barnevakt og lommebok

[Anonym bruker]

Jeg føler vi blir brukt som en barnevakt og lommebok for mor!

 

Alltid har det vært om og men når vi har spurt om ekstra samvær. Men hun kan klare å spørre oss når hun trenger barnevakt og er i beita. DA er vi bra nok.

 

Vi er også bra nok når barnet trenger nytt utstyr av noe slag. Da tikker det inn en meld om vi vil være med å spleise. ALDRI har hun fått nei.

 

Uansett hvor samarbeidsvillige vi er, så får vi ingenting tilbake den andre veien.

 

Etter at vi fikk fellesbarn har ting virkelig bare blitt verre og verre. Hun virker sjalu og livredd for at hennes barn ikke skal få nok oppmerksomhet, alenetid med far og gaver fra oss. Det er klaging opp i mente.

Dette merker vi nå på barnet ved at h*n avlyser helger. Det er nok mor som står bak og drar i trådene. -For når barnet først er her, så har h*n det veldig bra, klager ikke, ler og koser seg.

 

Råd??

[Anonym bruker]

kjenner dette igjen. alt sammen.

[smiia]

Altså, jeg må innrømme at det virker på meg som om mange av dere stemødre som skriver her inne er altfor ettergivende. Dere gir og gir, og fortsetter å prøve med det gode selv om dere bare får shit tilbake.

La meg prøve en liten assosiasjon for dere. Hva vet man om oppdragelse og hva som skjer hvis den man oppdrar bare får og får og aldri blir stilt krav til. Skjønner de til slutt at de må gi noe tilbake også? Tvert imot, kravene bare øker på.

Så er vi tilbake på temaet "krevende biomødre, deres hunsede ekser og de nye stemødrene". Det som er greia her, er at disse små gjøkungene av noen biomødre som sitter i redet og skriker og aldri blir mett, de må settes grenser for. Det hadde vært vakkert om alle voksne mennesker var empatiske og rasjonelle vesener som det gikk an å ha gode voksne relasjoner til sånn helt uten videre, men sånn får vi demonstrert til gangs her inne at det ikke er. Derfor, og nå kommer poenget mitt; dere må se å sette ned den foten, eller helst begge to! Har prøvd det selv. Nekt å betale mer en bidrag, send linker til nettsider der dette står svart på hvitt hvordan dette skal være. Slutt å si ja til ekstra samvær hver gang hvis det ikke går begge veier. Ikke skjem bort stebarna, ikke slkjem bort biomor.

For min del ble det et helvete noen måneder, før det nå er helt stille. Tror hun har innsett at eksen hennes har møtt noen med bein i nesa.

Men en ting; typen din må ta kampen - ikke du. Har så sinnsykt mange ganger hatt lyst til å ringe eller møte opp hos henne selv, men nei - det er hans ansvar, og jeg har piska han til å ta det. "Du kan ikke være hennes tøffel hvis du vil være sammen med meg"

[Gjest]

Hei, smiia!

 

Så godt at du rusker litt opp!

Selv er jeg altfor snill! Mannen min har 15 og 18åring fra før. De er superbortskjemte, og moren foretrekker at de kan gå fritt mellom henne og eksen. Dermed vet jeg aldri hvor mange vi er til middag, hvor mye klesvask det blir (21 håndklær denne uka, ungdom er glad i å dusje....), og de vil ofte ha overnattingsbesøk uten å be om lov.

Jeg har prøvd å be om at det i alle fall gis beskjed dagen før noen skal flytte inn eller ut, men da føler ungene seg avvist.

Og alle regninger, tannlege som kjøretimer kommer selvsagt hit.

Vil jo gjerne være en god stemor. Men jeg har selv en 16-åring, og venter baby om ei uke. I går sprakk jeg, og krevde at mannen min sørger for ei uke i måneden uten hans eller min ungdom fra tidligere ekteskap.

Jeg lurer på hva andre synes om dette? Skal store barn komme og gå som de vil - det er jo deres hjem også? Eller bør det være noenlunde delt, dersom omsorgen er delt og de fortsatt lever på foreldrene. Noen som har erfaring eller råd?

For meg ender det med noen utblåsninger med påfølgende dårlig samvittighet. Det er jo ikke lett for mannen min, som jo er snill og glad i barna sine.

Men jeg begynner å drømme om egen leilighet, og det etter bare 4 måneder som stor, nyetablert familie.Huff.

 

[Anonym bruker]

Det her er sånt jeg ikke forstår blir et problem. Man innstiller seg på at man alltid har barn der. Man innstiller seg på at man alltid har unger i hus. Man nyter tiden man har alene.

 

Utgifter til kjøretimer og sånt deles på begge foreldrene, eller ungene betaler det selv. Så sant ikke den ene foreldren har lovt dem det, da betaler selvsagt den foreldren hele kalaset.

 

Tenåringer bor litt her og der i de disse situasjonene. Og la meg minne deg på at du er den nye personen her. Barna til din partner har sitt hjem også hos sin far, så det beste du kan gjøre er å innstille deg på at du bor med dem fulltid.

[Gjest]

Dette har jeg tenkt mye på, og forsøkt å innstille meg på det. Det som er synd når tenåringsbarnas behov kommer helt på tvers med de voksnes krefter, er at foreldrene ikke får pleiet sine nye forhold, og de går i stykker. En ny baby har trolig også rettigheter til tenåringsforeldrenes krefter. Men helt klart, dette visste jeg om, bare ikke at det er såpass overveldende.

Og jeg bor jo har frivillig inntil videre.

Takk for klar mening!

[Anonym bruker]

Det er stort sett alltid tøft med mine, dine og våre barn. Det er derfor jeg sier dette om innstilling. Man kan i stor grad velge hva man vil fokusere på, og hvilken innstilling man vil ha. Det betyr ikke at alle problemer og frustrasjoner forsvinner, men det kan hjelpe en til å fokusere på viktige ting og legge detaljene bak seg.

 

Det er klart at en baby fortjener plass og tid, men en baby som kommer får ikke fortrinnsrett på en forelder fordi den er så heldig å tilhøre en familie hvor mor og far er et par. Babyen blir ikke viktigere enn eksisterende barn, på samme måte som eksisterende barn ikke er viktigere enn babyen. Når man velger å starte en familie med en person som allerede har en familie, da har man valgt et liv som på veldig mange måter ikke leves på ens egene premisser. Det kan være svært tungt i perioder, men er noe man kunne valgt vekk hvis man ikke var villig til å belastningene sammen med gledene.

 

 

[smiia]

Nå må dere anonyme folk slutte å pøse på med idealistisk propaganda som tar kveletak på disse stakkars stemødrene med menn som er fulle av dårlig samvittighet pga samlivsbrudd, og dermed befinner seg halvveis i lomma på både biomor og steunger. Selvfølgelig har stemødre også rettigheter, og unger er ikke noen skrøpelige små vesener som knekker sammen hvis de må vise litt folkeskikk og spørre før de får lov til å ta med seg venner hjem. Du anonym, lar du ungene dine komme og gå med venner på overnatting uansett - liker ikke du avtaler og system i tilværelsen din? Well, guess what, det gjør stemødre også.

Dere, stemødre, må få fedrene til å forstå at det ikke bare er forholdet til barna som må ivaretas her. Har han valgt å hente deg inn i livet sitt, får han være med på å gjøre levevilkårene levelige for deg også - ellers så ender det i nok et samlivsbrudd. Er han så full av dårlig samvittighet for ungene at han ikke har rom for å ta hensyn til deg også, så er han ikke klar for noe nytt forhold, spør du meg.

Unger har godt av å lære å ta hensyn til andre, vise omtanke, og få vite at deres handlinger påvirker andre. Dessuten er unger med regler/rammer tryggere unger.

En siste ting, det beste for å la positive følelser gro i alle leirer, er at alle føler seg hørt og ivaretatt - og vil da behandle hverandre bedre. En stemor som stadig må bite tennene sammen blir ikke en god omsorgsperson.

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke se at noe du skirver har noe å gjøre med hva jeg skrev. Derimot uttrykker du deg som en bitter og lite fleksibel kvinne, og det er jo bare trist.

 

Sunn fornuft er ikke idealistisk propaganda, men noe som kan hjelpe en selv i vanskelige situasjoner. Men det er klart, hvis man er et egosentrisk hespetre nytter jo ikke den tilnærmingen, da vil man jo bare ha det på sin måte.

 

Fornutige mennesker innser at det er mange mennesker å ta hensyn til i en ny og utvidet storfamilie, og innretter seg deretter. Da settes det naturlig nok grenser, det gis rettigheter og plikter, for store og små. Har man funnet seg en dott av en ny partner kan man igrunnen bare takke seg selv, og innrette seg deretter. Man er i en ny og utvidet storfamilie helt frivillig

[smiia]

Tror du vil finne like mange definisjoner på begrepet "sunn fornuft" som du finner innskrivere her, du har nok ikke enerett på det begrepet.

 

 

[Anonym bruker]

Og det samme gjelder vel "idealistisk propaganda"?

 

Du lærer hvertfall meg noe. Jeg skal aldri være en stemor med en innstilling som det du beskriver i innleggene dine. Jeg skal fortsette med min innstilling, det gjør meg til en lykkelig stemor, selv om det ikke alltid er en dans på roser.

[smiia]

En liten greie til dere stemødre som er usikre på hvor mye dere skal hevde deres rett. Samboeren min synes aldri jeg er så tiltrekkende som når jeg skjærer igjennom og har en bestemt oppfatning om ting. Som han sier; "når du har en agenda og taler lidenskapelig din sak, så får jeg både respekt for og tenning på deg".

Så istedenfor å gå og småulme for deg selv, ta kontroll over situasjonen og du skal se det skjer bra ting:-)

Forøvrig, jeg både respekterer og får respekt fra stebarna også.

Dette også til opplysning for de som setter likhetstegn mellom å ha baller og være et bittert hespetre;-)

[Kreoline]

Dere, stemødre, må få fedrene til å forstå at det ikke bare er forholdet til barna som må ivaretas her. Har han valgt å hente deg inn i livet sitt, får han være med på å gjøre levevilkårene levelige for deg også - ellers så ender det i nok et samlivsbrudd. Er han så full av dårlig samvittighet for ungene at han ikke har rom for å ta hensyn til deg også, så er han ikke klar for noe nytt forhold, spør du meg.

 

Flott skrevet, fars valg å begynne et nytt familieliv kommer sjelden frem i diskusjonene.

[Gjest]

Jeg synes ikke på noen måte at smiia virker som et bittert hespetre. Det er dumt at ikke alle som mener noe klarer å vinkle innleggene sine konstruktivt heller enn bedrevitende og aggressive.

Det er jo nettopp det jeg i alle fall forsøker å få til i storfamilien min. Alle som har prøvd i en gjennomsnittsfamilie vet at det ikke bare er å fordele ansvar og å sette regler. De blir ikke nødvendigvis godtatt og det er lett å glemme eller sluntre unna oppgaver. Jeg bad om råd, ikke om bastante meninger om hvordan ting må være. Heller hvordan komme dit.

Når det gjelder barna til mannen min, bryr jeg meg mye om dem. Jeg investerer tid og krefter blant annet i å følge opp skolearbeid og annet jeg mener å kunne tilføre etter at jeg flyttet inn. Ja, jeg kom sist, men nå eier jeg halvparten av huset. Jeg er ingen gjest der.

Det jeg også ville ta opp er hvordan man kan ivareta parforholdet i en slik situasjon, når man atpåtil venter nytt barn straks, uten å vite når det er tid til å eksempelvis snakke sammen uten noen som mener noe eller kan bli bekymret av en tilstede.

Det er en risiko for dem som blir for bastante at de ikke oppfatter signaler fra partneren.

Store barn som i løpet av få år flytter ut, burde kanskje få muligheten til å støtte mor eller far i å pleie sitt nye forhold. Det vil de trolig tjene på senere.

[Anonym bruker]

Nå må dere lære dere å lese damer. Jeg skrev ikke et eneste sted at smiia er et bittert hespetre

 

Forøvrig er smiia den på denne siden som virker mest bastant, hvilket hun jo gjerne må være. Erfaringmessig er smidighet og fleksibilitet bedre virkemidler på sikt.

[smiia]

Yes, far må ansvarliggjøres i større grad. Man har jo ikke kommet inn i livet hans på nåde heller, han har jo faktisk invitert.

[mooch]

Synes det høres ut som ethvert hjem med tenåringer i. De spiser middag hjemme noen ganger, andre ganger tar de en burger på vei til venner eller spiser hos venner. Ville bare sagt at skal de spise middag hos dere så må de sende en melding senest kl XX samme dag. (og så kan dere jo ha noen frossne pizzaer i fryseren i tilfelle. Ellers så er det ingen som dør av å spise brødskiver til middag en dag).

 

Ift til vask: synes det er naturlig at tenåringer vasker sitt eget tøy. Uavhengig om de har et eller to hjem. Kjøp en skittentøyskurv hver til dem og sett den på rommet deres.