Til dere som har opplevd at barnefar har ruset seg se hit takk =)

[Anonym bruker]

Hei jenter.

 

Jeg har vært i et meget turbulent forhold i over 4 år, vi har holdt sammen i tykt og tynt og vært gjennom masse.

Han går nå i terapi hos psykolog og har muligens ad/hd eller manisk depresjon.

 

Han har gått til samtaler lenge og jeg har derfor valgt å prøve siden vi også nå har fått et barn sammen. Han hadde tidligere brukt diverse rusmidler, men iløpet ev våre 4 år har han holdt seg bra.

 

Så plutselig får jeg høre av noen bekjente at xx og xx har begynt å ta masse kokain. Jeg konfonterer han med dette og han flyr i taket og skjeller meg ut etter alle noter. Jeg ber om en urinprøve og han tar villig denne,

 

den var positiv =( både på kokain og hasj.

Han mener han tok koakin EN gang fordi han stresset så mye, og at han aldri mer skal ta. Jeg kan ikke tro dette. Vi har et barn nå!! sånt barnslig tull må ta slutt.

 

Jeg sa at jeg gikk tvært. Jeg orker ikke utsette det kjæreste jeg har for noe slikt. Han har jo i det siste forandret personlighet, men jeg har tenkt det er depresjonen.

 

Hvordan opplevde dere dette? Hva ble valget deres? Og driver barnefar med dette fortsatt?

 

Jeg har valgt å gå ut av forholdet og jeg kommer ikke til å gi noen sjanser. Jeg orker ikke bruke tid og energi på han når jeg har et barn som ikke er mange månder og trenger en oppegående forelder!

 

Vil gjerne høre litt erfaringer, og det er helt forferdelig, jeg trenger å få ut litt.

[Anonym bruker]

Hei. Først vil jeg si at jeg føler veldig med deg, det er en kjempe vanskelig situasjon.

 

Jeg har en samboer som har gått på så og si alt bortsett fra heroin.

Han kommer fra en veldig traumatisk oppvekst, og jeg tror det er mye av grunnen til at han begynnte å ruse seg.

Vi har nå vært sammen i 3 år, og i likhet med din mann, har han ikke ruset seg på 4år.

Det vil si, han har røyket hasj én gang siden bi ble samboere, og da turte han ikke komme hjem den natten, i frykt for hva jeg skulle si eller gjøre.

Vi prater veldig åpent om rusproblemet hans, og han svarer på det jeg måtte lure på.

MEN, han vet godt at jeg har absolutt nulltoleranse ovenfor stoff, og han vet at om han tar noe dop noen sinne, kommer ikke han til å være sammen med meg lenger.

Jeg vet det er strengt, men én joint, og han er på hodet ut fra dette huset.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Først kommer jeg med litt refs til deg. "Sånt barnslig tull"? Du har virkelig ikke skjønt det. Avhengighet er en sykdom. En meget alvorlig sykdom. Å undergrave alvorligheten av det , med å avfeie det som barnslig tull, det er lite reflektert, lite modent og lite smart.

 

Videre.. Hvis du aksepterer og forstår at mannen din er en rusmisbruker, og du aksepterer og forstår at det er alvorlig, da har du to valg. Du blir i forholdet, eller du går din vei. Hvis du blir må du støtte han like ekte og dyptfølt som om han led av hjernesvulst. Klarer du ikke det skal du gå. Vil ikke han ha proff hjelp for problemet skal du gå.

 

Rusmisbrukere har sprekker i avvenningsfasen. Noen, tildels mange, klarer ikke å bli avvent og rusfrie. De aller fleste rusmisbrukere har dobbeltdiagnoser. Å leve med dem er beintøft. Hvis dere klarer det sammen er belønningen stor, klarer man det ikke er nedturen lang.

 

Å være rusmisbruker er ikke ensbetydende med å være et dårlig menneske. Rusmisbruk fører til forandringer i hjernen, som fører til endret atferd, endret personlighet og brems i utviklingen av personligheten. Et resultat av dette er at voksne rusmisbrukere som har ruset seg hele livet ofte er særdeles umodne og uutviklet i reaksjonsmønsteret sitt. I tillegg kommer abstinenser og avrusningsproblematikk som gjør selv den sterkeste personligheten til et vrak mens det pågår. Det er tøffe tak for rusmisbrukeren og de pårørende.

 

Til oppmuntring kan det sies at rusmisbrukere ofte viser seg å være følsomme og kreative personer med stor omsorgsevne. Så kommer de seg ut av rusehelvete er de ofte personer med store ressurser.