Min fødselshistorie OBS! ÆRLIG

[The_Baby_Container_4Trimester]

Her kommer min fødselshistorie, og så sier jeg takk for meg her på BIM. Har lært utrolig mye nyttig her og fått masse gode råd fra dere hyggelige ressurssterke og flinke jenter :-)

Lykke til alle sammen!

Klokken 0730 lørdag gikk vannet. Da var jeg på 8 overtidsdag og trodde jeg kom til å gå helt til siste dag og bli satt i gang. Men nei. Jeg lå i sengen og halvsov da det begynte å sive varmt vann nedover lårene. Jeg sa det til samboer, som spratt opp og ringte til føden i samme åndredrag. Han imponerte stort da han faktisk hadde lagret nummeret deres på mobilen uoppfordret.

Vi hadde ikke dårlig tid for jeg hadde fått beskjed om at babyen lå med hodet ned og festet, så vi tok oss hver vår dusj, og jeg spiste litt før vi dro. Jeg hadde ikke sterke veer, bare antydninger til veer. En time senere var vi på føden og fikk satt på CTG. Jordmor ville ikke sjekke åpning fordi når vannet går et det øket infeksjonsfare så hun ville vente litt med det. Etter CTG målingen spaserte vi litt i korridoren. Jeg fikk

sterkere veer som gjorde at jeg måtte stoppe opp og puste. 3 timer etter at vannet hadde gått syntes jeg veene gjorde litt vondt og de kom 3 stk på 10 minutter så da sjekket jordmoren åpning og den var 3 cm. På 3 timer, perfekt. Dermed bar det inn på fødestue hvor anestesilegen satte epidural på meg, dette hadde jeg skrevet i fødebrevet mitt, som jeg leverte på gullpapir med sølvskrift. Jeg lå på føden og storkoste meg med musikk på iPoden, nydelig solskinn ute, et ekorn lekte i den digre grana utenfor vinduet på Ringerike Sykehus denne vakre lørdagen. Jeg sendte tekstmeldinger til alle vennene mine, kjempe-eplekjekk. Dette var jo helt konge! Lystgassen fikk seg noen magedrag hver gang jeg hadde en rie, og med epiduralen på plass var det hele en dans på roser. JOrdmor sjekket åpning hver time og det rant på en centimeter hver gang. Ikke behov for riestimulerend midler altså på tross av epidural. Helt perfekt, verden var bare blomster og lykkerus.

Klokken 1530 var det vaktbytte og jeg fikk ny jordmor, en vakker blond dame som også var på omvisningen med oss i uke 35. Hun ble briefet om fremgangen og var fornøyd hun også. Da hadde jeg 8 cm. Bare 2 cm igjen, klokken 1530. Jeg skulle bli mor ved 1730 tiden, det var jeg bombesikker på. Og det kom til å bli en drømmefødsel, for jeg har jo slie fine hofter og fødekropp.

Med ett var det som om riene tok på seg en helt annen karakter. Plutselig ble de voldsomme, smertefulle og ondsinnede. Hva skjedde? Den nye jordmoren konstaterte at epiduralen var tom og satte en ny. Gudsjelov for epidural tenkte jeg og lovet meg selv å holde ut til den virket. Riene som kom nå var ikke til å sammenligne med de koselige murringene jeg hadde hatt. Men tiden gikk og ingenting skjedde. Humøret mitt forandret seg fra ovenpå og lett hoverende til skrekkslagen. Dette var alvor. Det kjentes som om ryggen skulle revne.

 

Lydene jeg lagde kom fra et sted inni meg som jeg har aldri har vært før. Først klynkende ynkelig som en hund av de skarpe smertene i bekkenet, til følelsen endret seg til en murrende smerte som borret seg inn i margen og splittet ryggraden og fremkalte en primitiv guttural lyd. Jeg enset ikke om jeg var alene i rommet eller om det var andre til stede. Jeg vet at barnepleier, jordmor, lege og samboer virret rundt og inn og ut, men for meg var de bare skikkelser og jeg var i en rød tøke. Innimellom riene klarte jeg å ta meg sammen såpass at jeg fikk litt overblikk. Hvor ble det av smertelindringen? Jeg fikk ikke noe svar. Ikke funket lystgassen heller. To timer med vonde rier senere var det endelig 10 cm åpning. Dette ble konstatert ved at jordmor stakk fingrene opp og kjente, noe som fremkalte mer rier, mer smerte. 10 cm, det magiske tallet. Det betydde at nå var alt klart for at babyen skulle komme.

Det var her alt endret seg for min del. Riene jag hadde hatt de siste 2 timene endret nok en gang karakter.

 

Nå ble de skjeldnere, og den skarpe smerten i begynnelsen avtok og ble erstattet med den dypere murringen i ryggen. Pressrier, tenkte jeg. Men uten press behov.

Jeg jobbet og jobbet. Ba pent om smertelindring, men epiduralen hjalp ikke og det var ikke noe de kunne gjøre. Av en eller annen grunn fikk jeg ikke lystgass lengre heller, kun oksygen. Slik gikk tiden og klokken 1930 sa legen at vi skulle bare holde på en halv time til og ta opp situasjonen til vurdering. "Jaha", tenkte jeg. Jeg kunne tenke meg å heller hoppe til en konklusjon. Da hadde jeg gjort alt jeg ble bedt om. Jeg hadde stått i prekestolen til jeg ristet som et aspeløv i bena. Da stilte jeg meg på kne i senga i stedet. Til slutt satt jeg på fødekrakken og trykket. HVordfor skjedde det ingenting, og hva var egentlig problemet? Jeg ga dem alt jag hadde i to timer, jeg ville jo ha ut ungen. Dette skulle jo være en drømmefødsel!

Problemet var at tross 10 cm åpning så var ikke babyen kommet ned i bekkenet. Han satt fortsatt høyt oppe. To timer etter at jeg hadde 10 cm åpning var jeg helt utslitt av smerte. Jeg trodde legen skulle komme med sugekoppen, men nei, da han sa ordet "keisersnitt" ble jeg mildt sagt overrasket. Men da hadde baby bæsjet i fostervannet og proben på hodet hans begynte å indikere at han var stresset. I det øyeblikk legen hadde sagt det magiske ordet "Keisersnitt" var jeg ikke i tvil lenger: Kjør meg på operasjonsbordet nå! Han og jordmor diskuterte fortsatt, hun ville helst at jeg prøvde mer. Hun argumenterte med at babyen min var anslått til 3600-3700 gram og ikke var noen kjempebaby, hun mente at ikke stressignalene var så alvorlige. I tillegg var jeg en sterk kvinne, sa hun. Ja da den "sterke kvinnen" satt der på fødekrakken i all uverdighet med mascara ned til haka, i en

blodig pøl med håret en kvadratmeter rundt hodet og så ut som sykehusavfall og pep av de bare kunne ta keisersnitt med en gang. Jeg skulle kalle opp sønnen min etter legen for det.

Jeg fikk viljen min og plutselig kom det nye mennesker inn på rommet, med nye senger. Jeg kom meg oppi den.

Alt gikk i slow motion. Vi trillet ned gangen, tok heisen, byttet seng i gangen til en smal operasjonsseng.

Inn på stålrommet. Flere mennesker, det ble jo skikkelig folksomt og jeg følte meg som festens midtpunkt der jeg lå, alle kom og og hilste på meg i de grønne antrekkene sine. Rommet var kjølig, veene kom fortsatt og jeg lengtet og lengtet etter anestesimannen. Han kom endelig, den samme som tidligere, epiduralmannen. Mannen

som tar bort smerte. Aldri har jeg sett en mer attraktiv middelaldrende småkorpulent fyr med tjukke briller, og litt fett hår. Med mine siste rester av menneskelig tåleevne holdt jeg ut å sette meg opp såpass at han fikk satt ryggbedøvelsen. Den jaget som elektriske støt nedover lårene da den kom, men tok umiddelbart med seg alle problemene mine med det samme. Fra det øyeblikk ble jeg menneske igjen og kunne legge meg bakover og nyte det hele.

10 minutter senere hørte jeg et lite host og et klynk, og visste at min sønn var ute. Han ble levert til pappan sin uten å ta turen bortom meg. De ville vel neppe skremme livet av ungen. Jeg var helt inneforstått

med alle slags små og store krenkelser og skuffelser og var bare sjelegad for å ligge der og bli romstert og kuttet i uten å få oppleve noen som helst morslykke eller stolthet på en lang stund. For meg var det mer enn nok å være smertefri. Pappa og baby kom bortom og hilste og jeg fikk gitt min sønn en klem. Så varm han var!

 

Selv skalv jeg som aspeløv av kulde. To timer etter at jeg ble lagt på bordet var jeg ferdigsydd og ble heist over i en vanlig seng via en sindig innretning av stropper i taket. Jeg var glad for å slippe ydmykelsen det

ville vært å oppleve at man måtte kalle inn ekstravakter for å få det bedøvde korpulente legemet mitt over i en annen seng. Men jeg fikk høre at jeg var da ikke så tjukk (bla bla bla).

Nå fulgte noen timer på intensiven, hvor hensikten var at bedøvelsen skulle prikke seg langsomt ut av beina mine sånn at jeg kunne kobles fra alle slangene og ledningene og få pelle meg opp på et annet rom med litt færre slanger og ledninger men med MAT. Nå var det nemlig bare sult og savn jeg led av. Savnet ble døyvet da babyen kom på besøk og fikk ligge hos meg (etter tre timer). Og litt senere fikk jeg også den beste brødskiva med svett Norvegia jeg noensinne har smakt.

I dag, tre dager etterpå, er jeg ovapå igjen. Sønnen min er antakelig det nydeligste som er skapt av vanlige menneskeceller. Arret er litt vondt, og magen ser forjævlig ut, men skitt samme. Jeg gjør det vel sannsynligvis igjen hvis jeg rekker det før overgangsalderen og gubben ikke har mistet fullstendig lysten på meg etter showet mitt på fødestua.

Fødestøv til alle dere på overtid! Til alle: Fy Fabian for en fabelaktig jobb vi kvinner gjør!!!!!

[Chidera *tobarnsmor*]

Og jeg MÅTTE bare lese... Hehe! Gratulerer med gutten!! Du gjorde jo en fabelaktig jobb, noen ganger må man bare ha hjelp. Tror legen gjorde helt rett jeg, du var utslitt, stakkar! Håper du kommer deg såppass ovenpå at du tross alt kan nyte den første tida:-)

[Gjest]

Kjempeflott innlegg! Gratulerer kjempemye! :-)

[Itsrejk]

Takk for at du delte fødselshistorien din på en så ærlig, livlig og morsom måte. Jeg humret meg gjennom innlegget, samtidig som jeg nesten kjente riene dine, og pustet med deg. Nesten litt sliten nå...hehe... Gratulerer med både kjempeinnsatsen - og med sønnen din!

[WPW]

Beste innlegget jeg noengang har lest her inne om fødselsopplevelsen!!Gratulerer så mye, og lykke til videre:)

[Maya_1]

Enda lenge til jeg er der, så turte å lese..hehe.

Ville bare si for en fin historie du har delt med oss, det var både morsomt og rørende å lese. Gratulerer så mye med gutten!

[Lova]

Takk for flott lesing og gratulerer med lille poden.

[sonnenschein]

Hei :-)

Flott skrevet! Er du hjemme igjen eller har du fått tastatur smugla inn på sykehuset?

Håper du snart er i farta igjen, litt av en fødsel...

Skriv en PM når du får tid,

veit de første dagene er stressende hjemme.Lykke til :-)

 

[mamarama og lille banan]

fantastisk bra skrevet fødehistorie

huffet meg og lo om hverandre, hehe

 

gratulerer som nybakt mor!

[GuttemammaTilTo]

GRATULERER!!!

[Fruktjuice-og-vann-lensmann...]

Hahahahaha, jeg holdt på å dø av latter!! :D:D:D så godt at det finnes noen flere "normale" mennesker der ute som ikke føder så lett som bare det! ;)

Gratulerer så masse med verdens nydeligste!

[♥Dumle♥ har tre søte små♥]

Gratulerer med gutten!!!!

Veldig bra historie du skrev!

Kos dere masse!

[Gjest]

Gratulerer så mye!! :)

 

Å takk for en flott fødselshistorie. Kjempebra skrevet

Godt å høre at selv om det er inni-hellvette vondt så overlever man, og tilogmed skriver du på slutten at du ønsker deg fler!

 

Masse lykke til videre, og kos deg masse!

[TheoMin]

Rett og slett fantastisk:)

Sitter her med tårer og smil, utrolig bra beskrevet.

Tusen takk for at du deler det med oss!!

Lykke,lykke til videre og GRATULERER så mye:)

[frøkendings *fødeklar!*]

Utrolig bra skrevet!! Synd det ble en tung fødsel for deg, men det glemmer vi fort! (dum som vi er) he he

Gratulerer så masse med babyen!

[ChellBell - har født!]

Gratulere så mye!! )

Godt vi har korttidshukommelse når det kommer til det å gå gravid og det å føde

[Rascal_4.11<3]

Gratulerer med babyen...

Måtte le litt også, den var utrolig bra og morsomt skrevet til tross for dramtatikken...

 

 

[ajate *høygravid*]

Gratulerer så mye! Fin historie

[Gjest]

Så herlig skrevet..

Har tårer i øynene...samt et lite smil.

Så tapper og sterk du er!

Gratulerer med lille gutten din..

 

[♥Hilde & Emilie♥]

Gratulerer så masse=)

Fikk frysninger av å lese dette jeg......hehe=)

 

Ønsker deg masse lykke til i tiden fremover=)

[cabe- fått gutt nr fire :)]

Fantastisk historie!! Lo og tårene trillet om hverandre Gratulerer så enormt mye med vel overstått fødselsarbeid, du var tapper! Kos dere masse!!

[Lilja121]

Gratulerer og takk for flott historie. Hadde jeg vært midt oppe i det med en lege som vurderte ks og en jordmor som argumenterte imot tror jeg hun kjapt hadde fått seg en på tygga :-) Men med legemann ville hun nok kjapt følt seg nedstemt i en slik situasjon. Har bare noen veldig få små uker igjen og merker at slike historier begynner å gjøre mer inntrykk, men at det er den avsluttende lykkefølelsen som dominerer.

[Mina75 - *tobarnsmor*]

*latter* Beklager at jeg ler - men dette var bare så fantastisk velformulert og bra skrevet! Gratulerer så mye med go'gutten!! Han har du jobbet hardt for! Håper formen fremdeles er oppadgående og at du snart er helt fit for fight etter alt hva du var igjennom. Jeg håper min fødsel går litt smidigere - men det rare er at jeg faktisk ikke blir redd av historien din. Nå er jeg bare så klar for å hilse på nurket, at jeg tror faktisk jeg kan gå gjennom ild og vann og det som verre er... Snart er det min tur, jeg håper det skjer før jeg aner!! (4 dager igjen til termin...)

 

 

[Gjest]

hehe har du skrevet bok før eller?det virket som om dette var en forfatter som hadde skrevet:) stilig,å jeg fikk meg en latter å to ..

 

gratulerer :)godt det er over:)