, da). Fikk beskjed om at han måtte ha på seg parkdress, så jeg kunne bare skifte på han.

Ja, vel.... Da slo han seg fullstendig vrang...igjen. Jeg ga meg ikke. Han fikk valget, enten kledde jeg på han eller så kledde en ansatt på han. Klær skulle han uansett ha på seg.

Han ga seg til slutt, og jeg fikk kle på en hiksende, utslitt gutt.

 

Var helt utslitt når jeg kom ut av bhg.

 

 

[Gjest]

Er slik her at hvis først sirena har begynt å ule så må den ule seg ferdig, men har blitt kjapp til å oppfatte trassen før den gir seg utslag, merker det på ansiktsutrykket særlig, og er jeg snar nok med avledningen så avverges "krisa" som jeg kaller den, for i hvertfall for barnet og kansje like mye for oss voksne så oppleves det som en "krise".

 

Har har det også vært litt sjalusi, men heldigvis har hun vært snill med lillesøsteren, problemet nå er at lillesøsteren er ikke alltid like snill med storesøster. Mini har om mulig enda større vilje, og er på toppen noe vanvittig sjalu på både storesøsteren, storebror og pappan i forhold til at hun vil "eie" meg.

 

Jeg forsøker derfor å kombinere ros, det å oversee litt når situasjonen krever det, og myndig stemme.

 

Ikke lett å finne rette metodene alltid, og slett ikke sikker på om dette vil fungere "in the long run" med minsta, men gir det en sjans.

 

Vi bør vel ha litt rom for barnas "kriser" og frustrasjon også i hverdagen, selv om det er ubehagelig. Forstår at det er ekstra belastende når du bor slik du bor, men trøst deg med at det er "Normalt" :-)

 

 

[Gjest]

Når jeg ser at det kommer, kan jeg noen ganger avlede. Men ,det er ikke alltid jeg ser at det kommer. Det slår til som lyn fra klar himmel.

Grensen mellom latter og sinne er ikke lang.

Men, nå (etter 3 dager) har jeg skjønt at det å gå ut (selv om jeg har forberedt han på det i 20 min i forveien, gjentatt det hvert 5. min) ikke er mye moro for tiden, så må jeg legge opp et lite strategi der.

 

 

Det med at han hyler i oppgangen er litt kjipt, men jeg må jo bare overse han. Det som er litt kjipt er at jeg har klagd på naboen fordi hun og samboeren har hatt en tendens til å stå å krangle høylytt ute i oppgangen. Nå får jeg sikkert en sur kjerring på døra som ber ungen om å holde kjeft...hehe