Lat og uinteressert mann

[Anonym bruker]

Jeg er så skuffa over samboeren!

 

Da jeg spør om han vil kjenne babyen er det med et sukk han legger hånden klønete oppå magen mens han fremdeles ser tv.. (skjedd 4 ganger på 7 mnd)

Han tar aldri initiativ til noe som har med barnet å gjøre.

Hverken handle noe, lære noe (bøker), vil ikke være med på fødselen, vil ikke høre på hjertelyden..han gjorde et 1 min forsøk, hvor han klønete rullet seg rundt oppå ribbeina mine å "slang" hodet på magen..

Jeg blir så frustrert og trist, og uansett om jeg snakker med han om det så er hans eneste grunn og forsvar: Jeg er en mann!

Han er en voksen mann på 37 år! Jeg er 25, og mere voksen!

Jeg er så lei meg! (føler jeg har gjort noe dumt med å få barn med han nå)

Trodde svangerskapet skulle få frem flere ting ved han jeg liker, i stedet har han blitt en mann jeg nesten ikke kjenner igjen! En mann som jeg hele tiden unnskylder ovenfor venner/familie/kollegaer og leger.

Og han sier ingenting, ikke om jeg spør hvordan han føler eller har det.

Jeg prøver å være mild, ikke lage krangler.

Men eneste gangene han åpner kjeften er når han drikker. Og da får han seg til å si de mest sårende ting!

Vi venter et alvorlig hjertesykt barn, men han oppfører seg som om operasjonene og tiden i etterkant blir så enkelt.

Har snakket med min mor om dette, og hun ser ingen forandring i han, hun synes han har vært sånn hele tiden, og mener at det er jeg som først har oppdaget det nå.

 

Jeg er skuffet og redd.. og vil ikke bli behandlet sånn, men mest av alt vil jeg ha en harmonisk familie, ikke bli en alenemor!

 

Noen synspunkter?

[barmfager]

Jeg føler med deg!

Synd at du skal føle deg så alene om å glede deg over barnet i magen. Jeg synes moren din burde sagt fra om hva hun synes om mannen din før, men det spørs jo om det hadde hjulpet. Av og til må man virkelig få det i fleisen før man skjønner hva slags type man er sammen med. Jeg synes det høres ut som om du er tolmodig og utholdende. Fortsett med det, og fortsett dine forsøk på å få ham interessert. I alle fall inntill barnet er født. Dersom han fortsetter sin manglende inspirasjon og interesse, spørs det om du ikke er bedre tjent med å finne en annen mann som kan være til støtte for deg og barnet. Hvordan er familien hans, forresten. Ofte kan det si noe om hva du kan forvente deg av ham(men ikke alltid).

Søk støtte av andre, venner og familie, som støtter deg fullt ut, og som gleder seg sammen med deg.

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hei Barmfager!

 

Familien hans er veldig nære og harmoniske. Og faktisk sa svigemor at jeg ikke skulle være redd om han ikke virket interessert nå, for hans far var likedan, men ble en veldig engasjert og beskyttende far når barna kom.

Så jeg vil jo vente å se hvordan det blir etter fødsel, og han har jo kvaliteter jeg virkelig elsker han for. Så kanskje han sliter litt med depresjon selv nå, og trenger litt tid.

 

Takk for fine støttende ord!

[Anonym bruker]

Hei:)

Jeg tenker at siden dere venter ett hjertesykt barn, så kanskje han er redd for å bli for knyttet til det? Samtidig så kanskje det er vanskelig for menn i utgangspunktet å skjønne at det faktisk er en baby på tur inni magen, di kjenner jo ikke det slik vi damer gjør. Så jeg tenker at når han i tillegg vet at barnet er sykt, så kanskje han unngår endel ting nå som kan knytte han for sterkt til det. Det at han er avvisende og ikke sier noe, kan være fordi han ikke får til å si det til deg? Eller han kanskje ikke selv er helt klar over hvorfor han føler for å holde slik avstand? Blir litt psykologisk, men tror det er lurt å være litt tålmodig med han, og la han få sjansen til å bli kjent med barnet når det har kommet ut av magen. Blir nok noe annet når han kan se det, og holde det i armene sine. Det hadde ihvertfall jeg tenkt da.